Sommer, sol og ferie – mer og mindre for de fleste av oss. Men sommeren har en bakside. Akkurat som du finner det ekte bak en maske.
I skrivende stund sitter jeg ute, badet i sol og omgitt av blomster og.... alle detaljene på verandaen vår som jeg er så gla’ i. Elsker shabby chic og vintage look!
For meg er detaljer det viktigste, for de er med på å skape en helhet.
Og detaljene i livet er nok også viktigere enn man tenker. Ja, det er super viktig med mat, drikke, et sted å bo og være en del av et fellesskap. Men freden og roen i hjerte skapes ikke av dette alene, men av hvem du er.
Bak alle de smilende, leende og glade menneskene som gleder seg ekstra over livet fordi det et ferie, så glemmer man fort at slik er det ikke for alle.
Som mamma til rusavhengig ser jeg medaljens bakside. Sommer forandrer ingenting i en rusavhengigs liv – heller ikke i de pårørendes liv – kanskje tvert i mot, men på et merksnodige vis blir man vant til usikkerheten og uvissheten, og på et merksnodige vis klarer man – jeg – å nyte av sommerens gleder. Jeg vet det kan høres rart ut for noen.
Selv om sommeren har en alvorlig bakside, har den også en nydelig framside. Man må bare tillate seg og nyte den.
Er du i samme situasjonen som meg, eller av andre grunner kjenner til en alvorlig bakside, vil jeg oppmuntre deg til å tillate deg selv og glede deg over sommeren.
Sommer kommer og sommer går – ta vare på denne og det gode du har 💚
Så er jeg altså kommet til “midt i femti-åra” og det jeg er mest takknemlig for, er at jeg har kommet dit.
Og jeg vet at for mange, er det ingen selvfølge! Nettopp derfor er jeg glad i å feire bursdager – enten det er runde år, halvrunde (som for meg) eller bare et år eldre.
Det å samle min lille kjerne av familie og feiret et nytt år, er noe jeg virkelig prioriterer og elsker – i kjærlighet og av kjærlighet.
Du vet, alle disse dagene som kom å gikk med arbeid, skole, oppfølging, kamper å kjempe, viktige og mindre viktige ting å følge opp, skuffelser, gleder, sorger, tap og seirer; ikke visste jeg at det var selve livet – inntil jeg forstod nettopp det at dagene vi får erselve livet.
Jeg skulle ønske at noen hadde sagt til meg da jeg var ung at jeg måtte huske at selv om dagene ville inneholde mange forskjellige nyanser ettersom jeg ble eldre, så var de en del av livet. At jeg ikke skulle vente på at livet skulle begynne, men at livet ER. Enten du er tjue, tredve, førti eller femti osv osv.
Da jeg var i slutten av tredveårene og begynnelsen av førti årene, var livet mitt inne i en vanskelig periode. Den hadde vart lenge, men rundt da, toppet alt seg. Det var mørkt og lite, om ingen, glede.
Selv om den ene sønnen min ennå har rusproblemer, eskalerte disse problemene mye på den tiden. Det gikk i feil retning.
Jeg gikk inn og ut av selvbebreidelse og oppholdelsesdrift, jeg holdt meg gående med turer i skog og mark, ville være der for min andre sønn som stod midt i utdanningsforløpet sitt, jeg prøvde å være sosial og å følge opp jobben min. Alt dette mens søvnproblemene ble større og frykten for hva som kunne skje med han, ble en del av livet og hverdagen.
Jeg så ingen ende og tenkte at alle ville få det bedre om jeg ikke var lengre. Det var både en besnærende og befriende tanke, men også en farlig tanke.
(Du kan lese mer om dette i et annet innlegg ved å trykke her)
Det jeg lærte meg og fortalte til meg selv, var at livet er her og nå – uansett hva som skjer med han. Jeg lærte meg å leve mitt eget liv. Jeg hadde jo bare ett liv og jeg ville også ha noe ut av det. Jeg lærte meg å være der for han på mine premisser, for når alt kommer til alt, har jeg ingen ting å gi han eller dem rundt meg om jeg ikke tok på meg min egen “oksygen-maske” først. Da dette gikk opp for meg, kunne jeg begynne å leve igjen. Himmelen ble ikke rosa og livet ble ikke bare “happy-happy”, men alle de dagene som kom å gikk, var også livet. DET gikk opp for meg!!
Når jeg nå har fylt 55 og ser tilbake ti, femten år, ser jeg en sliten kvinne som allerede i mange år har kjempet mot virkeligheten, gått lange turer i ensomhet, som lette og leter etter årsaker og forklaringer på hvorfor det kjæreste jeg har skulle begynne med rus, et ekteskap som gikk mot slutten, som trodde at døden kunne være en befrielse, som savnet samhold, som var overveldet av sorg og som manglet styrke i livet.
Mange bursdager har jeg feiret siden da og jeg er så takknemlig. Noen omstendigheter er de samme, men jeg er ikke den samme.
Brukte dette bilde i forrige innlegg også, men det tåler å bli brukt en gang til ✅
Alle disse dagene som kom og gikk – nå vet jeg at de også var selv livet. Mitt liv med det kjæreste jeg har som rusavhengig, mitt liv med en sønn til som har gitt meg barnebarn, mitt liv med samboer, mitt liv med mine interesser og hobbyer…MITT LIV!!
Og på min femtifem års feiring i går, vil jeg i dag ønske deg alt godt – uansett hva du står i. Kanskje du tror at du ikke klarer mer, kanskje du føler du vil gi opp, kanskje du til og med tror at alt blir bra om du blir borte; ikke gi opp, du er alt for noen og noen er alt for deg. Dette er en sannhet du skal fortelle deg selv, for den sannheten blir sannere jo mer du sier det til deg selv ❤️
Etter en enkel, men veldig god middag, kjenner jeg hvordan kaffesuget siger på. Bare tanken på en kopp fyller meg med glede, men først hadde jeg lyst til å skrive litt. Både personlig erfart, men også på en måte som vi alle sikkert kan kjenne oss igjen i. Dette er ingen påberopt fasit om temaet, det er ingen terapeut eller psykolog som skriver, men egen erfaringer og opplevelser tror jeg ofte kan veie tyngre.
Jeg har selv fått stor og uvurderlig hjelp av terapi. Og det å være åpen mot sine aller nærmeste om hvorfor man gjør det, er til stor hjelp på veien videre.
Det er rart, det der, å si at man har gått eller går i terapi. Ingen har problemer med å si at “i dag skal jeg til legen” men å si at “i dag skal jeg i terapi” sitter lengre inne og er på en måte tabu. Det må vi slutte med‼️ Psykiske og fysiske plager henger tett sammen – det er det mange eksempler på. Ta for eksempel søvn problemer. Vi går til legen og ber om sovepiller, men søvn problemer er et symptom og ikke en sykdom. Så da blir det jo viktig å finne ut hva det er symptomer på og veldig ofte er det psykisk betinget❗️
Derfor vet jeg altså hva terapeutiske samtaler kan ha å si, men det krever at du selv ønsker progresjon og viljen til å jobbe deg gjennom og ut av det.
Så til noe av essensen i bloggen denne gangen. Har du noen gang følt deg sviktet eller dolket i ryggen? Eller har du opplevd tillitsbrudd?
Jeg tror de aller fleste kan svare ja på dette i ulike grader. Det være seg av partnere, kollegaer, familie, venner, osv
Og jo nærere relasjon har vært, jo vondere er det, tenker jeg.
Jeg er på ingen måte et offer og jeg syntes heller ikke synd på meg selv, men det tar tid å komme seg igjennom opplevelsene. Og det er jo helt opp til oss selv hva man vil gjøre, men det går ikke av seg selv. Det krever tid, selvinnsikt og viljestyrke til å komme seg videre. Det er både vondt og tøft og kjenne på følelser som stikker i hjertet. Og er du som meg – høysensitiv – vet du at det er ikke gjort i fullfart, det er ikke bare til å riste det av seg og si “jeg bryr meg ikke” eller at man ikke må ta det personlig.
Men i dag vet jeg at alt man møter som er tøft, gjør deg sterkere, mer nyansert og mange ting er ikke like viktige lengre. I mye større grad vet du hva du tåler og klarer, fordi du er sterker enn du trodde.
Det kom meg for øret da jeg var i begynnelsen av tenårene at jeg var svak som et siv – og som de fleste vet, er ikke et siv særlig sterkt. Jeg levde med dette i bakhodet mitt langt opp i voksen alder, men i dag vet jeg at jeg er så mye mye sterkere. Ja, min styrke kan ikke en gang sammenlignes med et siv🌹
Til deg som måtte kjenne deg igjen i noe av dette, vil jeg bare si at det som er verd å kjempe for, må du kjempe for. Det som ikke er verd å bruker tid og krefter på, må du la ligge. Og om du, som meg, vet at det ikke er så enkelt, vil jeg bare oppmuntre deg til å søke hjelp – fordi det er også tegn på styrke at du søker hjelp‼️
Alt godt til deg, og husk at du er så mye mye mer enn det du kanskje føler akkurat nå. Ikke la noen få deg til å føle deg liten, mindre verdt, uviktig og ikke inkludert. En gang vil du se tilbake for så kjenne på hvor sterk du er blitt🤎
Alt man ikke knekkes av, blir man sterkere av..heldigvis💪🏼
Så sitter jeg her med macén og lurer på om jeg skal poste det jeg skriver. Det er av personlig art, men som når jeg tidligere har vært veldig personlig (ett av dem kan du lese ➡️ Sorg uten en grav) ikke helt visst om jeg kom til å poste innlegget, har jeg jo gjort det siden du leser.
Skriving er som terapi, men man skal allikevel vite hva man gjør, for bloggen er ikke en privat dagbok, men en offentlig dagbok. Samtidig vet jeg at det jeg har opplevd, kan en annen relatere seg til – nesten uansett tema. Det finnes alltid noe der ute som kan kjenne seg igjen selvom historien ikke er den samme.
I dag ble jeg igjen minnet på at såret mitt kun har et plaster på seg og ikke er grodd, selv om det nå er langt tilbake i tid.
Jeg var så altfor ung da jeg giftet meg, 19 år gammel, uten mental ryggrad, uten å tørre å stå støtt på egne ben og altfor liten selvtillit. Lite visste jeg at jeg i løpet av mitt 26 år lange ekteskap skulle flytte 15 ganger. Det er i gjennomsnitt 1,7 år på hver plass.
Det kan umulig være vanskelig å forestille seg hva dette gjorde av både ustabilitet, rotløshet og tilknytningsproblemer, også mellom oss som par.
Men hvorfor all denne flyttingen? Ble jeg tvangsflyttet? Nei. Så hva var da problemet?
Jeg er helt nødt til å fortelle hva min eksmann jobbet med for å få en helhet inn i dette. Han begynte som pastor 23 år gammel. Altfor ung og usikker til et stort ansvar. Sammen skulle vi være menighetens vellykkede ansikt utad. På den tiden var det også en selvfølge at man flyttet til den menigheten/kirken man betjente – det har gjort mer skade enn det har gitt glede.
Vi fikk to vakre gutter med to års mellomrom. Begge født på sørlandet. Da vi hadde fått begge to, 25 år gamle, hadde vi allerede flyttet tre ganger. Da eldstemann var fem år, hadde vi flyttet fem ganger og bodde nå på østlandet. Her trodde jeg – og håpet jeg – at vi skulle bo. La røttene gro, etablere vennskap og det var så deilig igjen å bo i nærheten av familie.
Vi hadde – i mine øyne – funnet drømmeplassen. Et nydelig hus hvor min praktiske pappa bygde drømme-inngangspartiet foran ytterdøren. Solen hadde vi fra den gikk opp til den gikk ned. Plass til to biler i innkjørselen, tørkestativ, platting med hagemøbler, stor veranda og huskestativ til guttene. Tilhørende uthus med stort potensiale. Det var sentralt til både barnehage, skole og butikker og det var som en drøm som gikk i oppfyllelse.
Men drømmen ble knust. Og her er det såret som begynte og som enda ikke har grodd.
En ny menighet/kirke ønsket oss og ønsket deres var at man skulle flytte dit. Men hvorfor gjorde vi det?
Jeg spurte min mann om vi behøvde å gjøre det mer, spesielt siden guttene hadde begynt på skolen og var i etableringsfasen ifht venner og aktiviteter. Selv var jeg på den tiden utenfor arbeidslivet og hadde uføretrygd – men begynte å bli etablert med sosialt nettverk.
Svaret jeg fikk var under beltestedet. Jeg kunne jo ikke klage som hadde trygd, det var noe annet med han som var hovedforsørger og måtte ha inntekt (og til deg som lurer: min x vet at jeg skriver dette.)
Det er ikke sikkert at du som leser til fulle kan forstå hvor vondt dette var, men jeg hadde ingen ting å stille opp med. Jeg hadde min trygd uavhengig av hvor vi bodde. Jeg var uten mental ryggrad og stod ikke støtt og trygt på egne ben til å stå opp å si: “Stopp, vi skal ikke flytte. Livet er mer enn å være pastor. Nå handler det om guttene og ikke pastorjobben.” DET skulle jeg sagt.
Jeg klarte det ikke, og bestemte meg for å gjøre det beste ut av det. Og etter ett og et halvt år flyttet vi igjen til en ny menighet som ønsket oss. Og etter tre år flyttet vi igjen og slik fortsatte det femten ganger til på tjueseks år, og da tjueseks år hadde gått, kom bruddet mellom oss.
Jeg angrer dypt og inderlig for at jeg ikke klarte å stå i mot – koste hva det kostet ville.
Nå finnes det jo andre yrkesgrupper som innebærer at man må flytte en del, men jeg tror at der er partene enige og likestilt ifht motiv og sine behov.
Kanskje jeg må lære meg å leve med dette såret, kanskje vil det bli legt. Men da jeg igjen i dag av ulike årsaker kom inn på drømmeplassen min i en samtale, gikk det til fulle opp for meg at dette er et sår som ikke har grodd. Stabiliteten jeg ønsket for begge mine sønner fra de var små, for oss som familie, som jeg ikke fikk gitt dem på grunn av en pastorjobb, gjør meg både sår og bitter. Men som begge mine sønner har sagt til meg: det går bra, mamma.
Nå er jeg på slutten av innlegget mitt og har det hjulpet meg å skrive det ned? Både ja og nei, men ved å gjøre det har jeg vist for meg selv at jeg NÅ turte å stå opp for meg selv ved å blogge om det, NÅ står jeg støtt på mine egne ben, NÅ har jeg den mentale ryggraden jeg ikke hadde før. Men veien var lang og har kostet mer enn det har smakt.
Jeg tror ofte at ting skjer av en hensikt og livet er en læringskurve som aldri tar slutt. Men det som har tatt slutt, er at jeg flytter ikke mer. Da jeg flyttet inn hos min nåværende, bodde vi der i fem år, og jeg slo rekorden med stor margin, før vi sammen kjøpte oss leilighet i samme by som drømmehuset. Det er her jeg har sønnene mine, et barnebarn og familie. Jeg har ofte gått tur forbi det og latt tankene fått utløp og tårer renne fritt. Og når jeg attpåtil er en ganske følsom og sensitiv person, sitter det løst hos meg.
Valgene i livet sier ofte noe om hvem vi er, men ikke meg. Det eneste jeg ønsket var stabilitet, la røttene gro og vennskap få vokse. Slik ble det ikke, men det var da og nå er nå..heldigvis. Ingen får gjort noe med fortiden, bare bearbeide å gå videre.
Hvor lenge skal såret blø når plasteret tas av? Det vet jeg ikke, men det er så lenge det er, og hva som er lenge, er relativ. Lenge for noen er kort for andre og motsatt.
Det tar den tiden det tar🧡
En veldig kjedelig måte å begynne et nytt blogg innlegg på er akkurat det jeg nå skriver, men det må allikevel sies: fredag igjen. Ukene flyr, føles det som. Og ikke bare det, men det er siste fredag i august. Sånn, da var det sagt☺️
I en sang, som var Nederlands bidrag i Grand Prix for noen år siden, synges det noe sånn som dette, fritt oversatt:
“jeg skal ingen steder, men jeg går fort, jeg burde finne meg et sted å hvile. Kan du hjelpe meg?
Det ser ut som jeg går uten mål og mening. Jeg leter etter noen svar, en vei, kan du hjelpe?
Du må ta det roligere, vennen, ta det roligere, for du kan ikke fortsette slik”
Jeg tror at det kan være slik for noen og enhver: vi går så fort, men helt uten mål og mening – helt til du tør å spørre om hjelp og noen svarer “bare ta det litt roligere så skal du se at du finner din vei og din måte å håndtere tingene i livet på”.
Selv har jeg bedt om hjelp og i prosessen skjer det mye. Man ser ting på nye måter som igjen gjør sitt til at man håndterer ting på en ny måte. Og det er så fint når noen sier: “ta det roligere, ikke stress, det vil ordne seg”
Det nærmer seg siste dagen i august og den markeres som “Verdens Overdosedag” Det er en dag jeg har et forhold til. Ikke fordi jeg har mistet noen i overdose, men det har vært nær ved. Som mor har jeg levd med dette tett på livet i mange år.
I den siste tiden har jeg prøvd og distansere meg fra det. Jeg vet det høres rart ut, men jeg orket ikke lengre å forholde meg til rus, LAR, politiske uttalelser om temaet, høre om andre pårørende, jeg ble uvel når jeg hørte om andre mødre som var ute og lette etter “barnet” sitt og jeg tenkte: “du aner ikke hva du har i vente og hva som er i ferd med å skje”. Jeg orket ikke lengre å tro, håpe, ønske..jeg ville bare være mor..inntil jeg så et bilde som lå på fb fra Blåkors hvor det stod:
Og det gikk opp for meg at jeg kan ikke distansere meg fra denne problematikken. Den er en del av livet mitt, jeg lever med den og jeg blir i høyeste grad berørt om det skulle skje. Vi har snakket om det, han vet jeg tenker på det i perioder, det er en reell del av livet.
Men man behøver ikke bare være mor for å bli berørt om det skulle skje en overdose. Bare tenk på det et lite øyeblikk..Kan overdose påvirke deg..?
31.august vil jeg igjen tenke på de som har gått bort og de pårørende som har mistet det kjæreste de har – og de som av et oppriktig hjerte fortsatt kjemper kampen mot narkotika❤️🩹
RommetMitt på instagram og Rommet Mitt Elise Linnea på fb
På denne vakre tirsdagen midt i juni vil jeg ønske deg en riktig god sommer. For det er det det er – sommer..bare ordet oser av ny energi, lade batteriene, få ny inspirasjon, bli frisk og uthvilt til å møte hverdagen igjen en eller annen gang der fremme..
Jeg tar en good bloggpausenå – rett og slett fordi jeg vil det og for å finne veien videre med bloggen.
Kanskje jeg begynner å blogge igjen etter pausen, kanskje ikke. Men uansett: jeg har blogget i fem år, delt mye av mangt og meget, delt av mitt innerste rom av både glede og sorg, men alltid hatt fokus på å se det store i det lille.
Å se det store i det lille tror jeg uansett er den største kunsten her i livet.
Hadde vi gjort det, tror jeg det hadde vært mindre kav og stress og mer hvile og ro i vårt indre og i livet med alt hva det inneholder.
Finn ut hva som gir deg energi og finn ut hva som stjeler energi..da gjør du et godt stykke arbeid for deg selv og det vil smitte over på dine omgivelser. Det er jeg helt sikker på!
Finn ditt “rom” der du kan være deg, lad dine egne batterier slik at DU har mer å gi! Vi må få noe for å ha noe å gi.
Selv skal jeg være åpen for input fra mitt indre jeg, lytte til kroppen og den evnen kroppen har til å fortelle meg hva som er best akkurat nå. Jeg skal lytte med hjertets ører og se med hjertets øyne.
I dag har jeg hatt en tung dag og jeg er ikke redd for å innrømme det. For finnes den som BARE har gode dager?
Alt handler selvfølgelig om hva vi gjør med det, men i dag klarte jeg ikke å gjøre noe med det. Jeg overga meg til tristhet og motløshet og visste ikke hvordan jeg skulle klare å løfte meg selv opp – billedlig talt. Hva som forårsaket dette i dag, vet jeg, men er underordnet her i innlegget.
MEN – og det er viktig – det er ikke en kronisk tilstand – og det jeg klarte å gjøre når det begynte å bli kveld, var å ta på joggeskoene. Det hadde jeg ikke tanke for i dag og hadde heller ikke trodd var mulig.
Tempoet var ikke spesielt fort, men ettersom jeg gikk, kom mer og mer energi, og til slutt begynte jeg å jogge.
Jeg må rett og slett si meg imponert over meg selv. Det er forskjell på å bli i en tilstand og å ta et aktivt skritt ut av tilstanden. Det å komme hjem sliten, svett og andpusten var den beste medisin i dag.
“Legekunstens far”, Hippokrates, hadde nok rett da han mente at gå-turer var menneskets beste medisn. Vi vet at det har mange helse gevinster, ikke bare fysisk, men også psykisk og det er LIKE viktig.
Da jeg kom hjem tok jeg med meg macén og et glass vann med litt sitron ut på verandaen. Det er jo en nydelig kveld som bare må nytes.
Det er så deilig å få satt ord på ting, og denne dagen og denne turen var noe jeg hadde lyst til å dele med deg som en oppmuntring.
Tunge dager er lov. Det er lov å ikke vite hvordan man skal komme igjennom den, men for å komme ut av tilstanden må man gjøre en aktiv handling. Det har mer for seg enn man kan tenke på forhånd. Noen ganger stritter kroppen i mot det du vet er riktig å gjøre, men når du da allikevel gjør det, kan det snu hele sinnstilstanden.
Nyt kvelden der du er og gjør det hyggelig for deg selv – tenk, 1.juni i dag..!
Mens hjemmet vårt fylles av go`lukt fra nystekt rabarbra kake, fikk jeg lyst til å sette meg ned å skrive.
Denne gamle hylla henger på verandaen vår og er med på å skape den stilen jeg er så gla´i – litt sånn “french-feeling”
Ofte underveis i livet får vi oss noen slag. Det er helt normalt og er med på å forme oss til den vi blir. Erfaringer og opplevelser kan gjøre oss til både klokere, mer sympatiske, empatiske og forståelsesfulle medmennesker.
Å gjøre mer av det som gjør deg lykkelig, tror jeg er en god nøkkel til både mer glede og energi
Min erfaring som mor til rusavhengig har helt klart vært med å forme meg til den jeg er. Jeg vet at bak hver skjebne til en narkoman, ligger en historie jeg har respekt for og det fins en familie av mor, far og søsken som er sterkt berørt av den enes valg.
Jeg skulle så gjerne ønske at min sønn ikke var rusavhengig, men når det er slik har livet vist meg mange ulike sider ved oss mennesker og hvor små marginene er for at det går som det går men oss.
Livet handler ikke om hvor hardt du kan slå, men heller om hvor hardt du tåler å bli slått. Dette lest jeg et sted og syntes det var så bra sagt, at jeg skrev det ned for ikke å glemme det. Det gjør jeg forresten med mange slike gullkorn jeg finner i både bøker blader.
Men det er så mye i det.
Livet handler ikke om hvor hardt du kan slå,, men heller om hvor hardt du tåler å bli slått!
Og alt vi opplever tror jeg vi kan velge å bruke til noe positivt eller negativt. Jeg har opplevd ting i livet som har gjort meg bitter og sint – men jeg tjente ingen ting på å være i den tilstanden. Bitterhet går bare utover deg selv, og stjeler all glede og energi som tross alt finnes.
Men det er viktig å finne årsaken, for bare da kan ting jobbes med og jobbes ut av systemet, slik at hode, hjerte og mage jobber på lag.
Og etter på kommer klokskapen og lærdommen av det man har vært igjennom. Man hadde ikke vært klokere uten opplevelsen!
I dette hjørnet nytes freden og roen når en av oss bare vil være med sine egne tanker.
Da vil jeg bare ønske deg en super fin dag – her på østlandet nytes finværet i fulle drag – og nå er også rabarbrakaken ferdig, og den skal ihvertfall nytes i løpet av dagen 🙂
I dag er det litt ekstra gøy å sette seg ned å skrive – jeg har nemlig kjøpt meg min første Mac. Bedre sent enn aldri, tenker du kanskje, men for meg er det nesten en barnlig glede å ta fatt på tastaturet å kjenne på forskjellene fra min godt brukte OG trofaste iPad 🙂
Men over til noe annet, fordi noen ganger har jeg lyst til å synke i jorden, noen ganger har jeg lyst til å sveve over den. Noen ganger føler jeg meg som kongen på haugen, andre ganger som bjørnen som vil være i hiet sitt, overlatt til seg selv. Noen dager er fulle av energi, andre er det som luften går ut av ballongen.
Min høysensitive natur gjør meg vár for hva jeg føler, redd for å bli misforstått, redd forat mine ord ikke skal bli forstått som de er ment. Jeg er vár for hva andre tenker og sier, redd for å såre andre. Har jeg noe jeg bærer på, må jeg psyke meg opp for å tørre å si det. Det høres kanskje dramatisk og rart ut, men sånn er det for meg og jeg vet jeg tross alt ikke er alene om det. Da hadde jeg nok heller ikke skrevet om det, men det er som jeg har skrevet i “om” delen på Rommet Mitt Elise Linnea på fb, at for meg handler det om å finne seg selv å være seg selv som høysensitiv.
Er jeg et offer for min sensitivitet? Langt derifra.
Har jeg for mye følelser? Ja, kanskje det.
Bygger jeg livet på følelsene mine? Både ja og nei fordi om jeg ikke skal kjenne etter hva min egen kropp prøver og fortelle meg, er jeg ikke ett med meg selv.
Følelser er emosjonelle reaksjoner, som glede, sinne, sorg, medfølelse, empati, avsky, sympati osv.
Tenk deg bar at du som barn, ungdom, voksen eller gammel ikke kunne føle noe. Da hadde vi gått vi glipp av mye.
Tenk på hva en klem eller en hånd å holde i betyr for den som får og den som gir. Det vekker noe godt inni deg, det gir deg et velbehag.
Tenk på følelsene du får når du gruer deg til noe eller når du faller å får et skrubbsår.
Tenk på følelsen du har når du sørger eller når du er glad.
Tenk på følelsene du får når du åpner opp hjerte og forteller at akkurat i dag har du en tung dag og du blir møtt av medfølelse.
En følelse er ikke bare en følelse, fordi du kan KJENNE den og hadde vi ikke kjent på følelser, hadde vi vært mennesker uten empati og sympati og evnen til å både se og forstå hverandre.
Kjenne lukten av syriner gir meg en god følelse – følelse av vår.
Men nå – kjære leser – hvis været hos deg er som været hos meg, tror jeg at du er ute og gjør helt andre ting enn å sitte inne lese blogginnlegg – men jeg håper du gjør det allikevel med en kaffe eller noe annet godt sammen med innlegget og får noen tanker du kanskje ikke har dvelt så veldig mye med før. Det hadde vært fint..og uansett så ønsker jeg deg en strålende dag og alt godt fra mitt hjerte til ditt ..!!
Det er vel et spørsmål vil alle kan stille oss selv i livet mens vi holder på med vårt i jobb, privat, sosialt osv.
Men på behandlingsplasser for rusavhengige sa de nettopp dette til han at DU må være DEG, men som han spurte meg om en gang jeg var på besøk: hvem er jeg egentlig, mamma?
Du mister deg selv når du ruser deg – og om det ikke stoppes i tide, vet du til slutt ikke hvem du er fordi du med dine evner, gaver og talenter aldri fikk utvikle potensialet ditt.
Og hvem kan klandres? Foreldrene, oppvekstmiljøet, venner, kommunen, barnevernet, fengsel, lar?
Det vondeste jeg hører i dag er når mødre forteller at de kjører eller går gatelangs på kvelds og nattestid for å lete etter en sønn eller datter og gir som grunn at de ikke gir opp.
Det smerter meg å si det, men det hjelper ikke.
Om man tror at det å få et glimt av en ruset sønn/datter skal gi sjelero og at tanken «han lever ihvertfall» skal gjøre godt, tar man feil. Det blir værre, fordi det er så vondt å se sin egen være ruset å ikke ønske å være med hjem til hjemmets lune rede med den gode varme senga, det er så vondt å høre han/hun si at hun ikke trenger hjelp og heller ikke vil ha hjelp – MEN – og det er viktig for meg å legge – det er håp, men det står ikke og faller på min innsats, men på den rusavhengies, og DET er det viktigste poenget av dem alle. De må VILLE og DA er det viktig å ha et godt nettverk rundt seg – og heldig er den som har det, for det har ikke alle.
Jeg har selv vært der ute og lett og nettopp fordi jeg slet meg selv ut, kan jeg si det jeg sier (jeg snakker selvsagt ikke om tolv, tretten åringer) Min styrke i forhold til min rusavhengige sønn var at jeg begynte å ta vare på meg selv, for bare da kan jeg være en styrke for han når han trenger meg.
Det blir som på flyet: du må ta på din egen oksygenmaske FØR du kan hjelp sidemannen.
Så hvem kan klandres? Jeg vet hvem jeg gjerne skulle lagt skylden på, men hva hjelper det?
Et godt og trygt nettverk, en rusavhengig som vet han er elsket for den han ER langt der inne i hjerte et sted, vet hva han/hun skal gjøre den dagen bunnen er nådd, men ikke før.
Men når det skjer vet de hvem som er der og vil hjelp på veien vider.
Det er viktig med innsikt og å vite hva man holder på med når det skal gjøres helomvendinger i livet. Selv ikke hjelpeapparatet har alltid tro på den det gjelder og det kan bli sagt mye rart og det skal jeg avslutte med:
Mannen min ( Nær ved å gi opp ) har lagt ruslivet bak seg for over tjue år siden. Han har pts (post traumatisk stressyndrom) og går i terapi for å akseptere å godta sin fortid, men han har også oppfølging av lege på grunn av kroniske smerter etter alvorlige ulykker. Da det skulle være et samarbeidsmøte med han, terapeuten, fastlegen og kommunelegen, sier kommunelegen at
«av oss får du hverken mer eller mindre medikamentell hjelp. Trenger du mer kan du bare gå ut på gaten å kjøpe det du trenger»
Følelsene av maktesløshet, sinne og sorg raste gjenom han i noen sekunder før han svarte: «det livet har jeg lagt bak meg for mange år siden, så nei, det er ikke noe alternativ»
Heldigvis var både fastlege og terapeuten til stede og hørte det samme.
Mannen min er voksen, han vet hvem han er og er trygg på seg selv. Men TENK, og jeg sier bare TENK om det finnes flere slike leger som sier slike ting til yngre tidligere rusavhengige som ikke har funnet seg selv og tryggheten i et rusfritt livet..DET er ansvar det!!
Vi trenger hverandre uansett i livet når vi skal gå vanskelige eller lette skritt på veien videre. Er du der eller har du nok med deg selv?
