Så er det Verdensoverdose dag igjen. 31.august. En dag som ikke går ubemerket bort fra min side.
Jeg har rus i tett og nær relasjon. Jeg er mor og i foredraget jeg har holdt i ulike sammenhenger, snakker jeg om å være mor til en rusavhengig. Det er intet mindre enn en mors værste mareritt.
Hvorfor mitt barn? Hva har jeg gjort galt? Hva kunne jeg gjort og ikke gjort for at det ikke skulle gått så slik?
Alle disse fasene og spørsmålene har jeg vært igjenom.
Men tiden gikk, jeg med den, og det kjæreste jeg hadde. Nettet snørte seg sammen og «plutselig» går det opp for deg at det som skjer med han, er utenfor din kontroll. Tross alle iherdige forsøk.
Han ble eldre og det ble som en umulig oppgave å snu den onde spiralen han kom inn i mer og mer.
En liten siesta etter lunsj, før jeg igjen går ut i den varme solen her på Kypros. Vi har en liten uke igjen av fjorten deilige dager, med bading, deilig mat, litt for ofte dessert , lesing – og litt skrivingMye inspirasjon kommer når jeg hører på podcaster, og den jeg hører mye på akkurat nå er «Veien gjennom Bibelen»
Ja, det er kanskje en podcast for spesielt interesserte i det som har med Bibelen å gjøre, men den har noe å si til alle mennesker, fordi vi er alle skapt i guds bilde, men problemet i dag er at mennesket skaper Gud i sitt bilde. Det heter så «fint» at du har din Gud, og en annen har en annen Gud, og den tredje tror ikke på Gud i det hele tatt. Men vet du; Vi er ikke guder
Det fins bare en Gud, og veien til han går gjennom å tro på Jesus. Vi er heller ikke større enn han som har skapt oss, selv om vi liker å tro at vi er suverne, at vi kan alt, vet alt og forstår alt. Sorry, men slik er det ikke. Her vi bor, på jorden, 150 svimlende millioner km fra solen, og den eneste av alle planeter med liv på, har han altså gitt oss fri vilje til å tro på han, ha fred med Han i livet og evigheten. Kanskje du ikke tenker over det, eller kanskje du ignorerer det, men spørsmålet om evigheten er lagt ned i alle mennesker.
Så, kjære leser, om du ikke allerede har fred med Gud, så be han om å gi deg det🩷
Og med det skal jeg ta på meg badedrakten, som sjeldent er helt tørr her på Kypros, og gå ned og legge meg på solsengen igjen før jeg tar meg en ny dukkert med mannen min
Første dag på «jobb» etter ferien – selv om to uker gjenstår. Vet ikke hvorfor jeg setter anførselstegn rundt jobb, for en frivillig jobb er like fult en jobb. Er det kanskje slik at frivillig arbeid er litt nedvurdert? Hmm…
Men da migrenen gav sine første signaler, visste jeg at nå er løpet kjørt. Jeg kom meg hjem, tok anfallsmedisinen, gikk å la meg, og kjente den deilige følelsen etter en stund at det var over. Og ikke bare det; anfallet gikk og energien kom. Fordi, en dag på jobb i Gjenbrukten, gir meg alltid energi, og mellom alle kundene, tar jeg meg alltid en runde..og der lå alle blondene i en liten pose..pluss en blondesnelle
Og her er de – litt sånn uvørent – lagt i glasset jeg visste de skulle ligge i – plassert på hyllen med snella ved siden av. Elsker at inspirasjonen kommer..
Av en eller annen grunn, gir det meg litt sånn «franske følelser» Skulle gjerne vært på en bruktmarked i Frankrike..sukk
Og akkurat sånn ser kjøkkenhylla ut nå. Tapetserte forresten denne veggen på kjøkkenet i sommer..den er liksom med å understreke stilen jeg er gla’ i. Og om mannen min syntes det samme? Til å ha den barske fortiden han har, vet jeg han syntes det er helt greit med alle disse blondene og markblomstene🫠
Ja ja, det var faktisk ikke bare dette jeg hadde på hjerte i dag. For når vi omgås våre medmennesker, hva ser vi egentlig da? Har jeg gjort opp min mening uten å være interessert i hva som er bak fasaden? Jeg vet at man ikke alltid kommer bak masken vi alle bærer. Noen er åpne av natur, andre er det ikke. Selv har jeg – derav blogg – valgt å være åpen om en ganske sår bit i livet. Det kan du, lese mer om i arkivet mitt, om du har lyst, men uansett så vet jeg at sprekker slipper inn lys!
Du vet, når du går i skogen eller langsmed et høyt stakittgjerde og solen står lavt på himmelen, så kommer solen inn i åpningene i gjerdet, eller mellom alle trærne. Det gjør så godt når solen trenger igjennom sprekkene. Jeg har valgt og ikke ha forutbestemte meninger om mennesker. Vi har alle våre masker og fasader, men når man våger og åpne seg litt opp og la litt av lyset – som et vennskap kan være – inn i livet, så kan gode ting skje. Hvorfor er det så lett og forhåndsdømme? Tenk om det var like lett å være varsom før man sier noe?
, lesing – og litt skriving
Mye inspirasjon kommer når jeg hører på podcaster, og den jeg hører mye på akkurat nå er «Veien gjennom Bibelen»
🩷
🫠