Brødbaking uten oppskrift…

…er som å gå en tur uten mål og mening. Det vil si at man vet jo at man har lyst til å ende opp med duftende, velsmakende brød, og man tar på seg sko og yttertøy når man skal ut å gå, selv om man ikke alltid vet helt hvilken runde man skal ta. Noen ganger er det jo morro å tenke ut en runde man ikke har gått før på ukjente områder. Litt sånn tenker jeg at brødbaking uten oppskrift er. Deigen blir til underveis – eller gå turen blir til mens man går 🙂

Men, ihvertfall, brødene mine i går ble egentlig veldig gode, om jeg må få si det selv. Ikke noen revolusjonerende ingredienser, men

5 dl grovt rugmel

5 dl havregryn

2 dl solsikkefrø

2 dl linfrø

1 pk gjær 

! dl olje

ca 1 l lunkent vann

og 1 teskje fra dette glasset

Det er et søtnings middel jeg kjøpte en gang for å bruke i en kakeoppskrift som så veldig spennende ut. Jeg tror at den satte litt ekstra smak på dem. Kanskje jeg til og med kunne tatt litt mer.

 

Hvetemelet spedde jeg på med, men passet på slik at deigen ikke ble altfor tørr og tung. Den hevet godt, før jeg formet to brød. Deigen var litt klissete, men jeg ville ikke bruke altfor mye mel, så da tok jeg heller litt olje i hendene slik at jeg fikk formet to brød ganske greit. Lot dem heve, og stekte dem på 200 grader i ca tre kvarter. Og slik ble dem…

 

Så noen ganger kan altså brødbaking uten oppskrift kanskje bli de beste. Og det er jo gøy og prøve seg litt fram – selv om jeg for det meste faktisk har en oppskrift å gå etter 🙂 Litt som når jeg tar på meg joggeskoene. Jeg vet som regel hvilken runde jeg skal gå, men noen ganger er det gøy å se noe annet, gå litt andre veier og kanskje til og med oppdage at det er den beste runden jeg noen gang har gått 🙂

Ha en super dag 

 

 

Dagen derpå

I dag har det vært dagen for refleksjoner og ettertanker.

Etter en utrolig hyggelig helg med besøk av barndomms venninne fra Bergen, og feiring av femti årsdagen min med familie og venner, har det vært dagen derpå.

Dagen for refleksjoner og tanker, dagen for å virkelig ta innover seg alle vakre ord, ta til seg det som ble sagt i vakre taler og hilsninger. Jeg har nesten bare ett ord som kan uttrykke det hele: fantastisk. Jeg kommer til å leve lenge på den vakre buketten av venner og familie som står mitt hjerte nær. 

 

Å si noen ord om sønnene mine er ikke vanskelig – bare veldig rørende ♥

 

Jeg og min kjære…kjolen kjøpte jeg på zalando, om du har lyst til å se nærmere på den 🙂

Blant konvolutter og gaver var det også gavekort fra blomsterbutikker. Der skal jeg kose meg når varmen kommer og verandaen skal fylles opp. 

Og slik så det ut på verandaen i fjor.. 

Hverdager er det mest av – og festdager er verd å ta vare på. Å være glad gir glede i hjerte, god helse og trivsel. Ting man ikke får gjort noe med, stjeler energien og gleden. Ta vare på det som er godt ♥

 

 

 

Tryggheten min ble borte

I dag venter jeg på min barndoms venninne. Hun bor i Bergen og jeg i Østfold, så ikke altfor ofte vi møtes. Men en gang i året har vi møttes i barndommens by – Kristiansand. Da går vi i strøket der vi bodde og mimrer. Så mange gode minner, men også sorgen vi begge følte da hun og hennes familie flyttet. 

Det var sommeren da vi var ferdig med barneskolen. Min store trøst denne sommeren var at vi skulle begynne på den nye, store og skremmende ungdoms skolen i sammen. Det var noe annet enn den lille trygge barneskolen. 

Jeg var et usikkert barn som ikke var blant de kule. Jeg var født med hofteledds dysplasi som ikke ble gjort noe med før jeg var 12 år. Jeg slet i gym timene, hatet alt som hadde med løping og ballspill å gjøre, jeg hatet å gå i 17.mai tog – jeg hadde smerter jeg ikke klarte å sette ord på. Etter operasjonen ble det litt bedre på den siden som ble operert, men den andre siden ble værre og værre, inntil jeg ble operert i slutten av tjue årene og fikk total hofteprotese på begge sidene.

Men altså, min store trygghet, Maryan. Vi skulle sammen klare bragden det var å gå fra barneskolen til ungdoms skolen – inntil jeg en kveld hørte at hennes mamma var innom min mamma og fortalte at de skulle flytte til Bergen.

Hele min verden raste sammen. Tryggheten min ble brått borte. Hvordan skulle jeg klare meg på egenhånd uten henne? På ungdoms skolen?

Det var ikke det at jeg ikke kjente andre, jeg kjente jo de andre vi begge hadde gått i klassen med, men alt var lettere når jeg hadde henne. Og nå ble hun snart borte.

Jeg husker ungdoms skole tiden som er tung tid. Jeg ble ikke mobbet, men jeg var heller ikke en del av kjernen. Matematikk var et vanskelig fag, og noe av det værste var når læreren tok for seg gangetabellen og pekte på hver enkelt og spurte vilkårlig om hva det gange det var. Jeg tror han tok hensyn til at han visste det ikke var det letteste for meg, så det ble ofte noe sånn som to gange to, eller tre gange tre til meg 🙂

Jeg hadde ingen konkret å henge med i friminuttene. Nei da, jeg stod ikke alene, bare noen ganger, men jeg hadde ikke tryggheten min der lengre. Alt hadde vært så mye lettere om hun hadde vært der – da kunne jeg lissom ha klart alt.

Sorgen over hennes flytting varte lenge, ja, jeg tør påstå at den varte de tre årene ungdoms skolen varte.

Så går da livet videre, og selv om vi møttes hver sommer en god stund, ble det mindre og mindre. Man utvikler seg i forskjellige retninger, og kontakten var flere år borte.

Inntil jeg gikk i gjennom en skillsmisse.

Jeg giftet meg ung, og gikk rett fra foreldre hjemmet til mitt eget med mann og etterhvert to barn. Da vi flyttet ifra hverandre skulle jeg for første gang bo alene, og den første som tok kontakt med meg, var henne. Det kunne nesten ikke ha vært noen andre 🙂 Og siden har vi holdt kontakten og møtes altså i barndommens rike og mimrer en gang i året. Ser på husene vi bodde i, som ennå er der, går gatelangs i denne vakre byen, og ingen av oss kan forstå hvorfor både hun og hennes familie flyttet, og senere også jeg med mine foreldre.

Så har livet blitt som det er. Vi er voksne og i dag venter jeg altså på henne fordi vi skal feire at jeg har fylt femti. Jeg er så heldig som har en som kjenner meg for så mange år siden. Det er en historie der som deles, som bare henne og jeg kjenner ♥ Som en annen god venninne sier: “vi hviler i gammelt vennskap”

Og for meg er et trygt og godt vennskap som en klippe. En klippe er der alltid, og man kan alltid vende tilbake til den, nettopp fordi den er der.

          

 

 Jeg skal nyte hvert øyeblikk jeg får denne helgen med henne, familie, sønnene mine og kjæresten min, og jeg ønsker deg som leser en super fin helg med mange gode øyeblikk!!

 

#hverdag #livet #blogg #helse

Mange kvinner i samme ærend

Jeg har visst i tre uker nå at jeg skulle på mammografi i dag.

Jeg vet at livet ikke er en selvfølge for noen av oss.

Da jeg var i den vanskeligste fasen i livet mitt kjente jeg på at døden ville vært en forløsning for meg.

Jeg har kjent på savnet etter en grav å gå til da det stod på som værst med min rusavhengige sønn.

Men i dag er jeg takknemlig for at jeg ikke endte mitt eget liv og jeg så takknemlig for at jeg ikke har en grav å gå til.

I dag er livet godt – jeg elsker mine nærmeste. Jeg setter pris på de små, nære ting. Kanskje litt klisje aktig, men det er like fult sant.

Det var mange kvinner der som ventet i samme ærend som meg. Jeg smug kikket på dem, og lurte på om de var spente som meg. Var de på en rutine kontroll, eller fordi de hadde kjent en kul, var de på oppfølgins kontroll, eller hva skjulte seg bak blikk som enten var i et av de gamle bladene som lå der, (hvorfor er det som regel gamle utleste blader på nesten alle venterom?) eller på mobilen? 

Det skjer så mange kvinner. Kvinner på min egen alder med barn på mine barns alder. Det er så vondt å høre om det.

Så lå jeg der, etter mammografien i påvente av ultralyd, og ventet på legen. Jeg var veldig spent, men jeg var også rolig. 

Legen begynte og jeg fulgte henne med blikket. Prøvde å lese henne. Kanskje hun merket det for hun snudde fort skjermen mot meg og sa: “se her, ingen ting unormalt” Jeg kan ikke lese slike bilder, men det holdt for meg 🙂 

Men antall brystkreft rammede har økt betydelig de siste tiårene, og i 2015 var det dobbelt så mange tilfeller som i 1957, men overlevelsen har gradvis blitt bedre, og i dag er ni av ti kvinner i live fem år etter diagnosen. (disse opplysningene fant jeg her ) Viktigheten av å sjekke seg selv en gang i måneden, er stor. Jo tidligere forandringer oppdages, jo fortere kommer man i gang med god behandling. 

Det var utrolig godt å gå derfra med denne beskjeden, og jeg ble fylt med stor takknemlighet og ydmykhet. Ydmyk i for hold til alle mine medsøstre som ikke får samme beskjed som jeg gjorde i dag. 

 

Så om varmen lar vente på seg, og sola er bak skyene – hva gjør vel det? Varmen kommer, og skyene må snart vike for solen 

 

 

 

 

 

 

Pulsen og pusten begynte å øke

Hei og så hyggelig at du titter innom..

Jeg har tenkt så mange ganger på at det er dumt jeg ikke bruker den bratte veien opp til festningen mye mer som trening. Jeg er på spinning en gang i uken, men ingen ting – for meg ihvertfall – slår en økt ute i all slags vær. Som tenkt så gjort. 

Dette vakre cafe settet var noe av det første som møtte meg da jeg begynte på stigningen opp mot festningen. Har du sett noe så fint? Skulle gjerne hatt det selv..

 

Men altså, til toppen skulle jeg i dag, og det er ganske så bratt..

 

Men for en god følelse å kjenne at både pulsen og pusten øker

 

Ganske tidlig på vei oppover er det mulighet for å hvile seg i disse historiske omgivelsene, men jeg gav heller på og gikk videre

 

Det blir brattere og brattere, men hele veien oppover oser av historie. Flere steder ser jeg årstall med forklaringer om hva som skjedde en gang for så veldig lenge side..

 

 

 

Trange smug..

 

 

..og mørke hull jeg er glad jeg slipper å være i..

 

Enda litt igjen før jeg er på “overkongens utsiktspunkt”.. og

..”klokketårnet”

 

 

 

Men på toppen blir man slått av utsikten, og her fikk jeg hentet meg inn litt og nøt et par øyeblikk med solen. Det blåste kraftig denne dagen, og etter litt..

 

 

..satte jeg kursen nedover igjen. Jeg angret for at jeg ikke hadde tatt med meg penger, for en pause her inne hadde gjort seg….

 

..men det kan bli neste gang. I dag var det ren trenings glede i historiske omgivelser i egen by. Jeg er også heldig fordi jeg har utsikt opp til festningen fra stuevinduene.

 

Nedover, nedover, og vel hjemme etter en god økt. Det beste trenings studio for meg er Guds frie natur som er rett utenfor døra 

 

Blomster uten næring lever ikke lenge

Påsken ligger bak oss og det lille jeg tok fram av påskepynt skal ryddes vekk for i år. Alltid så koselig og forberede høytider, og alltid like godt å la hverdagen begynne igjen. 

Har egentlig en ganske hektisk uke foran meg, og siden uken begynner på tirsdag (helligdag i går) er det bare å hengi i.

Både kontroll på sykehuset, frisørbesøk, bake mange runstykker, handle inn til koldtbord – OG sjekke selvangivelsen – er noe av det som skal gjøres. Ja ja, høres kanskje ikke så mye ut, da, men jeg liker å ha ting under kontroll. Jeg jobber ganske godt under press, men ikke stress, så derfor planlegger jeg litt detaljert 🙂 

Barndoms venninnen min, som bor i Bergen, min kommer også til helgen, og jeg gleder meg så. Jeg fylte 50 i påsken, og til helgen skal vi feire meg litt 🙂 Derfor også den litt hektiske uken.

Heldigvis har jeg en super svoger som sa til meg at han lager den maten jeg vil ha den dagen, og da kjæresten min ordnet det slik at vi fikk låne min yndlings cafe, her vi bor, er ihvertfall rammen rundt dagen i boks. Jeg tror det kommer til å bli en hyggelig dag men venner og familie.

Livet blir viktigere å ta vare på ettersom årene går, og hvert år er verd å feire, syntes jeg, nettopp fordi livet ikke er en selvfølge. 

 

Ønsker deg en strålende uke. Og du vet, den vakre tiden vi er inni nå, naturen som blomstrer igjen, kan også lignes med livet selv. Blomster som får sol, varme og næring, er det vakreste syn med sin gode lukt, og til stor glede for dem som ser den. Sånn kan det også være med oss mennesker. Får vi lys,varme og næring, vil også vi være til glede og oppmuntring for dem vi møter. Men lever vi uten dette livsviktige, blir vi som blomster som ikke får næring, og vi vet hva som skjer med en slik blomst.

Lykke til med å blomstre der du er, og kanskje vet du godt selv hva som må til for at du skal slå ut i full blomst. Noen ganger ligger det rett foran nesen på en, og det er slett ikke alltid de store og voldsomme tingene som må til ♥ En liten bukett med hvitveis kan være like vakkert som den flotteste rosebukett ♥

 

 

 

 

Ikke det sunneste valget, men like fult et valg

1. påske dag og påsken nærmer seg slutten for denne gangen. Bortsett fra at påskens egentlige innhold og budskap – lidelse, korsfestelse, død og oppstandelse – betyr mye for meg, har ikke været vært helt som jeg ønsket. Joda, solen har kommet og sagt “hei”, men den har ikke vært her lenge, og varmen har uteblitt. Men i den store sammenheng, er det en av de mindre viktige tingene. Våren er her, og varmen kommer mer og mer, nettopp fordi livet alltid går videre. Naturen følger naturens gang, sånn er det. 

Jeg stod opp ganske tidlig i dag, egentlig. Ikke fordi jeg så gjerne ville, men rett og slett fordi jeg våknet tidlig. Og noen ganger er det ganske godt å bare stå opp istedet for å prøve å sove videre. Etter gå turen med hunde, hvor vi ikke møtte hverken mennesker eller dyr så tidlig, satt jeg og leste en god stund, ryddet ut av oppvaskmaskinen og tok tjue minutter med rockeringen, så gjorde jeg meg ferdig på badet. Tankene tok meg – tanker som gjorde meg urolig. Og etterhvert som jeg skjønte at dette leder ikke til noe, tenkte jeg at jeg ikke skulle la hjerte mitt bli grepet av angst.

 

Jeg er vokst opp i et kristent hjem og har bevart min tro – og den er på mange måter sterkere i dag, fordi etter som livet går og man opplever mange ting i livet av det gode og vanskelige, har jeg gjort det valget det er og la troen vokse. Som så mange ting i livet, kan man velge det også.

I hvert fall, det at hjerte ikke skulle bli grepet av angst, er tatt ut fra noe som står i bibelen, og det er Jesus selv som sier at “la ikke hjerte bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg..” Enten du tro eller ikke, tenker jeg at det er mange ting som kan gi oss angst. Verden er blitt mindre trygg, mennesker lider, krig og død, forfølgelse av mange slag, sult og elendighet. Mennesker søker fred og trygghet – ikke bare en ytre fred og trygghet, men fred inni seg.

For meg, på badet i dag, ble det et valg jeg kunne ta om at jeg ikke skulle la hjerte bli grepet av angst. 

For uansett om man går rundt og er redd hele tiden eller ikke, så går livet alltid videre. Akkurat som våren følges av sommer og sommer følges av høst og høsten av vinter – så går livets ubønnhørlige syklus videre, med eller uten min angst – eller fred – og jeg velger det siste.♥

Men nå skal straks skoene på for en tur langs bryggen, med pause på Mc.Donald. Ikke det sunneste valget for middag i dag, men like fult et valg 

Lykke til med å finne din indre fred ♥

 #påskemorgen #påske #troogtvil

Den kommer til å gjøre nytte for seg – for meg

Gå fra butikk til butikk, kle av for å prøve i et lite prøverom, passet ikke helt så da må man kle på sitt eget for å hente riktig størrelse, kle av igjen for å prøve på nytt, bli varm, små irritert, kle av igjen for å ta på seg sitt eget, gå videre til neste butikk for så å begynne på samme prosedyre igjen..Litt sånn var det her om dagen..bare at det gjaldt sko..

I går var det første sommer dag – etter kalanderen. Jeg bruker alltid å bytte ut vintertøyet mitt med sommer tøyet denne dagen. Gøy å hente fram esken som ble pakket ned i fjor høst. Og som regel ligger det noe der som jeg tenker: å ja, stemmer det, den kjøpte jeg jo i fjor 🙂

Men altså, jeg fant et par sandaler og satte meg på krakken i butikken. Tok av meg min egen, som attpåtil var en joggesko med snøring. Jeg kjente jeg begynte å bli varm, der jeg satt med både veske og andre poser og man har tross alt på seg litt varme klær ennå. Ekspeditøren var opptatt med annen kunde, og de brukte virkelig lang tid. Skoen jeg prøvde var ikke helt riktig så jeg tok på min egen sko, tok med meg veske og poser, lar jo ikke det stå uten at noen passer på det, gikk mot disken og ble stående og vente.Tålmodigheten begynte å nærme seg slutten, så jeg satte fra meg skoen, som jeg egentlig likte ganske godt og hadde tenkt å kjøpe bare jeg fikk prøvd riktig størrelse, og gikk.

Jeg kom hjem og kom til å tenke mailen jeg fikk fra Zalando. De gratulerte meg med dagen og gav meg 15% neste gang jeg skulle bestille noe 🙂 Jeg logget meg inn, hadde jo handlet der før, og begynte å se på sandaler. Og for et utvalg. Jeg fant de jeg prøvde i butikken, men jeg fant også mange andre. De jeg har nå, og som er velbrukt og sikkert ti år, har gjort jobben sin.

Så her er de – mine nye sandaler som ble funnet i fred og ro, hjemme i stuen (klikk her) Ikke ble jeg varm, ikke måtte jeg til stadighet ta av og på opptil flere ganger, ikke var jeg redd for veske og poser, og ikke behøvde jeg å vente til ekspeditøren ble ledig – så greit. Fri frakt og retur om det er nødvendig – helt topp. 

Passer du på å nyte dagen? Det skal jeg. Vi vet jo aldri hvordan en dag har vært før den er over, og det er litt rart å tenke på, men dertil viktigere å ta vare på øyeblikket. Vi planlegger hva som skal gjøres, men uforutsette ting kan skje. Og selv om en sandal er en ganske triviell ting, er det like fult sandal som kommer til å gjøre nytte for seg – for meg 

Og med disse betrakningene fra “prøverommet” ønsker jeg deg en fortsatt strålende god påske ♥

 

 

 

Det må du ikke bry deg om, mamma..

Det må du ikke bry deg om, mamma, sa min yngste sønn til meg, da vi snakket sammen her om dagen. Jeg var ikke lei meg for noe, tvert i mot, det var noe jeg hadde lyst til..

Når man har satt de rette ordene på seg selv, at man er sensitiv, og sluttet og lurer på hvorfor man er så følsom, var det et enkelt og fint råd å få.

Bloggen min er i disse dager ett år og jeg liker å skrive. Jeg  har noen ganger hatt mange lesere og mange delinger, og noen ganger har det vært mindre lesere og færre delinger. Da Nettavisen ringte meg og lurte på om de kunne publisere dette syntes jeg det var stas, selv om innlegget er personlig og alvorlig.

“Det må du ikke bry deg om, mamma” 

 

Rådet fikk jeg da vi satt og snakket om bloggingen min, yngstemann og mannen min. Det var noe jeg hadde lyst til å skrive om – noe enkelt og mindre viktig i den store sammenheng – men la altså til noe sånn som at “men hva vil de som kjenner meg tenke da?” En teit tanke og det syntes de, begge to. Og derav rådet: det må du ikke bry deg om, mamma. Så enkelt råd, men så riktig. Og skulle man tatt hensyn til alt og alle når man har lyst til å gjøre noe, ville man faktisk ikke fått gjort noe. 

Om noen få dager fyller jeg 50 – det er rart å se det tallet. Kan liksom ikke helt forstå det, men sånn er det. Og selv jeg fatter og jo at når man har to voksne sønner på 24 og 26 år, så er man nødvendigvis blitt eldre 🙂 Alle erfaringer på godt og vondt i livet, har gjort meg til den jeg er i dag, og siden livet er en reise, vil man ennå gjøre seg erfaringer og opplevelser i livet som man tar med seg videre – heldigvis. At livet endrer seg er tegn på liv. Det ville vært noe skikkelig galt om det bare var sønnene mine som ble eldre, mens jeg selv stod på stedet hvil. Det det handler om, tenker jeg, er hva man gjør med det man opplever ettersom årene går. Man kan velge å bruke det til det som er positivt, eller man kan la være og la det bli liggende å utvikle seg til bitterhet. Det bestemmer vi langt på vei selv.

Jeg møter forskjellige skjebner i pårørendgruppen. Den er en frukt av at jeg selv ønsket å bruke mine egne erfaringer som mor til en med rusavhengighet. Også her handler om hva man gjør med det som ble en del av livet. Skal det styre meg, eller skal jeg prøve å ta styringen? Det er langt på vei mitt valg.

Påskehøytiden er over oss – og fortsetter den som nå med sol fra blå himmel, er vi veldig heldige. Men for meg handler det ikke bare om sol, kyllinger og påskemat. Det ligger noe større bak – den handler om Guds kjærlighet som gav alt og gjorde døden om til Liv.

Syntes det var flott å høre Helge Jordahl si at Jesus er hans store forbilde – og med tanke på at han gikk her på jorden for ganske så lenge siden og bare gjorde godt mot alle, så er han langt fra noe dårlig forbilde. Det er virkelig noe å strekke seg etter i disse tider med mye usikkerhet og frykt, spør du meg ♥

 

 

 

 

 

Sjokolade og kaffe = godt vennskap

Mange ting i livet kan gi god helse, men hva har sjokolade med med det å gjøre? Bortsett fra at det er utrolig godt? Har den litt helsegevinster også? Tror det, men først..

 

Da jeg fikk vite at min beste venninne gjennom mange år, dessverre ikke kunne komme i bursdagen min som nærmer seg, ble jeg så skuffet at jeg sa til mannen min at det er ikke noe vits å feire den. Hun var like lei seg, men på grunn av et likt jubileum i nær familie, måtte hun velge den. 

Vi har kjent hverandre siden tjueårene, mens barna våres var babyer, ble skolebarn, og ungdommer med de utfordringene som fulgte, og videre til å bli voksne. Vi har delt oppturer og nedturer, vært på besøk hos hverandre, og gjort aktiviteter sammen. Siden jeg flyttet en del på grunn av jobben til min tidligere mann, hadde det vært lett og miste kontakten – fordi man kom til et nytt sted, ble kjent med nye folk, flyttet, og mistet kontakten. Men sånn har det ikke blitt med oss – og det kan jeg takke henne for. Har det vært mange mil mellom oss har hun ringt meg og spurt: passer det med en prat over en kopp kaffe og sjokolade? Og over lange perioder på grunn av avstanden, var det slik vi holdt vennskapet ved like.

Ekte vennskap vokser ikke på trær – det har jeg erfart.

Hun ringte meg for et par dager siden og spurte om vi var hjemme. Nå er det ca 25 mil mellom oss, men de skulle til Oslo om noen dager og ville legge veien om oss. For å feire dagen min. Selvfølgelig passet det. Jeg ble så glad og fikk masse energi bare ved tanken, og alt ble planlagt i hode mitt.

Det var så hyggelig å se både henne og mannen igjen, og det var første gang de skulle hilse på kjæresten min.

Og her er det sjokoladen kommer inn i bildet..

Først gav hun meg en Melkerull og sa noe om at den er som er et lite stykke Norge, og et symbol på at jeg faktisk har bodd på litt forskjellige steder, og at de hadde besøk oss på nesten hvert sted.

Så gav hun meg en Smil, og at den var et symbol på all glede og alle smil opp igjennom årene. Videre til lys sjokoklade som selvsagt var bilde på dager som hadde vært lette og enkle, og den mørke symbol på dager som hadde vært tunge og vanskelige.

Jeg fikk to symbolske gaver til, og jeg ble så rørt av dette sterke “gamle” vennskapet. Som har holdt gjennom så mye – selv om avstanden har vært mange mil. Som hun selv sier på sin vakre vestlands dialekt: “me kvile i gamalt venskap”

Og selvfølgelig, i skrivende stund, er det kaffe og smil jeg nyter her på verandaen i solen