Plutselig kommer lysten til å skrive – som nå, mens bollene står til heving ☺️
Boller er aldri feil..
Nystekte boller på verandaen litt sener blir herlig. Det ser ut som solen trenger gjennom skylaget og følelsen av vår kan fortsette.
Jeg har nettopp hatt bursdag og en av gavene jeg fikk var et nydelig pledd i 100% ull. Med sitt spill av sart rosa og hvitt passer det ikke bare perfekt i utemøblene, men det blir fantastisk godt å ha over seg. Så akkurat sånn skal jeg nyte kaffe og bolle i ettermiddag.
En av livets viktige sannheter er å nyte det du er og har og ikke det du tror vil imponere andre eller gjøre deg lykkeligere. Det finnes ikke noe bedre i livet enn å kjenne på tilfredstillelse med det man har og den man er.
Det å ha respekt for seg selv og sine egne verdier, er noe som må komme innenifra. Det er ikke andre som kan gi deg det. En selvrespekt bygget på andres ros, vil være både sårbar og spinkel.
Jeg husker en tid i livet med så lite selvtillit, så fylt med “hvem er jeg”, en tid fylt med å finne sin plass og sin rolle, en rolle jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere, men som var fylt med forventning av andre. Usikkerheten ble en hindring som var vanskelig å håndtere.
Men livet tar nye og uventede vendinger og med med alderen kommer heldigvis trygghet, troen på seg selv, våge å finne og ta sin plass uavhengig av hva andre mener. Ikke lett, men ikke umulig. Du lærer deg hvem som er der og hvem som ikke er det. Det handler om bevisstgjøring og selvrespekt.
Når DIN personlighet for komme fram og blomstre, opphører også sammenligning med andre – som i seg selv må være det største hindret for vekst og framgang i eget liv.
Jeg er glad for hva jeg så langt i livet har fått med meg av erfaring bygd på opplevelser på godt å vondt. Det er det vi alle har og opplever som gjør oss til dem man er 💛💚
Så er jeg altså kommet til “midt i femti-åra” og det jeg er mest takknemlig for, er at jeg har kommet dit.
Og jeg vet at for mange, er det ingen selvfølge! Nettopp derfor er jeg glad i å feire bursdager – enten det er runde år, halvrunde (som for meg) eller bare et år eldre.
Det å samle min lille kjerne av familie og feiret et nytt år, er noe jeg virkelig prioriterer og elsker – i kjærlighet og av kjærlighet.
Du vet, alle disse dagene som kom å gikk med arbeid, skole, oppfølging, kamper å kjempe, viktige og mindre viktige ting å følge opp, skuffelser, gleder, sorger, tap og seirer; ikke visste jeg at det var selve livet – inntil jeg forstod nettopp det at dagene vi får erselve livet.
Jeg skulle ønske at noen hadde sagt til meg da jeg var ung at jeg måtte huske at selv om dagene ville inneholde mange forskjellige nyanser ettersom jeg ble eldre, så var de en del av livet. At jeg ikke skulle vente på at livet skulle begynne, men at livet ER. Enten du er tjue, tredve, førti eller femti osv osv.
Da jeg var i slutten av tredveårene og begynnelsen av førti årene, var livet mitt inne i en vanskelig periode. Den hadde vart lenge, men rundt da, toppet alt seg. Det var mørkt og lite, om ingen, glede.
Selv om den ene sønnen min ennå har rusproblemer, eskalerte disse problemene mye på den tiden. Det gikk i feil retning.
Jeg gikk inn og ut av selvbebreidelse og oppholdelsesdrift, jeg holdt meg gående med turer i skog og mark, ville være der for min andre sønn som stod midt i utdanningsforløpet sitt, jeg prøvde å være sosial og å følge opp jobben min. Alt dette mens søvnproblemene ble større og frykten for hva som kunne skje med han, ble en del av livet og hverdagen.
Jeg så ingen ende og tenkte at alle ville få det bedre om jeg ikke var lengre. Det var både en besnærende og befriende tanke, men også en farlig tanke.
(Du kan lese mer om dette i et annet innlegg ved å trykke her)
Det jeg lærte meg og fortalte til meg selv, var at livet er her og nå – uansett hva som skjer med han. Jeg lærte meg å leve mitt eget liv. Jeg hadde jo bare ett liv og jeg ville også ha noe ut av det. Jeg lærte meg å være der for han på mine premisser, for når alt kommer til alt, har jeg ingen ting å gi han eller dem rundt meg om jeg ikke tok på meg min egen “oksygen-maske” først. Da dette gikk opp for meg, kunne jeg begynne å leve igjen. Himmelen ble ikke rosa og livet ble ikke bare “happy-happy”, men alle de dagene som kom å gikk, var også livet. DET gikk opp for meg!!
Når jeg nå har fylt 55 og ser tilbake ti, femten år, ser jeg en sliten kvinne som allerede i mange år har kjempet mot virkeligheten, gått lange turer i ensomhet, som lette og leter etter årsaker og forklaringer på hvorfor det kjæreste jeg har skulle begynne med rus, et ekteskap som gikk mot slutten, som trodde at døden kunne være en befrielse, som savnet samhold, som var overveldet av sorg og som manglet styrke i livet.
Mange bursdager har jeg feiret siden da og jeg er så takknemlig. Noen omstendigheter er de samme, men jeg er ikke den samme.
Brukte dette bilde i forrige innlegg også, men det tåler å bli brukt en gang til ✅
Alle disse dagene som kom og gikk – nå vet jeg at de også var selv livet. Mitt liv med det kjæreste jeg har som rusavhengig, mitt liv med en sønn til som har gitt meg barnebarn, mitt liv med samboer, mitt liv med mine interesser og hobbyer…MITT LIV!!
Og på min femtifem års feiring i går, vil jeg i dag ønske deg alt godt – uansett hva du står i. Kanskje du tror at du ikke klarer mer, kanskje du føler du vil gi opp, kanskje du til og med tror at alt blir bra om du blir borte; ikke gi opp, du er alt for noen og noen er alt for deg. Dette er en sannhet du skal fortelle deg selv, for den sannheten blir sannere jo mer du sier det til deg selv ❤️
Relasjoner kan være noe av det vanskeligste som fins, men en god relasjon har noen kjennetegn.
Den er blant annet preget av empati og respekt og den bygges gjennom å dele sorger og gleder. Skal den være trygg, kreves det gjensidig respekt og forståelse for hverandres sårbarheter og styrker – uansett hvilke relasjon vi snakker om.
Noen ganger må man spørre seg om en relasjonen har livets rett, på hvilket grunnlag relasjonen skal fortsette og om relasjonene gjør deg trygg eller usikker. Jeg tror at når man er ærlig med seg selv, vil svarene gi seg selv.
Her om dagen kom jeg plutselig til å tenke på noe jeg opplevde for flere år tilbake. Ordene som ble skrevet i en sms var løgner, urettferdige og vonde og jeg forstod dem ikke.
Urettferdighet, illojalitet og løgner er noe av det værste man kan oppleve i en relasjon som skulle være trygg og god.
Men når vet man at en relasjon ikke er god lengre? Kompliserte forhold kan ofte gi feiltolkede handlinger og her kommer både respekt, forståelse og empati inn. Kanskje man i mye større grad skal tørre å spørre hverandre når man er usikre på noe. Og når man tørr er det viktig av både sender og mottaker og bli møtt – og møte – med respekt. I en trygg relasjon burde det ikke være “farlig” å tørre noe som helst – tvert i mot; når vi hører på hverandre og respektere hverandre kan en god relasjon bare bli bedre – eller kanskje man oppdager at relasjonen ikke var så trygg og god allikevel.
Noe av det viktigste er allikevel selvrespekt. Det har jeg både kjent på og tenkt på den siste tiden. Selvrespekt handler både om å ha en indre trygghet og ro og det handler om å være ekte og holde seg til de verdiene som du har som standarder for eget liv. God selvrespekt gir god livskvalitet – og når du har disse i livet, har du overskudd til de menneskene du ønsker i livet ditt og de som ønsker å ha deg.
I gode og trygge relasjoner bør det være rom for usikkerhet. Når det ikke er det, er det viktig å ta kontroll over følelsene. Ikke la usikkerhet og troen på deg selv ta over. Ta kontroll over følelsene dine ved å endre måten du tenker på, ta tilbake selvrespekten din og vit at du er god nok som du er. Løgner går ikke sammen med sannhet, illojalitet går ikke sammen med lojalitet, rettferdighet går ikke sammen med urettferdighet. Respekt, trygghet, empati er gode og viktige ingredienser i en god relasjon.
Spør deg selv om de er tilstede. Er de ikke det, har du selv svaret på om relasjonen har livets rett 💚
En religion som dreper i guds navn, har ikke noe med Gud å gjøre. I et av budene står det at du ikke skal drepe.
En enkel lillefinger regel å ha med seg når man hører om all galskap som blir gjort i guds navn, er at en religion som ikke har et kjærlighetsbudskap ikke er fra Gud .
Det var det første jeg ville si i dag, fordi så mange påberoper seg å gjøre ting i guds navn eller at gud er med dem. Det er til mere skade enn gavn og jeg får helt vondt på guds vegne, for bruken av guds navn blir både misbrukt og misforstått 📢
Her om dagen hørte jeg på et webinar om søvn. Mange fine råd å ta med seg om man sliter med det. Det som er spesielt er jo at søvnproblemer er blitt som en folkesykdom. Rundt en av tre sliter med ukentlige søvnproblemer og ca 15% har insomni av mer langvarig art. Jeg kjenner meg igjen.
Det som var bra å høre var at det er ikke hvor lenge du sover, men kvaliteten på søvnen som er det viktigste. Vi hører så ofte om skjønnhets søvn som man aller helst skal ha minimum åtte timer, vi hører om alle negative virkninger av for lite søvn – og det i seg selv kan jo gi søvnproblemer – men fire timer med dyp søvn er bedre enn seks eller åtte timer om du bare har ligget å vaket i en urolig lett søvn de resterende fire timene!
Det som også er viktig å tenke på er alt lyset vi omgir oss med. På kvelden når vi pusser tenner, for eksempel, står vi i et fult opplyst bad. Hva med rett og slett ha lyset av? Innstille hjernen på at nå skal vi sove – og ihvertfall ikke drive med nettbrett og tlf når man har lagt seg. Det var jo slik før elektrisiteten og andre duppeditter at vi la oss når det ble mørk og stod opp med solen.
Vi har kludret det til for oss selv med mye rart. Tvunget både hjerne og kropp til ting den ikke var ment til 🧠👀
Ofte er det ikke piller som skal til for å få sove, men enkle grep. Legge seg til samme tid hver kveld, stå opp til samme tid, ikke utsette seg for tv og iPad/tlf lys, slå av lyset på badet, som nevnt, mens vi pusser tenner og stå opp om man ikke har sovnet etter femten minutter. Sitte oppe i mørke eller lese i litt lys, kanskje varme et krus med melk med litt kanel (det har jeg prøvd og det gjorde godt) for så å legge seg igjen. Noe av det viktigste, tror jeg, er å ikke bli grepet av panikk over at man ikke får sove.
🌼🌺🌸🍀💚
Forøvrig er det jo 1.april i dag. April er min måned. Jeg elsker den, rett og slett, fordi den inneholder alt jeg liker: våren, uteblomster, lyset på kveldene, energien den gir, sitte med litt varme klær på terrassen fordi det ennå ikke er så varmt at man kan ta av for mye, nyte kaffen i solens stråler og glede seg over at sommeren ligger foran – og selvfølgelig at jeg har bursdag i april🥰
Hva liker du med april?
Og med dette vil jeg ønske deg en god dag, god kveld og god natt når den tid kommer 💤💛💤
