De første dagene handler bare om å være..

Jeg føler meg som ett batteri som ligger til ladning, her jeg sitter på solsenga under parasollen som tar i mot for solens  varme stråler. Jeg syntes at denne formen for å lade batteriet er helt herlig. Og etterhvert som det blir ladet, kommer også prosjektene for meg. Interiør prosjekt hjemme hos oss – ikke noe store greier, men allikevel.

Et skrive- prosjekt sammen med samboer begynte også å ta form i dag, mens vi hadde frokost..

De første dagene når man er på ferie, handler litt om å bare være.. nyte frokosten, gå til sol sengene, lese, bade, spise litt lunsj etter en stund for så å finne sol- sengen igjen. Og så, når man kjenner for det, går turen til rommet for å ta en dusj og freche seg opp litt for en tur på byen. Sånn er det for meg ihvertfall…

Sånn halv veis ut i uken kjenner jeg at batteriene begynner å bli over halvveis fulle, og det er jo da man kjenner at lysten til å ta tak i tingene begynner..

Jeg nevnte interiør…jeg er IKKE interiørarkitekt og jeg er IKKE interiørkonsulent, men jeg har alltid hatt lidenskap for interiør. Jeg syntes det er utrolig gøy å se at det ofte er små forandringer i et hjem som utgjør den helt store forskjellen. Magasiner med ulike interiør stiler og ideer er noe av det beste jeg kan sitte å koble av med, og skulle jeg valgt utdannelse i dag, hadde det blitt interiør konsulent og jobbet meg inn mot mitt eget firma som skulle tilbudt konsulent hjelp for både private og firmaer. Hjulpet folk til å finne sin helt egen stil og særpreg på hjemmet sitt eller kontoret.

Snart er batteriene full ladet og turen går hjem igjen, og med hånden på hjerte kan jeg si at jeg elsker høsten med alt sitt fargespill i naturen, men enn så lenge skal jeg, sammen med samboer og min yngste sønn, nyte de siste fantastiske dagene her på Kypros ♥

 

 

Svaret på prøven vil fortelle mer..

Små barn, små gleder. Store barn, store gleder? Nei, ikke nødvendigvis – heldigvis. Jeg er absolutt ikke noe barn, men jeg gleder meg stort over små gleder 🙂 Littegran forandring i stue i går, med et par nye planter, som attpå til var på tilbud – gav meg mye glede. Ja ja, det er jo meg, da, men kanskje du kjenner deg litt igjen?

 

Men det ligger også skygger og truer..En spesiell blodprøve til samboeren min var ikke bra. Han måtte ta en utvidet prøve, da legen var langt fra fornøyd. 

 Jeg har grått i dag, jeg har bekymret meg, og de små tingene som gjorde meg glad i går, kom på avstand i dag..Han betyr så mye for meg, og vi har så mye sammen som vi begge ønsker og videreutvikle – som for eksempel organisasjonen vår som du kan lese mer om her

Men med all min bekymring, kan jeg ikke legge noe til som kan gjøre det andreledes. Svaret på prøvene vil fortelle mer, og inntil da er det som det er. 

Jeg vil ta gleden over det lille jeg kjente i går tilbake – forandringen i stuen med to nye planter –  og vet du..til lørdag drar vi en uke til Kypros. Og DET er ikke en liten glede, men en STOR glede 🙂

Det er mange ting som kan legge skygger over gleden i livet, men så langt der er mulig vil jeg holde fast ved gleden. Hva blodprøvene vil vise vet vi ikke nå, men når vi vet det, kan vi ta det derfra – sammen ♥

Til fredag feirer vi dagen og livet

 

Denne augustdagen har vært strålende vakker, og fordi jeg i dag ikke har hatt mye energi, har jeg tatt det mye med ro i hagen med en god bok.

Jeg har rett og slett koblet av, prøvd å koble UT. Noen ganger tror jeg kroppen vår ønsker det også – at ikke alle dager er like, er en kjent sak – og i dag har det vært meg, boka og kaffien i strålende sol i hagen. Jeg har fått godt med D-vitaminer, og DET igjen er godt for både sjel og sinn. Ferske rundstykker – rett fra bakeren – til lunsj – laget av samboer – legger jo ingen demper på en vakker dag, som nytes på tross av energi mangel..

Mye kan skrives, mye kan reflekteres rundt, og helgen har vært innholdsrik på flere måter –  ikke bare av det gode slaget, og siden dette er en offentlig dagbok, deler jeg mye, men ikke alt, sånn er det bare… 

Du vet at å kjenne på lykke er på mange måter opp til oss selv – vi rår ikke over liv og død – men bortsett fra det, så må vi selv ta de grepene som må til for å være lykkelige. Noen ganger kan det å stoppe opp litt, se på det man har, telle alle godene i livet, være nok til å bli GLAD 🙂

Livet består av kontraster for oss alle. De sterkeste kontrastene i livet mitt er mine to flotte sønner. Så helt ulike fordi rus skiller dem.

Til fredag feirer vi bursdag til eldstemann – 26 år. Halvparten av de årene har inneholdt litt i overkant av hva man trodde man skulle oppleve som mamma. Rus drar med seg mye… Men til fredag feirer vi dagen og livet♥ Og det er en av tingene i livet mitt som gjør meg glad 🙂

Guttene – 8 og 10 år – for en stund siden nå ♥

 

 

I dag har jeg brukt et rusmiddel..

I dag har jeg brukt et rusmiddel – et lovlig rusmiddel – heldigvis – det hadde vært rart om det ikke var slik.

Jeg har brukt endorfiner – kroppens eget lykkehormon – eller kroppens eget rusmiddel, om du vil. 

 Jeg har aktivisert lykkehormonet selv, og det har bare vært på grunn av små ting.

 Jeg har ikke vunnet kjempepotten i lotto – selv om det hadde vært gøy og sikkert utløst veldig mange lykkehormoner – og jeg har ikke anskaffet meg noe stort, som ny bil, nytt hus eller noe annet stort.

Neida, jeg har bare mottatt hjelp, jeg har vært til hjelp og jeg har gått en lang tur med deilig musikk i ørene.

Hm – det var ikke mye å rope hurra for, sier du kanskje, men poenget mitt er jo såre enkelt…: Det skal lite til for å gjøre meg glad, og det skal lite til for at kroppens eget lykke hormon – endorfiner – blir aktivisert. Tenk så fantastisk. Jeg kan altså ta i bruk kroppens eget lykke hormon, for det er der, men det må aktiviseres!!

Om jeg er sliten og lei en dag – noe alle kan være innimellom – kanskje legge meg til på sofaen og vente på at noe positivt skal skje, ja, da er nok sjansen ganske liten forat endorfinene blir utløst, MEN jeg kan aktivisere det selv. På hvilken måte da? spør du kanskje..

Det er faktisk ikke noe hokus pokus, for når jeg ser på meg selv i dag, det overskuddet jeg fikk av å være til hjelp, det at jeg selv fikk hjelp i en situasjon (ikke en alvorlig situasjon, men allikevel) av et hyggelig menneske,  jeg gikk en lang rask tur med musikk i ørene – OG kjæresten som varmet opp rester av blåbærpai etter middag (som forøvrig også bestod av rester) – ja, da forstod jeg at jeg selv må og kan gjøre meg glad.

Kjenne lykke i små ting..!

Nå har jeg lyst til å legge til at jeg har stor respekt for de som sliter med depresjoner av ulike slag og grunner, men oppmuntring i dag er enkel: gjør noe som gjør deg glad, stort eller lite, og det beste er at det kan være den enkleste lille ting 🙂

 frahjerte

 

God sommer, Norge

Et nytt innlegg mens vi venter på toget hjem fra Oslo.

Birgitte fra tv2 ringte i forgårs og lurte på om vi kunne stille på “God sommer, Norge” i kveld. Det kunne vi, og enhver anledning vi får til å formidle hva vi brenner for tar vi i mot. 

 

Jeg har lyst til å rose tv2 for deres initiativ over for meg og min samboer. Vi finner dem ekte og naturlige, og glødende interessert i oss – både personlig og i for hold til organisasjon vår. Tusen takk, Tv2.

Spennende tider ligger foran oss, og i morgen skal jeg blant annet svare på henvendelsene som allerede har kommer etter sendingen fra pårørende og berørte❤️

 

Hun har dessverre lett for å avlyse avtaler vi gjør..

I dag hadde jeg en viktig avtale. Egentlig en uformell avtale, men like fult en avtale, gjort for noen uker siden. Jeg skulle møte ei jeg kjente godt og vi skulle på en tur til Oslo. Spise lunsj, kanskje shoppe litt og se på det pulserende livet denne sommerdagen. 

Jeg visste at det muligens kunne bli avlyst, og du vet vel hvor irriterende det er når avtaler blir avlyst på kort varsel – i hvertfall syntes jeg det er litt irriterende. Uforutsette ting kan komme på, ja, men jeg tror du skjønner hva jeg mener. Hun har dessverre lett for å avlyse avtaler vi gjør, men på en måte lærer man å forholde seg til det..

Jeg hadde gledet meg en god stund til denne turen, bare henne og meg, på tur til Oslo, spasere på Karl Johan, innom her og innom der, ta en kaffi, se litt på insta, kanskje legge ut et bilde, se på livet. Også denne gangen gav hun meg noen signaler dagen før om at hun var usikker, men på morgenen ble det allikevel bestemt at vi skulle dra.

Været var strålende og etter en kaffi og et knekkebrød med samboeren min på terassen, gjorde jeg meg i stand. Skjørt eller bukse, joggesko eller sandaler, skulle jeg ta med paraply i tilfelle regn – for selv om solen skinte akkurat nå, vet man jo at det kan skifte fort.

Da var jeg klar. Det ble skjørt og joggesko, det blir jo mye gåing i Oslo, så de beste joggeskoene ble tatt på.

Toget skulle gå kl 11, så noen minutter før var jeg der – og møtte MEG SELV. 

For det var MEG SELV jeg hadde gjort en avtale med, og det er MEG SELV som har lett for å avlyse avtalen jeg gjør med MEG SELV.

En slik avtale er like viktig som noe annet. Den kan ikke og skal ikke avlyses i tide og utide, for hvor viktig er det ikke med tid alene, sin egen tid og sitt eget tempo? 

Jeg er så glad for dagen jeg gjenomførte i dag. Kost meg på cafe, sett på folk, lagt ut et bilde på instagram shoppet litt, men jeg har også med meg hjem ett inntrykk jeg ikke glemmer – og som jeg angrer på jeg ikke gjorde noe med..

Jeg hadde tenkt meg over til opera taket, men da jeg var på vei, med masse folk på alle kanter, lå det en dame på fortauet med en kopp foran seg. Ikke noe uvanlig syn, dessverre, men jeg hadde ikke sett akkurat dette før – at hun LÅ på fortauet – halvveis på siden. Som jeg kunne se, var det ingen som stoppet, og i virrvaret av mennesker, tenkte jeg: “må jeg ikke bøye meg ned, ta henne på skulderen og ihvertfall sjekket at hun lever?” Dette tenkte jeg i noen raske sekunder – men jeg gjorde det ikke..Jeg sitter og reflekterer over det nå, når jeg er hjemme i min egen stue, med samboeren min. Jeg var jo ikke bedre enn alle de andre som gikk forbi. 

Det er så mye nød og elendighet på alle kanter – på nyheter, sosiale mediaer, aviser, på gaten..hvor blir kjærligheten av som vi skal ha til hverandre? Makter vi ikke å ta inn over oss all nød lengre?

Samtidig vet jeg jo at det er mange som gjør mye godt. Vi har alle våre måter å GJØRE det på, og det er mange MÅTER å gjøre det på, men la oss ikke glemme at et lite klapp på skulderen, et smil til en forbipasserende, kan være av større verdi enn man kan tenke seg ♥