Mens hjemmet vårt fylles av go`lukt fra nystekt rabarbra kake, fikk jeg lyst til å sette meg ned å skrive.
Denne gamle hylla henger på verandaen vår og er med på å skape den stilen jeg er så gla´i – litt sånn “french-feeling”
Ofte underveis i livet får vi oss noen slag. Det er helt normalt og er med på å forme oss til den vi blir. Erfaringer og opplevelser kan gjøre oss til både klokere, mer sympatiske, empatiske og forståelsesfulle medmennesker.
Å gjøre mer av det som gjør deg lykkelig, tror jeg er en god nøkkel til både mer glede og energi
Min erfaring som mor til rusavhengig har helt klart vært med å forme meg til den jeg er. Jeg vet at bak hver skjebne til en narkoman, ligger en historie jeg har respekt for og det fins en familie av mor, far og søsken som er sterkt berørt av den enes valg.
Jeg skulle så gjerne ønske at min sønn ikke var rusavhengig, men når det er slik har livet vist meg mange ulike sider ved oss mennesker og hvor små marginene er for at det går som det går men oss.
Livet handler ikke om hvor hardt du kan slå, men heller om hvor hardt du tåler å bli slått. Dette lest jeg et sted og syntes det var så bra sagt, at jeg skrev det ned for ikke å glemme det. Det gjør jeg forresten med mange slike gullkorn jeg finner i både bøker blader.
Men det er så mye i det.
Livet handler ikke om hvor hardt du kan slå,, men heller om hvor hardt du tåler å bli slått!
Og alt vi opplever tror jeg vi kan velge å bruke til noe positivt eller negativt. Jeg har opplevd ting i livet som har gjort meg bitter og sint – men jeg tjente ingen ting på å være i den tilstanden. Bitterhet går bare utover deg selv, og stjeler all glede og energi som tross alt finnes.
Men det er viktig å finne årsaken, for bare da kan ting jobbes med og jobbes ut av systemet, slik at hode, hjerte og mage jobber på lag.
Og etter på kommer klokskapen og lærdommen av det man har vært igjennom. Man hadde ikke vært klokere uten opplevelsen!
I dette hjørnet nytes freden og roen når en av oss bare vil være med sine egne tanker.
Da vil jeg bare ønske deg en super fin dag – her på østlandet nytes finværet i fulle drag – og nå er også rabarbrakaken ferdig, og den skal ihvertfall nytes i løpet av dagen 🙂
I dag er det litt ekstra gøy å sette seg ned å skrive – jeg har nemlig kjøpt meg min første Mac. Bedre sent enn aldri, tenker du kanskje, men for meg er det nesten en barnlig glede å ta fatt på tastaturet å kjenne på forskjellene fra min godt brukte OG trofaste iPad 🙂
Men over til noe annet, fordi noen ganger har jeg lyst til å synke i jorden, noen ganger har jeg lyst til å sveve over den. Noen ganger føler jeg meg som kongen på haugen, andre ganger som bjørnen som vil være i hiet sitt, overlatt til seg selv. Noen dager er fulle av energi, andre er det som luften går ut av ballongen.
Min høysensitive natur gjør meg vár for hva jeg føler, redd for å bli misforstått, redd forat mine ord ikke skal bli forstått som de er ment. Jeg er vár for hva andre tenker og sier, redd for å såre andre. Har jeg noe jeg bærer på, må jeg psyke meg opp for å tørre å si det. Det høres kanskje dramatisk og rart ut, men sånn er det for meg og jeg vet jeg tross alt ikke er alene om det. Da hadde jeg nok heller ikke skrevet om det, men det er som jeg har skrevet i “om” delen på Rommet Mitt Elise Linnea på fb, at for meg handler det om å finne seg selv å være seg selv som høysensitiv.
Er jeg et offer for min sensitivitet? Langt derifra.
Har jeg for mye følelser? Ja, kanskje det.
Bygger jeg livet på følelsene mine? Både ja og nei fordi om jeg ikke skal kjenne etter hva min egen kropp prøver og fortelle meg, er jeg ikke ett med meg selv.
Følelser er emosjonelle reaksjoner, som glede, sinne, sorg, medfølelse, empati, avsky, sympati osv.
Tenk deg bar at du som barn, ungdom, voksen eller gammel ikke kunne føle noe. Da hadde vi gått vi glipp av mye.
Tenk på hva en klem eller en hånd å holde i betyr for den som får og den som gir. Det vekker noe godt inni deg, det gir deg et velbehag.
Tenk på følelsene du får når du gruer deg til noe eller når du faller å får et skrubbsår.
Tenk på følelsen du har når du sørger eller når du er glad.
Tenk på følelsene du får når du åpner opp hjerte og forteller at akkurat i dag har du en tung dag og du blir møtt av medfølelse.
En følelse er ikke bare en følelse, fordi du kan KJENNE den og hadde vi ikke kjent på følelser, hadde vi vært mennesker uten empati og sympati og evnen til å både se og forstå hverandre.
Kjenne lukten av syriner gir meg en god følelse – følelse av vår.
Men nå – kjære leser – hvis været hos deg er som været hos meg, tror jeg at du er ute og gjør helt andre ting enn å sitte inne lese blogginnlegg – men jeg håper du gjør det allikevel med en kaffe eller noe annet godt sammen med innlegget og får noen tanker du kanskje ikke har dvelt så veldig mye med før. Det hadde vært fint..og uansett så ønsker jeg deg en strålende dag og alt godt fra mitt hjerte til ditt ..!!
Det er vel et spørsmål vil alle kan stille oss selv i livet mens vi holder på med vårt i jobb, privat, sosialt osv.
Men på behandlingsplasser for rusavhengige sa de nettopp dette til han at DU må være DEG, men som han spurte meg om en gang jeg var på besøk: hvem er jeg egentlig, mamma?
Du mister deg selv når du ruser deg – og om det ikke stoppes i tide, vet du til slutt ikke hvem du er fordi du med dine evner, gaver og talenter aldri fikk utvikle potensialet ditt.
Og hvem kan klandres? Foreldrene, oppvekstmiljøet, venner, kommunen, barnevernet, fengsel, lar?
Det vondeste jeg hører i dag er når mødre forteller at de kjører eller går gatelangs på kvelds og nattestid for å lete etter en sønn eller datter og gir som grunn at de ikke gir opp.
Det smerter meg å si det, men det hjelper ikke.
Om man tror at det å få et glimt av en ruset sønn/datter skal gi sjelero og at tanken «han lever ihvertfall» skal gjøre godt, tar man feil. Det blir værre, fordi det er så vondt å se sin egen være ruset å ikke ønske å være med hjem til hjemmets lune rede med den gode varme senga, det er så vondt å høre han/hun si at hun ikke trenger hjelp og heller ikke vil ha hjelp – MEN – og det er viktig for meg å legge – det er håp, men det står ikke og faller på min innsats, men på den rusavhengies, og DET er det viktigste poenget av dem alle. De må VILLE og DA er det viktig å ha et godt nettverk rundt seg – og heldig er den som har det, for det har ikke alle.
Jeg har selv vært der ute og lett og nettopp fordi jeg slet meg selv ut, kan jeg si det jeg sier (jeg snakker selvsagt ikke om tolv, tretten åringer) Min styrke i forhold til min rusavhengige sønn var at jeg begynte å ta vare på meg selv, for bare da kan jeg være en styrke for han når han trenger meg.
Det blir som på flyet: du må ta på din egen oksygenmaske FØR du kan hjelp sidemannen.
Så hvem kan klandres? Jeg vet hvem jeg gjerne skulle lagt skylden på, men hva hjelper det?
Et godt og trygt nettverk, en rusavhengig som vet han er elsket for den han ER langt der inne i hjerte et sted, vet hva han/hun skal gjøre den dagen bunnen er nådd, men ikke før.
Men når det skjer vet de hvem som er der og vil hjelp på veien vider.
Det er viktig med innsikt og å vite hva man holder på med når det skal gjøres helomvendinger i livet. Selv ikke hjelpeapparatet har alltid tro på den det gjelder og det kan bli sagt mye rart og det skal jeg avslutte med:
Mannen min ( Nær ved å gi opp ) har lagt ruslivet bak seg for over tjue år siden. Han har pts (post traumatisk stressyndrom) og går i terapi for å akseptere å godta sin fortid, men han har også oppfølging av lege på grunn av kroniske smerter etter alvorlige ulykker. Da det skulle være et samarbeidsmøte med han, terapeuten, fastlegen og kommunelegen, sier kommunelegen at
«av oss får du hverken mer eller mindre medikamentell hjelp. Trenger du mer kan du bare gå ut på gaten å kjøpe det du trenger»
Følelsene av maktesløshet, sinne og sorg raste gjenom han i noen sekunder før han svarte: «det livet har jeg lagt bak meg for mange år siden, så nei, det er ikke noe alternativ»
Heldigvis var både fastlege og terapeuten til stede og hørte det samme.
Mannen min er voksen, han vet hvem han er og er trygg på seg selv. Men TENK, og jeg sier bare TENK om det finnes flere slike leger som sier slike ting til yngre tidligere rusavhengige som ikke har funnet seg selv og tryggheten i et rusfritt livet..DET er ansvar det!!
Vi trenger hverandre uansett i livet når vi skal gå vanskelige eller lette skritt på veien videre. Er du der eller har du nok med deg selv?
For det første: gjør mer av det som gjør deg lykkelig, eller gir deg lykke.
For meg handler det om de små øyeblikkene. For eksempel tittet sola fram for noen dager siden etter flere dager med overskyet og regn. Umiddelbart satte jeg på en kaffe til meg selv og satte meg ut med et teppe over bena. Det varte ikke lenge og jeg måtte smile til meg selv og sa at jeg ihvertfall hadde grepet øyeblikket.
Lykke for meg er å se at stauden jeg satte ned i fjor i potten kommer med nye og FLERE skudd enn i fjor – jeg trodde ikke den hadde klart seg. Lykke.
Lykke er å se disse små lyktene blir tent når skumringen kommer. De lyser så fint der de henger med gamle rustne skøyter og lykten på en like rusten rake. Ja, jeg er gla`i gamle ting, om du lurte.. 🙂
Lykke er jo rett og slett et hjerte med en dose lykke. Det henger i kransen på et gammelt vindu på endeveggen på terrassen vår.
Lykke er å ta på ny gul strømpebukse og nye ballerinasko sammen med kjolen jeg kjøpte i fjor.
Lykke er da jeg var på gartneriet og fikk øye på denne statuen. Blant alle krukker og potter stod den der litt for seg selv og jeg bare visste at den skulle være med hjem til terrassen og sette sin spiss på våren og sommeren sammen med blomstene.
💚💚💚💚
Livet er livet og inneholder nok av store og mindre alvorlige saker og mye av det gir ikke no`følelse av lykke. Livet kan presse på så mange måter og kan gi så mange utfordringer.
Men ser du etter, kjenner du etter, så er lykken der. Den er bare ikke så synlig alltid og skjuler seg ofte i de små tingene. Kanskje nettopp derfor er den ikke alltid like lett å få øye på. Ofte må vi bruke hjertets øyne og lytte med hjertets ører for å finne den. Noe vi må TA oss tid til – og det er kanskje derfor at lykkefølelsene uteblir fordi vi ikke tar oss tid?
Da jeg møtte mannen min for første gang for sånn ca 10 år siden, møtte jeg er høy og flott mann med et barskt utseende, gullkors, gull armbånd og to tatoveringer på hver arm.
Vi kom i prat i en sosial anledning i en kirke, og jeg ble med en gang betatt av hans åpenhet om det tøffe livet han hadde levd og den alvorlige ulykken som satte en stopper for livet med rus og kriminalitet åtte år tidligere. Han viste seg både sårbar og sterk ved sin åpenhet.
Livet handler om formidling. Formidling av det vi opplever som kan være til hjelp for andre.
Noen formidler kunnskap om mat, dyr, blomster, interiør, helse, fedme, spisevegring, trening, håndarbeid..og slik kan jeg ramse opp mengder av temaer. Jeg har for eksempel en venninne som er en racer på strikking, og hun er god å ty til når jeg selv har stått fast i et prosjekt. Eller min søster som er Dermatologisk sykepleier som kan gi tips og råd om hudpleie. Slik kan vi med den kunnskapen vi har være der for hverandre.
I mitt tilfelle har det handlet om å formidle om hvordan det er å være mamma til en rusavhengig, og å skrive om det her på bloggen er for meg en form for egenterapi.
Når mennesker takker meg for åpenheten og hjelpen de selv har fått ved å lese, gir det en form for mening.
Men jeg begynt ikke å skrive om mannen min i dag uten grunn.
I behandling for fysiske skader etter en alvorlig ulykke og rus relaterte ettervirkninger på et kristent behandlingssted, reiste han seg sakte men sikkert med Guds og menneskers hjelp og hadde bare ett eneste ønske og det var å hjelpe andre til ikke å oppleve det han selv hadde vært igjennom. Flere ungdommer og ung voksne har hørt hans livshistorie og selv gjort endringer i eget liv, tatt utdannelser og gjort helomvendinger i livene sine, blitt forent med familiene og gjort opp for seg.
Men det var allikevel en vesentlig del av han selv som ikke hadde blitt behandlet og som ingen hadde snakket om.
Da vi startet livet vårt sammen, ble han sakte men sikkert innhentet av sin egen fortid. DEN hadde nemlig ikke blitt bearbeidet, DEN hadde ingen på behandlingsstedet snakket om.
Og inntil vi begge forstod at alle marerittene om nettene, depresjon og behov for beroligende medisin hadde sin rot i fortiden, var det vanskelig for både han og meg. Jeg ble et hjelpeløst vitne til hvordan han falt sammen. Det var ingen glede lengre, at så mange hadde fått hjelp på grunn av han betydde ingenting og fortiden med alle dens minner ble for sterk, tanken på å gjøre slutt på livet var enklere å tenke.
Vi dro på ferier til «syden» flere år på rad og tenkte at det er godt å komme bort litt. Og det var det. Sol, varme, bading og gode måltider gjør alltid godt, og fortiden føltes som fortid en stakket stund, men vel hjemme kom den med full styrke tilbake og om mulig enda sterkere. Depresjonene ble værre, nettene ble værre og gleden over LIVET ble borte.
Jeg gikk i meg selv og SPURTE om jeg trodde jeg hadde krefter til å stå ved hans side. Jeg så heller ingen ende på dette altoppslukende spøkelse fra fortiden.
Den barske mannen jeg hadde møtt med sitt gull kors, gull armbånd og sine to tatoveringer på hver arm, begynte å svinne bort for meg. Han som var så energisk, som var så gla`i alle mennesker, som hadde så mye å gi andre, som var så frisk fysisk, var i ferd med å gi tapt og gi opp. Og kjempe mot fortidens minner ble en for stor kamp.
Hvorfor har jeg lyst til å skrive om dette? Jo, jeg har lyst til å sette fokus på behandlingen av HELE menneske. Det kreves både kunnskap og kjennskap til hvordan man skal håndtere det og det er ikke gjort i en håndvending. Det tar TID og det krever dedikerte mennesker til oppgaven.
Da han var på sitt mørkeste og dypeste i sin kamp med fortidens minner, tok jeg mitt valg.
I uvisshet om hvor lenge dette skulle vare – kanskje resten av livet, kanskje ikke – gikk jeg noen runder med meg selv. Klarer JEG mer?
Jeg så han for meg som den glade, gode mannen jeg hadde falt for. Han var der inne et sted i seg selv, og han var i hjertet mitt.
Bildet er fra reportasje «Hjemmet» skrev om oss for noen år tilbake.
Da visste jeg det: dette SKAL vi klare sammen. Han fins der et sted, og han skal komme tilbake.
Redningen ble samtale terapi. Det høres så enkelt ut, men er det ikke. Det krever mye av han, men også av terapeuten. Minner som er forsøkt fortrengt skal snakkes om, fordi BARE SLIK kan fortid bli fortid. Den blir ikke borte, men den blir aksepterer og godtatt.
Min barske mann har tatt tak og fått uvurderlig hjelp. To viktige faktorer: tatt tak og fått hjelp.
Jeg håper at du som leser ser at det fins en vei ut av mørke og håpløshet. Ikke gi opp, livet har mye godt for deg.
