Mer enn nok

Har du noen ganger stått innfor en oppgave og tenkt at dette kommer jeg aldri til å klarer?

Samfunnet vårt preges av prestasjons press, og det er lett å kjenne på at man ikke strekker til.

Men hva skjer når vi tør å flytte blikket fra oss selv til Han som har skapt oss?

I lys av Gud handler ikke troen på egne evner om ren viljestyrke eller arroganse. Det handler om å se oss selv med Guds øyne. Og hva ser Han når han ser på deg og meg? Jo, Han ser sitt eget kunstverk.

Salme 139 i Bibelen er en fantastisk Salme, og den sier blant annet i versene 13 og 14: “For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfult laget…”

 

 

Du er ikke en tilfeldighet. Gud selv har designet deg med de evner, gaver og talenter du har.

Men så kommer det dager i livet hvor man virkelig kan føle at man klarer ikke, greier ikke, tør ikke, strekker ikke til. Og det er helt greit, for vi behøver ikke å klare alt eller være perfekte i alt.

Paulus, en av Bibelens mange helter, kunne også kjenne på disse følelsene av ikke å makte alt. Ja, han sier faktisk et sted at han ville være stolt av sine svakheter, for når han var det, var det mere plass til Guds kraft i livet hans!

Hvor mange mennesker sier det samme i dag, tro?

Nei, når vi innser at vi ikke behøver være perfekte og klare alt, forsvinner litt av presset vi kan kjenne på.

Fordi troen på egne evner blir en trygg tillit til Gud og hva Han kan gjøre gjennom meg og deg.

Og med disse tankene – mens gradestokken har sunket med ca ti grader og gitt oss både lyn, torden og masse regn (som virkelig kommer godt med)  vil jeg bare ønske deg en riktig god ny uke!

 

Kunsten å gi slipp

Det finnes dager som minner oss sterkt om Guds gode gaver i Hans skaperverk. I dag har vært en slik dag. En sykkeltur for et ærend i stede for bil i nydelig og varmt vær, et kafebesøk med en deilig kopp kaffe og en god prat. Hverdags øyeblikk..

Nå har roen senket seg ytterligere og jeg har tatt med meg macén ut på vår halvferdige veranda. Det jobbes med renovering i borettslaget, så ingen blomster og møbler her i år – bortsett fra et lite bord og to stoler som lett kan flyttes inn når vår veranda står for tur. Med fuglesang i bakgrunnen og den varme deilige luften med sin lette bris, er det lett å kjenne Guds nærvær.

Et sitat jeg har på telefonen, er slik: “Et av de beste øyeblikkene i livet, er når du finner motet og styrken til å slippe det du ikke kan endre”

Vi mennesker prøver så altfor ofte å bære alle bekymringene selv, fordi vi tror vi må kontrollere alt selv.

Jesus inviterer oss til noe helt annet. Han ber oss om å kaste all vår bekymring på Han, for han har omsorg for oss.

Det krever mot og styrke til å åpne hendene å gi slipp. Men om du det gjør, sier Han til deg at Han aldri vil slippe deg og aldri forlate deg. Når du lar det skje, blir det en forandring i hjertet. Den tunge ryggsekken faller av dine skuldre og blir byttet ut med “fred som overgår all forstand” I det øyeblikket finner vi den dypeste fred og kan hvile i Hans kjærlighet.

Må resten av denne nydelige dagen fylles av Guds rike velsignelse og den freden som kommer av å  hvile i Hans hender.

Litt fra skattkammeret

Mange av dere som leser bloggen min, vet at jeg har holdt på en del år, ja, faktisk ti hele år i år har det blitt.

Det vil si at jeg har et helt lite skattkammer i arkivet 🙂

 

 

I dag har jeg lyst til å dele et tilbakeblikk på et av innleggene jeg skrev i juli for tre år siden – og det er et like aktuelt emne enten det er tre, seks eller ti år siden!  Klikk på linken Mitt igjenså høres vi neste gang jeg er innom og blogger – inntil da; ha en riktig fin dag og helg 🙂

 

Kreta-magi og uventede pauser

Egentlig hadde jeg tenkt å la tastaturet ligge helt i ro på ferien, men Kreta har en liten evne til å gi litt skrivekløe.

Når hodet er fullt av inntrykk av mange slag, er det faktisk både godt og fint å få tankene ut i et lite blogginnlegg!

Vi koser oss her nede, borte fra hverdagen hjemme. Det å få reise med den lille “flokken min” er helt fantastisk.

Late dager, komme til ferdig mat, sol og bading er ren magi. Dagene fylles med det en perfekt sydenferie skal inneholde.

Det er skikkelig varmt (noe vi vet på forhånd når vi reiser i høysesongen) havet er deilig og forfriskende, og det blir en del timer på stranden – med solfaktor 50 på kroppen!

Det er mye folk og masse liv rundt oss, akkurat slik det skal være, tenker jeg for min del.

Ett av mine høydepunkter gjenom dagen er når barnebarnet sier til meg: “farmor, skal du ut å bade?”

Når bølgene ruller inn og han holder meg i begge hender og vi hopper opp med smil og latter, ja da er liksom alt perfekt.

Det er øyeblikk som brenner seg fast i hjertet. Sånne små, gylne øyeblikk suger jeg til meg og gjemmer dem i mitt hjertets minnebok.

Men, en sydentur kan også by på overraskelser. Den greske solen har masse krutt i seg. Mannen min følte seg både svimmel og kvalm her om dagen, og vi forstod at han hadde pådratt seg et lettere, men merkbart heteslag.

Dermed ble det tre dager i aircondition på hotellrommet, med mye vann og hvile for hans del. Nå er han, så godt som, på beina igjen og klar for resten av ferien!

Det ga oss en god påminnelse om å huske solhatt og nok drikke i varmen – og nyte nuet!

At livet ikke alltid blir nøyaktig slik man planlegger, det vet jeg, men at en ferie heller ikke alltid blir slik man planlegger, det er også sant. Noe denne lille avstikkeren i ferien ble.

Men nå skal resten av ferien nytes og jeg skal klappe sammen macèn  igjen, hente et iskaldt glass vann til mannen, og så er det på tide med dagens neste dukkert –  med barnebarnet.

Nyt sommeren og varmen, uansett hvor du befinner deg!

 

Sommerfølelse uten veranda

Sommerfølelsen er godt i gang!
Dagene er lange og lyse, og tempoet er akkurat så rolig som det skal være.
I borettslaget vårt pågår det et stort rehabiliteringsarbeid, så verandaen vår er dessverre ikke i bruk i år. Men med tanke på hvor bra det kommer til å bli, er det faktisk ikke noe problem. Tenk så flott vi får det til neste år! Og for å sette det i et større perspektiv: tenk at det er rehabelitering som gjør at vi ikke kan bruke den i år, og ikke fordi blokka er bombet sønder og sammen  – som mange andre opplever i vår del av verden. Noen gange må man sette ting i ordentlig perspektiv!!
Det gjelder det å se det lille i det store, og sommerminnene skapes likevel.
Et tyttebærspann uten tyttebær, men med en lubben, liten eføy, står så fint i kjøkkenvinduet. Sammen med det varme sollyset ønsker den meg velkommen til en ny dag med en gang jeg står opp.
Legger du til en skål med friske, norske jordbær, ja, da er jo sommeren komplett, selv uten veranda.
Noen dager må man uansett bare fange utendørs. Her om dagen ble det en deilig sykkeltur i den nydelige sommersola, etterfulgt av ferja over to til Gamlebyen. Etter en koselig lunsj på en av byens kafeer, ruslet vi en tur innom markedet. Så mye koselig å se på. Mye gjenbruk, men også dem som har laget noe selv. Så da jeg stoppet ved et borde og så beundrende på denne vesken, ble den med som en sommer gave fra mannen.
Lesestoff hører med til sommer og ferie. Både lett og flyktig lesestoff, og noe med mer dybde og mening. Og ut fra bilde tenker jeg at du ser hva som er hva..♥

Tro som bærer når grunnen svikter

De siste innleggene mine har handlet om små hverdags glimt, se det store i det lille, som det ofte gjør på en eller annen måte, men også om Da Nav inviterte meg inn

Når livet raser og man mister det kjæreste man har, er det lett å føle seg helt forlatt.

Men i min dypeste sorg over sønnen min, har den kristne troen min blitt ankeret som holder meg fast i stormen.

Troen min betyr ikke at det er en enkel fasit på hvorfor det vonde skjer, og det handler ikke om store ord eller perfekte bønner. Den handler om trygghet i at Gud tåler tårene mine og det store savnet jeg bærer på.

Jeg kan komme akkurat som jeg er – med et knust hjerte.

Når jeg sitter her hjemme,  kanskje med Bibelen oppslått eller et tent lys, så finner jeg fred.

Det er den freden som overgår all forstand. Vissheten om at sønnen min er trygg, og at han er omsluttet av en kjærlighet som er enda større enn min egen, gir meg en trøst i hverdagen.

Gud tar ikke bort sorgen, men Han går veien sammen med meg. Han minner meg om å se de små hverdags glimtene;  en vennlig melding, sollyset gjennom vinduet, en kopp kaffe fra en vakker kopp  – og viser meg at det fortsatt finnes lys når alt føles mørkt.

Troen gir meg håp om at kjærligheten aldri dør, og at vi en dag skal sees igjen.

Hvor finner du styrke og fred når dagene føles ekstra tunge?

Små hverdagsglimt

Hei igjen fine lesere!
Med vekslende vær av sol, overskyet, regn, lyn og torden, tar vi fatt på enda en uke i vakre juni.
Hjertet for interiør – eller som jeg liker å si det: se det store i det lille – banker ekstra “fort” om sommeren.
Det trengs ikke dyre vaser eller fancy dekorasjoner for å fornye et rom. Det holder å ta en tur langs veikanten, og jeg går ofte tur og ser så mye fint.
Så langt denne sesongen har kjøkkenbordet og stuebordet vært gjennom flere koselige faser:

Det startet med hvitveis som tyvstartet sommerfølelsen. Så kom syrinene med den mest fantastiske duft og lupiner med sine stolte flotte farger. Jeg syntes de er så vakre.

Det er små enkle gleder, og det minner meg på å sette pris på det som er langs veien der jeg går.
Så handler det om å skape en levende følelse i hjemmet. Et par friske grener med blomster i en kaffekanne, eller glasskrukke gjør noe med hele atmosfæren i rommet. Det gir en umiddelbar følelse av hverdagslykke. Er du ikke enig?
Nyt dagen videre, så skrives vi snart igjen!

 

 

 

Syrinene kommer og dufter så godt en liten tid.

 

En vakker gren med rosa blomster, men vet ikke hva den heter.

 

Jeg måtte ha med dette bilde også, selvom det er fra i fjor, for disse er vel ikke riktig kommet ennå, tror jeg.  Frokosten kan vel ikke bli bedre med dette tilbehøret..?

 

 

 

 

Da NAV inviterte en mamma inn i varmen

Noen dager setter dypere spor i hjertet enn andre.
Her om dagen sto jeg foran en sal med “NAV – arbeid og helse” ansatte på deres fagdag. Jeg var blitt invitert til å holde foredraget mitt. Jeg skulle ikke komme som ekspert, men som det jeg er:
En mor.. en mamma til en som kjempet med rus.
Jeg har aldri lagt skjul på at jeg har hatt en rusavhengig sønn. Jeg har skrevet om det her i bloggen min, og jeg har vært i forskjellige sammenhenger gjennom årene med foredraget mitt. Jeg har ønsket å dele mine erfaringer med andre – spesielt mødre. Foredraget har endret seg ettersom tiden har gått, og jeg var spent innfor dagen.
Jeg, en mamma, foran en forsamling av fag personer innfor sine felt.
Ville jeg få fram historien min, ville de forstå meg?
Men etter at jeg hadde koblet meg på og fant frem bildene jeg skulle vise underveis, og begynte å snakke, kjente jeg en varme i rommet som traff meg i hjertet. Det var en lydhør forsamling.
Jeg vil også på denne måten si takk til NAV for invitasjonen, men mest av alt for tilliten og respekten de møtte meg med.
Som mamma til en rusavhengig har jeg følt på maktesløshet og ensomhet i møte med systemet. Men på denne dagen opplevde jeg at de lyttet med åpne hjerter.
Det er spesielt  å oppleve at den tunge ryggsekken jeg bar og bærer på, faktisk kan brukes til noe godt. At mine våkenetter, min frykt og min kjærlighet til barnet mitt kan gi de ansatte en dypere forståelse når de møter neste pårørende eller bruker på sitt kontor.
Takknemlig for at de gav historie min rom, fikk jeg minne dem på at bak hver rushistorie er det et genuint menneske som er mer enn bare en rushistorie. De er mennesker med evner, gaver og talenter.
Og jeg fikk se, da jeg kikket på forsamlingen, at bak paragrafer og vedtak sitter det varme mennesker som genuint ønsker å gjøre en forskjell.
Sønnen min er ikke blant oss lengre, men det finnes så mange som han med interesser for musikk, med god humor, med omsorg for andre, med interesse for matlaging – som trenger at noen ser forbi saksmappen og kan lokke fram det genuine som finnes der. For det fins.

Slitt og avskallet, men verdifull

Varmen er ikke akkurat trykkende, sa en nabo til meg da vi møttes utenfor. Og det har hun helt rett i; den er ikke trykkende, den er heller fraværende og gjør juni-dagen litt tung med sin grå himmel og regnvær.

Men når det er sagt, så er det ikke stygt vær, det er regnvær. Og når solen skinner og himmelen er blå, er det ikke fint vær, men  solskinn.

Dette prøvde jeg å forklare barnebarnet mitt på sju år her om dagen, men han var ikke helt enig. Regn går lissom for å være stygt, og sol for å være fint.

Men en ting er ihvertfall sikkert; bak skyene er himlen ALLTID blå.

 

 

Siden verandaen vår ikke er i bruk denne sommeren pga stort rehabiliterings arbeid her vi bor, kjøpte jeg denne flotte hortensiaen. Og ved siden av yoccapalmen – i hver sin hollandkrukke – syntes jeg kroken ble sjarmerende og fin.

Det store krukken er ganske slitt og avskallet, ser du, men den betyr ekstra mye for meg. Den stod i leiligheten til sønnen min, da vi ryddet ut. Det var som jeg hørte han sa: den skal du ha, mamma.

Når minner og bilder er alt man har igjen, betyr selv en avskallet og slitt krukke mer enn alt.

Jeg er inne i den andre sommeren etter at jeg mistet han og om noen dager skal jeg holde foredrag for fagpersoner på deres fagdag. Jeg er takknemlig for muligheten til å formidle min historie, for den har en verdi; den kan hjelpe andre mødre og pårørende, men også gi fagpersoner på feltet et innblikk i en hverdag som er både tung, utrygg og til tider svært vanskelig på så mange måter.

 

Men med dette vil jeg bare ønske deg en god ettermiddag til vi høres igjen.

 

 

 

 

 

Trygghet i vekslende tider

Jeg er faktisk veldig glad for at jeg har evnen til å se det store i det lille. Men hode og hjerte spiller ikke alltid  på lag, og da er det ikke like lett å se akkurat det store i det lille.

Jeg er takknemlig for at jeg får feste blikket på Han som er sentrum i livet mitt, Han som er i stormen, i det stille, i sorgen, i det lille og i det store. Jesus, Guds sønn, er i alt det og Han er “…min Gud, som jeg setter min lit til”

Jeg er glad for at jeg får bygge livet mitt på en klippe som står gjennom alt, og som står trygt når alt det andre vakler.

Jeg tror mange mennesker lengter etter trygghet i dag. Noe som står fast når verdens ledere prøver å si “ta det med ro, det går bra”

I en av salmene i Bibelen står det:  “Det er bedre å søke tilflukt hos Herren enn å stole på mennesker. Det er bedre å søke tilflukt hos Herren enn å stole på fyrster”

Når mine dager veksler i mange fasetter, når jeg føler meg på topp en dag og på bunn en annen dag, da er jeg glad for at Guds karakter ikke er skiftende som meg, men at den står fast.

Så min oppmuntring i dag er at det å tro på Jesus ikke betyr at du er spesiell og rar, men at du rett og slett har tatt fornuften til fange og innsett at du trenger Han som er større enn alt. Han som har kontroll og ikke vil slippe deg eller forlate deg når du ser deg engstelig omkring…

 

 

Ønsker deg gode dager og en fin kveld. Jeg skal smake på en havrerute. Lagde en langpanne i stad, inspirert av Bakemesterskapet UK 🙂