Jeg skrev i almankken min i går at nå skal vi ha noen tenke-å-gjøre-frie uker – med andre ord ferie. Og siden vi ikke skal reise bort før i slutten av august, så er vi hjemme å har ferie. Det handler jo bare om å gjøre andre ting enn det man gjør til vanlig. Jeg har til og med hengt en lapp på kjøleskapet over ting man kan gjøre når man har ferie hjemme – bare sånn for å ikke glemme det 🙂 Men siden jeg er en tenke og gruble type, må jeg nok bruke litt tid på å komme inn i tenke-å-gjøre-frie-uker modus. Av natur er jeg veldig følsom, og da sier det seg selv at å ikke tenke for mye, er en kunst – og jeg har ikke helt klart å lære den ennå, men jeg velger å tro at jeg er på vei, fordi alt man er klar over ved seg selv, kan man gjøre noe med. Bare du kan jobbe med deg, så får jeg jobbe med meg.

Apropo følsomhet – kan følelser diskuteres? Jeg tror de fleste er enig med meg når jeg svarer nei på mitt eget spørsmål. Men en sak, derimot, er noe annet, en sak bør man kunne snakke om uten å påstå at min versjon eller din versjon er den rette, men følelsene rundt en sak kan ikke diskuteres. De må respekteres.

I sammenhengen med å ha rusavhengighet tett på livet sies det at pårørende (i mitt tilfelle) har en normal reaksjon på en unormal livssituasjon. Da jeg første gangen hørte den uttalelsen ble jeg lettet, for hva er normalt i slike sammenhenger – og i mange andre livssituasjoner. Jeg visste mange ganger ikke hvordan jeg skulle reagere når dramatiske ting pågikk – og tenk på hvor mange ulike reaksjonsmåter det finnes, da..Er noe mer riktig enn andre? Gråt, latter, sinne, tristhet, resignasjon, fortvilelse, lettelse, anger, aktiv, passiv, våken, trøtt. Sånn kan man jo holde på i det uendelige, men en reaksjon jeg hadde som jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle forholde meg til, var sorg. For hvordan kunne jeg sørge når han levde? Hadde jeg lov til å slippe sorgen fri inni meg? Heldigvis ble jeg fortalt at min sorg, som ikke handlet om død, like fult var sorg over noe jeg på mange måter hadde mistet – mistet til rusen – altså en normal reaksjon på en unormal livssituasjon. 

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

De rundt deg forstår ikke alltid måten du reagerer på – ja, de kan til og med begynne å diskutere måten du reagerer på. “Du må jo ikke..” “Du kan jo bare..” “Hvorfor gjør du ikke..” Så var det det å diskutere følelser, da, som ikke går. Følelser må respekteres..! 

Det hele munner ut i forståelse og respekt, sant?

Psst..bare sånn helt på tampen..nå er jeg også på instagram (bedre sent enn aldri ) Der finner du meg med navnet frahjerte

Sport og idrett, idrett og sport.

Sommer OL, vinter OL, VM, EM, NM, rulleski på sommeren, langrennski på vinteren., tour de franc, tour de ski, sport som lørdagsunderholdning, nyheter utsatt på grunn av sport..Ja, som du kanskje forstår er jeg ikke den største sports entusiasten, men jeg har stått på sidelinjen jeg og, og ropt “kom igjen” “mååål” “heia heia” Men det var da. I dag syntes jeg at det er for mye sport over alt, egentlig, men det er heldigvis MIN mening  🙂 

Jeg tenker på alle sportsutøvere og grener som får enormt med sponsor midler. Se bare på klærne deres når det er intervjuer, biler med reklame, og jeg har tenk innimellom at om bare en promille av alle sponsormidler kunne blitt gitt – ja, for eksempel til arbeidet vi driver med – nemlig forebygging blant ungdom som er i faresonen for å falle utenfor med rus og kriminalitet. EN promille – DET hadde vært mye, det.. 🙂

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Kanskje du så oss på Go Morgen, Norge, sist onsdag? Det var så flott å fortelle om viktigheten av forebygging og at det faktisk har konkrete verdier og resultater, det vi gjør. Og for den enkelte pårørende kan det nok ikke beskrives hva det betyr å se endring i adferd etter at sønnen eller datteren har vært på en motivasjons tur. 

Og grunnen til at jeg sitter her og reflekterer over all denne sporten, er jo nettopp det at det er mange som også faller ut av idretten – inkludert min egen – og hva med dem? Om du mister interessen for idretten du var med i, hva fanger deg da opp? Jeg vet at det er mange som begynner med andre ting, men allikevel er det en gruppe barn og unge som faller utenfor…De søker også noe som er gøy, et sted med venner, et fellesskap, ungdom vil jo være med ungdom og gjøre ting i sammen.

Og fellesskapet de søker, vennene og spenningen de leter etter, finner de i et rus miljø…! Og alle vet at det er ihvertfall destruktivt, men si det til den som fant venner der og som fant spenningen han eller hun søkte – inntil det spennende er over og vennene har nok med seg selv – da er det ofte for sent, og skader man har påført seg selv, fysisk og psykisk, er en lang og hard prosess og ta tak i. 

Og det er her forebygging kommer inn i bildet, men DET kan du lese mer om HER  (siden er ikke 100% ferdig utarbeidet, bilder er ikke helt på plass, men du finner masse informativ informasjon)

Her er jeg, ganske så sliten etter en lang og innholdsrik onsdag, med Targo, alltid like hengiven 🙂

En spennende dag venter oss i morgen, onsdag..

Da må vi opp grytidlig (jeg vil kalle kl 03.00 for grytidlig) for å rekke toget til Oslo 🙂 Så skal vi møte i studio 06.30, få litt sminke og pudder, for så å prate om hjertesaken vår – nemlig “Rommet Mitt-begynnelsen på veien videre” 

Vi er heldige som har fått denne muligheten til fortelle om det vi syntes er viktig – nemlig forebygging blant unge som er i faresonene for å falle utpå med rus og kriminalitet, og deres pårørende.  

Kanskje du ser oss onsdag morgen?

Det var den sommeren han fylte 17. Han hadde vært borte i flere døgn, og på en merkelig måte begynte jeg å resignere. Jeg vet det kan være farlig å skrive det, for det er mange som leser uten å forstå.. Men jeg har mange minner som dukker opp, og kanskje det er årstiden vi er i som gjør at tankene begynner å vandre tilbake i tid…

..fordi alle årstider forbindes med minner – alle har en dato som betyr noe for dem, enten det er gode eller vonde minner. Noen merkedager vil man helst glemme, og noen markeres med glede. Sånn er det for meg og helt sikkert for deg. 

Men det var altså den sommeren han fylte 17, og jeg hadde tatt kontakt med hjelpeapparatet i stor fortvilelse over at det gikk mer og mer opp for meg at alt som skjedde nå, var utenfor min kontroll, jeg klarte ikke å hanskes mer med utfordringene. Dagene gikk, nettene gikk, og du vet, for meg kunne han ikke bli funnet fort nok, og det ble ikke tatt godt i mot da jeg en gang sa til politiet at de måtte få ræva i gir å begynne og lete etter han..i fortvilelse over min egen maktesløshet, og i fortvilelse over at de ikke var ute å lette etter MIN gutt..Ja ja, jeg var nok ikke den første hysteriske mammaen de hadde møtt..

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Men så kom endelig telefonen, da, som jeg gikk å ventet på – sent på kvelden. Det var bare denne ene telefonene jeg ventet på, en samtale jeg ikke visste noe om..Den ene samtalen..Og de øyeblikkene du ikke vet hvem som ringer, etter at du har sagt “hallo”, er de mest nervepirrende. Er det politiet, eller er det fra sykehuset, eller kan det være presten..? 

Det var fra sykehuset..lettelse, tross alt..skadet i ansiktet, sting og blodutredelse i øyet – men i live..min gutt i live..storebror var i live..

 Tusen tanker går gjennom hodet., følelses registeret spiller på alle de strenger som er å spille på..!! 

Den gang var han 17..og mange minner har det blitt opp i gjenom.. Minner blir ikke glemt, men gjemt i hjerte. Og kjærligheten – ja, du vet, hva skal man med den om det ikke er for å sløse den bort på de man elsker så høyt ♥

. Å lede en frivillig organisasjon, er en hjertesak, og en hjertesak er ikke fra 9 til 4. Det er hele døgnet. Det er ofte det siste man tenker på og snakker om i løpet av dagen, og det første man tar tak i på morgenen. Jeg tenker ofte på de menneskene som har tatt, og tar kontakt for råd og veiledning, og det er med glede og takknemlighet at man får bety noe for andre. Kan mine råd bety noe i et menneskes liv, betyr det noe for meg. Jeg gleder meg med mammaen som er så takknemlig for at det går bra med datteren, for så å dele sorgen med en annen som forteller at nå har hennes sønn sprukket. Sorg og glede hånd i hånd i en livssituasjon som er som en berg og dalbane – rus og kriminalitet. Vi sier ofte at mister vi håpet har vi tapt, men jeg er ikke enig. Vi kan miste både håpet og troen i en så vanskelig livssituasjon, men det er EN ting man aldri mister, og det er kjærligheten. Kjærligheten er den ene som står igjen når det andre er borte.

De små øyeblikkene, hvor man kobler av, er viktige for meg, for skal man ha noe å gi andre, må batteriene lades ♥ Følsomheten min bærer jeg med meg hele tiden. Jeg tar innover meg andres glede og sorg, jeg lever meg inn i situasjoner, for så å tenke ut hva jeg selv ville ha gjort. Rus og det som følger med tar ikke ferie, nei, kanskje det egentlig heller er motsatt. Denne varmen og lyse årstiden er ofte høysesong for sprekker og overdoser – og mange opplever å miste det kjæreste de har, nettopp på den tiden av året hvor alt handler om sol, varme, bading, grilling, ferie og lange lyse sommer kvelder.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Hvilke forutsetninger må til for at man skal lykkes? Og hvorfor er det så vanskelig for noen å lykkes med livet, og hva vil det si å lykkes? Samboeren min er vokst opp uten en pappa. Pappaen hans omkom på sjøen før han ble født, og han fikk inn mammaens sorg over tapet med morsmelken. Hva er da forutsetningen for å være en god farsfigur  når du ikke har hatt en selv? Om du er vokst opp med en mamma eller pappa som ruser seg, hvordan vet du da hvordan en mor og far egentlig skal være? Og om du er vokst opp i ett kjærlig og godt hjem, hva er da forutsetningen for at du kan forstå dem som ikke er det? Om du lever i et voldelig forhold, hvordan vet du da hva trygghet er i et forhold? Hvordan forstå andre når man ikke har opplevd det selv? Det er ikke alt man kan sette seg inn i og forstå, men man kan være så ydmyk å si at “jeg kan ikke forstå hvordan du har hatt det, eller har det, men jeg ønsker å være en venn som er her” DET er en ærlig sak. Jeg har møtt mennesker som på kyniske måter trekker seg bort, er påståelige uten å sjekke fakta, er ufølsomme i følsomme situasjoner – jeg har blitt overasket over man kan få seg til å mene og si..!

Nei, takke meg til en dose ydmykhet i forhold til at jeg ikke vet alt, kan alt, forstår alt – og det er aldri uten grunn at mennesker som har opplevd tøffe ting i livet, bruker det inn i det godes tjeneste ♥ 

For noen fantastisk dager vi har her på Østlandet. Jeg nyter dem i fulle drag. Jeg vet ikke hvor lenge godværet er meldt, og jeg jeg vil nesten ikke vite det heller – det viktigste er å nyte NÅ♥

Her om dagen var jeg å stelte neglene mine. Ble så rosa og fine, så 🙂 Noen terapeuter er opptatt av å kommunisere med kunden sin, så hun begynte å spørre meg om jeg hadde fri, om ferien var planlagt, og når jeg skulle ha den. Jeg ventet på neste spørsmål som pleier å være: “hva jobber du med?”

Da jeg var 12 år tok min mor meg med til sykehuset for å få tatt røntgen bilde av hoftene mine. Så lenge jeg kunne huske hadde jeg hatt diffuse smerter i rygg og hofter. 17.mai tog, aktivitetsdager og gym på skolen, var det værste jeg visste, uten å kunne gi mamma og pappa en reell grunn.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Røngten bildene var nedslående – de viste to hoftekuler som var på god vei ut av hofteleddet. Ubehandlet hofteleddsdysplasi. Ikke rart jeg hadde mye vondt! Jeg ble operert på høyre side ved at de bygde på hoftekammen og hindret kulen i å skli lengre ut. Den andre siden hadde sklidd for langt ut, det var det ikke noe å gjøre. Det sier seg nok selv at venstre side gav meg mye smerter og ubehag – uten å gå i detaljer om det. Da jeg var 25 ble jeg uføretrygdet, og planene om å jobbe i helsevesenet ble skrinlagt.

Da jeg var 29 år syntes fastlegen min det var på tide å ta nye bilder. Jeg var på denne tiden svært redusert i fysisk utfoldelse, smerten i venstre side var konstant, og jeg måtte planlegge nøye hva jeg skulle gjøre i løpet av dagen. Jeg satt og vasket opp, jeg satt da jeg strøk tøy, jeg satt da jeg la sammen tøy, jeg satt på badet da jeg ordnet hår og sminke,  jeg var alltid på utkikk etter en stol – uansett hvor jeg kom. Og det å ha to aktive smågutter, hadde sine utfordringer 🙂 Legen på Sophies Minde i Oslo kikket på meg over brilleglassene da han så bildene. Han lurte på hvordan jeg i det hele tatt hadde klart å holde meg oppreist. Det gikk ikke lang tid før det ble satt inn total hofte protese på venstre side, og to år etterpå ble høyre siden tatt. Det er ungt å være 29 år med hofte protese, men forandringen i livet kan nesten ikke beskrives!!

Så tilbake til den søte unge negle damen –  jeg ventet på at hun skulle spørre meg om hva jeg jobbet med.

Det er det vanskeligste spørsmålet jeg har måtte forholde meg til i alle år. Det har vært forbundet med skam og nedverdigelse for meg å fortelle at jeg er uføretrygdet, derfor har jeg unngått det så langt det overhode har vært mulig. “Handikappet” mitt var ikke synlig, ingen kunne se det på meg, bare jeg visste hvordan det var for meg.

Da jeg begynte å bli kjent med samboeren min for flere år siden, grudde jeg meg til han kom til å spørre meg om hva jeg jobbet med. Og da jeg famlende fortalte at jeg hadde uføretrygd, var det akkurat som det ikke gjorde noe lengre, og jeg kjente bare at det ikke var så farlig å la fasaden sprekke, for sprekken slapp jo inn lys♥

Skammen og nedverdigelsen for meg rundt denne tematikken er i dag borte.. Jeg buser ikke ut med det, og det er ikke det første jeg forteller folk, men jeg skjuler det ikke lengre!

Så hva jobber jeg med – og jobber jeg,  jeg som er uføretrygdet? Svaret er at det mange ting å fylle livet sitt med som gir mening uansett🧡