Første dag på «jobb» etter ferien – selv om to uker gjenstår. Vet ikke hvorfor jeg setter anførselstegn rundt jobb, for en frivillig jobb er like fult en jobb. Er det kanskje slik at frivillig arbeid er litt nedvurdert? Hmm…
Men da migrenen gav sine første signaler, visste jeg at nå er løpet kjørt. Jeg kom meg hjem, tok anfallsmedisinen, gikk å la meg, og kjente den deilige følelsen etter en stund at det var over. Og ikke bare det; anfallet gikk og energien kom.
Fordi, en dag på jobb i Gjenbrukten, gir meg alltid energi, og mellom alle kundene, tar jeg meg alltid en runde..og der lå alle blondene i en liten pose..pluss en blondesnelle🤩
Og her er de – litt sånn uvørent – lagt i glasset jeg visste de skulle ligge i – plassert på hyllen med snella ved siden av. Elsker at inspirasjonen kommer..
Av en eller annen grunn, gir det meg litt sånn «franske følelser» Skulle gjerne vært på en bruktmarked i Frankrike..sukk😍💭
Og akkurat sånn ser kjøkkenhylla ut nå. Tapetserte forresten denne veggen på kjøkkenet i sommer..den er liksom med å understreke stilen jeg er gla’ i. Og om mannen min syntes det samme? Til å ha den barske fortiden han har, vet jeg han syntes det er helt greit med alle disse blondene og markblomstene😊🫠
Ja ja, det var faktisk ikke bare dette jeg hadde på hjerte i dag. For når vi omgås våre medmennesker, hva ser vi egentlig da? Har jeg gjort opp min mening uten å være interessert i hva som er bak fasaden? Jeg vet at man ikke alltid kommer bak masken vi alle bærer. Noen er åpne av natur, andre er det ikke. Selv har jeg – derav blogg – valgt å være åpen om en ganske sår bit i livet. Det kan du, lese mer om i arkivet mitt, om du har lyst, men uansett så vet jeg at sprekker slipper inn lys!
Du vet, når du går i skogen eller langsmed et høyt stakittgjerde og solen står lavt på himmelen, så kommer solen inn i åpningene i gjerdet, eller mellom alle trærne. Det gjør så godt når solen trenger igjennom sprekkene.
Jeg har valgt og ikke ha forutbestemte meninger om mennesker. Vi har alle våre masker og fasader, men når man våger og åpne seg litt opp og la litt av lyset – som et vennskap kan være – inn i livet, så kan gode ting skje. Hvorfor er det så lett og forhåndsdømme? Tenk om det var like lett å være varsom før man sier noe?
