Rommet Mitt Skriveglad dame om gleden ved å se det store i det lille, at små endringer kan gi store forandringer. Jeg skriver om sorgen over å miste et voksent barn, min kristne tro, interessen for «shabby-chic» på min måte, om raushet og respekt💚

Hei kjære leser❤️

Som mange av dere vet, mistet jeg sønnen min brått og uventet. En sorg så stor og trist. Livet er for alltid forandret, fordi jeg aldri kommer til å se han igjen her, få en telefon eller en melding – som han alltid avsluttet med «jeg er veldig glad i deg, mamma»

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Han var rusavhengig og jeg har tenkt i mange år at den dagen kunne komme, men en annen ting er å forholde seg til den når den kom. Den rammet som et hardt slag i magen.

De to blogginnleggene jeg har skrevet siden jeg mistet han, kan du lese  her og her.  Jeg har valgt å være åpen, og reaksjoner, hjerter og varme ord, har vært overveldende.

Så fikk jeg lyst til å gjøre noe.

Desember er jo en måned hvor det er mye fokus på kos, glede, hygge, familie samhold, varme, lys, omtanke, godhet osv. og har på mange måter blitt måneden vi gjerne vil gjøre noe for andre.

Kanskje jeg i år ikke hadde hatt overskudd, ork eller til og med giddet, å tenke så mye i andre baner enn min egen sorg – men vet du; da jeg begynte å dele tankene mine med mannen min og yngstesønnen, ble jeg heiet frem. Ikke vanskelig å sette i gang da.

Og her er tankene: «Varmestua» i byen jeg bor i, var også et sted min kjære sønn brukte i perioder – og om du vil vite mer (det håper jeg) kan du klikke på linken her å lese mer om spleisen til «Varmestua» Spleisen er over halvveis mot målet, og det er så fint å se at givergleden.

Så vær med du også, og du; del gjerne linken i dine sosiale plattformer. Jo fler som får vite, jo fler kan gi og høyere kan beløpet bli.

Tusen takk, på forhånd – og om dette er mitt siste blogginnlegg før jul, ja, da må du ha en riktig god jul og et velsignet godt nytt år❤️

Spleis til Varmestua

Ganske tidlig, hvert år i almanakken min, lager jeg en liste over hvem jeg skal kjøpe julegaver til.

Denne listen har jeg også i år. Da jeg tok en titt på den her om dagen, kunne jeg krysse av for noen av navnene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ved hans navn, hadde jeg satt et ♥️

Livet går videre uten han – hardt og brutalt.

Kontrastene blir store når yngstemann og barnebarnet kommer innom og vi snakker om onkel Christian. Barnebarnet på fem snakker helt naturlig om han, og om jeg ikke har rukket å tenne lyset jeg har ved bilde, henter han lighteren og tenner det.

Barn og sorg er noe annet enn voksne og sorg. Når de blir inkludert, er sorg for barn på en måte en naturlig del av livet, men for oss voksne er det som om livet stopper opp – bare at det ikke gjør det.

Som for eksempel julegavelisten min.
Den blir ikke borte, selvom han er borte.

I dag har vi tent to lys.
To lys for kjærlighet og tro. Og på slutten av verset; «tenn lys for dem som gråter og for dem som trøster dem»

De som trøster når sorgen rammer, er dem du har. Jeg finner stor trøst i min tro på Jesus, men jeg hadde vært fattig uten de som trøster her på jord.
Det står faktisk i bibelen om å gråte med de som sørger og å le med de som er glade. Fint, ikke sant?
Det handler om å være der for hverandre når livet ler og når det gråter. Det kan være ekstra viktig å ta med seg nå i adventstiden.

Alt godt til deg, kjære leser, denne dagen og alle dager❤️🌟❤️

Jeg har lurt på om jeg noen gang vil få lyst til å skrive igjen, eller om jeg noen gang kommer til å gjøre disse vanlige tingen; gjøre rent, bake, smile, le.. pynte til jul? En ting vet jeg ihverfall; gråten og savnet vil alltid ligge rett under overflaten min..

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Å miste den eldste sønnen min var som et slag i magen. I mange år har jeg visst at den dagen kan komme. Nå var den her.

Jeg var på jernbanestasjonen. Skulle ta toget til Oslo, delta på et seminar. Telefonen ringte, nummeret var ukjent for meg, men siden jeg hadde noen minutter igjen før toget gikk, tok jeg den, og med litt avmålt stemme sa jeg hallo.

En behagelig stemme spurte om det var meg, Elise, og jeg sa ja. Hun sa hun sto utenfor hjemme hos meg, men du er ikke hjemme? Hun presenterte seg og sa at hun var prest, og ville prate med meg og ikke på telefonen. Jeg spurte om det gjaldt Christian. Svaret var kort; ja. Men hun ville møte meg og lurte på om jeg kunne komme hjem. Jeg spurte allikevel; er han død? Et sekund var det stille i andre enden, og svaret var ja.
Det var mye folk på stasjonen denne dage, mange barn som skulle på tur med toget, men jeg fortet meg ut mens gråten satt i halsen og med presten på linja.
Mannen min – bonus pappa til Christian – var ikke hjemme denne formiddagen, han var på en lengre tur, men hun kom og hentet meg, ble med inn og vi pratet litt. Politet hadde kontaktet henne og sagt at det hastet med å få gitt mor beskjed, da det allerede lå ute på nettet at en person var funnet død i sentrum. Et mistenkelig dødsfall.

Presten gikk etter en stund, og den nødvendige, vonde beskjeden ønsket jeg selv å formidle til far og bror. Så vondt det var å fortelle mellom gråt og hikst.
Vi har alle levd med at dette kunne skje. Han var rusavhengig.
Min aller kjæreste Christian, full av omsorg og kjærlighet til meg, vi kunne både le og gråte sammen, han visste jeg var bekymret for han, men vi hadde så mange fine stunder sammen.
Dødsfallet er en tragisk ulykke, men han var ruset da det skjedde.
Min elskede gutt. Visste du hvor høyt jeg elsket deg? Jeg vet du gjorde det, og du sa ofte hvor glad du var i meg. Jeg savner deg så!

Jeg har alltid valgt å være åpen om det å ha en rusavhengig sønn, og det har vært like riktig for meg å være åpen om at vi mistet han.
Lite visste jeg at det var god trøst i kommentaren fra kjente og ukjente på både fb og insta. Jeg tror åpenhet og ærlighet om livets mange krumspring er mer til hjelp enn ikke.
Jeg sa tidlig fra til kollegaene min i jobben på Gjenbrukten  hva som hadde skjedd. En kollega sa at det hadde gjort det lett for dem å møte meg da jeg var tilbake første gangen. De visste de kunne si noen ord eller bare gi meg en klem uten å lure på om det var greit for meg. Så mye omsorg det er i en klem.
Ukjente mennesker har sendt hjerter og kondolanser, og kjente har vist ekte omsorg og empati.
Og det kjente utrykket med at det er i krisetider man ser hvem som er der og ikke, er sant og kunne ikke vært sannere.
Minner og bilder skal bære meg videre – du blir aldri glemt, min kjære gutt❤️

Kjære bloggen min, eller kjære deg som leser.
Håper du har det bra og at dagen din har vært fin så langt.

Jeg husker da jeg brevvekslet med venninner. En av mine beste hadde flyttet langt bort fra der vi bodde, og sorgen var stor. Det var stooor avstand mellom sør og Vestlandet, da vi var barn. Det er det jo nå og, men den gangen var det virkelig langt. Men uansett; vi skrev brev til hverandre. Brev, som i brev, med frimerke og lagt i rød postkasse for å bli sendt til byen mellom de syv fjell.
Det var ikke alltid man visste sånn med en gang hva man skulle skrive, så man begynte gjerne sånn som jeg begynte i dag; kjære ******. Håper du har det bra. Det har jeg. Vi har fint vær. Håper du og har det.

Etterhvert løsnet det litt og man skrev litt om skolen, litt om felles bekjente, litt om aktiviteter man var med på. Jeg kan ikke huske om jeg skrev rett ut om hvor mye jeg savnet henne, men det gjorde jeg. Og hun savnet meg, men på en annen måte enn meg, fordi som ny jente på en plass og i en klasse, får man jo (forhåpentlig)nye venner, og det gjorde hun, så jeg bleknet nok fortere enn motsatt. Dette har vi fortalt hverandre i voksen alder. Og vi har mimret og ledd over disse brevene, som hun har tatt vare på☺️📮

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Gode minner, kjære bloggen min og du som leser, er gode å ha. Og jeg har mange minner. Noen minner gjør meg gla’ og noen gjør meg lei. Sånn er livet. Spørsmålet er hva man gjør med dagene som ligger foran. Noen minner kan man bestemme seg for å lage her og nå. Jeg bestemmer meg for å lage minner som blir fine å se tilbake på, og det som er utenfor min kontroll å lage noe som helst om, vil blande seg sammen med de gode.
Høres det fint ut, bloggen min og kjære leser?

Da vil jeg ønske deg en fin og god ny uke🙋🏼‍♀️

En fin start på uken med helt blikkstille vann på rundturen min i dag.

En av disse nydelige dagene i september.

🧡

Jeg blir ofte inspirert av å lese andres blogger. Litt naturlig, egentlig, siden jeg selv blogger, men
jeg har kjent på litt skrive-tørke den siste tiden, og har savnet at fingrene flyter lett over tastaturet. Jeg tok en kikk på noen blogger og kjente at jeg ble jeg inspirert. Og nettopp det er jo noe av det fine – at man kan få, og gi, hverandre inspirasjon

Gleder meg også til å lage noe jeg aldri har laget før.
Jeg har vært med venninne i dag og plukket epler, og sammen skal vi lage eplechutney.

Noe hun er rågo’ på og noe jeg ikke har laget før.

Alltid gøy med nye ting, og vi har nok alle noe vi kan dele med hverandre og lære av hverandre.
Jeg kan noe du ikke kan, og du kan noe jeg ikke kan. Det er jo det som gjør et vennskap og en relasjon interessant og spennende.

For tiden leser jeg en fengende og fin roman. Jeg nærmer meg slutten.

Den handler om Julie som vender tilbake til Paris tretti år etter at drømmen hun hadde som ung ble knust. Såret som oppsto  ble aldri legt, det fikk bare et plaster.
Man tenker kanskje at etter så mange år, kan det vel ikke være så farlig. Men vet du, ubehandlede sår trenger behandling.
Jeg snakker ikke om fysiske sår – de er lettere å behandle – men jeg snakker psykiske sår.
Tretti år har gått for Julie i romanen, og det er først når hun møter vedkomne igjen og forteller hva han egentlig gjorde mot henne, at sårene kan begynne å lege seg. Vi kan legge lokk på følelser og opplevelser, men kroppen husker alltid.
Derfor er de psykiske sårene de værste, og NEI, det har ALDRI gått for lang tid. Det er ALLTID tid for legedom. Husk det, kjære leser!

Og med det vil jeg ønske deg en fin, ny og inspirerende uke🧡🍁🧡

Og et lite psst fra meg; du finner meg også på http://Instagram.com/rommetmitt

Allerede godt over en uke siden mitt siste blogg innlegg. Hm..tiden går fort, men går den fortere nå enn før..? Neida, den gjør jo ikke det. Det har alltid vært 24 timer i døgnet og 60 minutter i en time, men vi sier det ofte; hvor blir tiden av..?

I skrivende stund er det skikkelig overskyet og regn ute og det baller på seg med fler og fler tente lys inne. Det er alltid like koselig, syntes jeg, det der med å tenne lys. Det hører bare så høsten til og det blir så ekstra lunt og hyggelig inne.

Her ser du vårt «nye» skap, som langt i fra er nytt, men nytt i vår stue. Har lenge ønsket meg et framskap, så da dette dukket opp seks mil fra der vi bor på finn, var det bare å høre med yngstemann om han hadde tid etter jobb en dag, leie en henger å dra. Alltid gøy med fornyelse – om det er brukt eller nytt, spør du meg♻️

Var også så heldig å få noen gamle skatter av min mor. Nytestamentet etter morfars konfirmasjon i 1921, brodert Jesus-bilde etter mormor og en håndskrevet sangbok etter farfar. Ekstra varm om hjertet blir jeg, fordi jeg husker dem godt alle tre.

Vi mennesker er jo så forskjellige. Det er vi nok skjønt enige om og skal være glade for, fordi det er jo da vi kan utfylle hverandre. At du er bedre på noe enn meg, betyr ikke at du er en bedre person. At du har kunnskap om noe som jeg ikke vet så mye om, betyr ikke at du er en klokere person enn meg. Det betyr bare at vi kan utfylle hverandre, og det er først når vi slutter å sammenligne oss med hverandre, at personligheten vår kan få komme fram💚🌱💚

Og med det, vil jeg ønske deg en riktig god ny uke, denne andre i september

🍁🍂🍁

Så er det Verdensoverdose dag igjen. 31.august.
En dag som ikke går ubemerket bort fra min side.

Jeg har rus i tett og nær relasjon. Jeg er mor og i foredraget jeg har holdt i ulike sammenhenger, snakker jeg om å være mor til en rusavhengig.
Det er intet mindre enn en mors værste mareritt.

Hvorfor mitt barn? Hva har jeg gjort galt? Hva kunne jeg gjort og ikke gjort for at det ikke skulle gått så slik?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Alle disse fasene og spørsmålene har jeg vært igjenom.

Men tiden gikk, jeg med den, og det kjæreste jeg hadde.
Nettet snørte seg sammen og «plutselig» går det opp for deg at det som skjer med han, er utenfor din kontroll. Tross alle iherdige forsøk.

Han ble eldre og det ble som en umulig oppgave å snu den onde spiralen han kom inn i mer og mer.

Continue reading “Utenfor min kontroll”

En liten siesta etter lunsj, før jeg igjen går ut i den varme solen her på Kypros. Vi har en liten uke igjen av fjorten deilige dager, med bading, deilig mat, litt for ofte dessert ☺️, lesing – og litt skriving📝👩‍💻Mye inspirasjon kommer når jeg hører på podcaster, og den jeg hører mye på akkurat nå er «Veien gjennom Bibelen»

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ja, det er kanskje en podcast for spesielt interesserte i det som har med Bibelen å gjøre, men den har noe å si til alle mennesker, fordi vi er alle skapt i guds bilde, men problemet i dag er at mennesket skaper Gud i sitt bilde.
Det heter så «fint» at du har din Gud, og en annen har en annen Gud, og den tredje tror ikke på Gud i det hele tatt.
Men vet du; Vi er ikke guder‼️

Det fins bare en Gud, og veien til han går gjennom å tro på Jesus. Vi er heller ikke større enn han som har skapt oss, selv om vi liker å tro at vi er suverne, at vi kan alt, vet alt og forstår alt. Sorry, men slik er det ikke.
Her vi bor, på jorden, 150 svimlende millioner km fra solen, og den eneste av alle planeter med liv på, har han altså gitt oss fri vilje til å tro på han, ha fred med Han i livet og evigheten.
Kanskje du ikke tenker over det, eller kanskje du ignorerer det, men spørsmålet om evigheten er lagt ned i alle mennesker.

Så, kjære leser, om du ikke allerede har fred med Gud, så be han om å gi deg det🙏🏽🩷

Og med det skal jeg ta på meg badedrakten, som sjeldent er helt tørr her på Kypros, og gå ned og legge meg på solsengen igjen før jeg tar meg en ny dukkert med mannen min🩱☀️

Første dag på «jobb» etter ferien – selv om to uker gjenstår. Vet ikke hvorfor jeg setter anførselstegn rundt jobb, for en frivillig jobb er like fult en jobb. Er det kanskje slik at frivillig arbeid er litt nedvurdert? Hmm…

Men da migrenen gav sine første signaler, visste jeg at nå er løpet kjørt. Jeg kom meg hjem, tok anfallsmedisinen, gikk å la meg, og kjente den deilige følelsen etter en stund at det var over. Og ikke bare det; anfallet gikk og energien kom.
Fordi, en dag på jobb i Gjenbrukten, gir meg alltid energi, og mellom alle kundene, tar jeg meg alltid en runde..og der lå alle blondene i en liten pose..pluss en blondesnelle🤩

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og her er de – litt sånn uvørent – lagt i glasset jeg visste de skulle ligge i – plassert på hyllen med snella ved siden av. Elsker at inspirasjonen kommer..

Av en eller annen grunn, gir det meg litt sånn «franske følelser»  Skulle gjerne vært på en bruktmarked i Frankrike..sukk😍💭

Og akkurat sånn ser kjøkkenhylla ut nå. Tapetserte forresten denne veggen på kjøkkenet i sommer..den er liksom med å understreke stilen jeg er gla’ i. Og om mannen min syntes det samme? Til å ha den barske fortiden han har, vet jeg han syntes det er helt greit med alle disse blondene og markblomstene😊🫠

Ja ja, det var faktisk ikke bare dette jeg hadde på hjerte i dag. For når vi omgås våre medmennesker, hva ser vi egentlig da? Har jeg gjort opp min mening uten å være interessert i hva som er bak fasaden? Jeg vet at man ikke alltid kommer bak masken vi alle bærer. Noen er åpne av natur, andre er det ikke. Selv har jeg – derav blogg – valgt å være åpen om en ganske sår bit i livet. Det kan du, lese mer om i arkivet mitt, om du har lyst, men uansett så vet jeg at sprekker slipper inn lys!

Du vet, når du går i skogen eller langsmed et høyt stakittgjerde og solen står lavt på himmelen, så kommer solen inn i åpningene i gjerdet, eller mellom alle trærne. Det gjør så godt når solen trenger igjennom sprekkene.
Jeg har valgt og ikke ha forutbestemte meninger om mennesker. Vi har alle våre masker og fasader, men når man våger og åpne seg litt opp og la litt av lyset – som et vennskap kan være – inn i livet, så kan gode ting skje. Hvorfor er det så lett og forhåndsdømme? Tenk om det var like lett å være varsom før man sier noe?

Mens kaffen nytes i vakker ettermiddagssol, kom jammen mei lysten til å skrive. Jeg er faktisk ikke sikker på hva jeg vil skrive om i dag, bare at jeg fikk lyst til å skrive – kanskje ikke nok grunnlag, men det er et utrykk som heter at «veien blir til mens man går», og kanskje det er litt sånn nå, at blogginnlegget blir til mens jeg skriver..✏️⌨️ Jeg håper du vil lese resten å se hva det ble ut av det📖

Ennå er det en måned igjen av sommeren, enten du har ferie eller er ferdig, og med eller uten skolestart. Herlige august☀️

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har faktisk allerede begynt å planlegge hva jeg skal ha av blomster på verandaen neste år..Du kan si at jeg er ute i god tid, det er jeg, men jeg liker å planlegge🗓️og for meg er alltid veien mot et mål halve gleden.

Når det er sagt, nyter jeg hvert øyeblikk jeg får. Det er en ting jeg har blitt god på. Planlegging er vel og bra, men det viktigste er øyeblikkene, for det er alt vi har, og i øyeblikkene er ofte stillheten alt du har. Da kan du lytte til hjerte og være trygg. Når du vet hvor hjertet ditt tilhører, kan stillhet være en kjærkommen venn. Og i stillheten kan du høre Gud si at Han vet hvilke tanker Han har for deg, at det er fredstanker og ikke ulykkestanker, og at Han vil gi deg framtid og håp.

Det er vel ikke så værst, vel?

Og med hånden til barnebarnet mitt på den vakreste lille kanin, da vi var på Langedrag Naturpark, vil jeg fortsatt ønske deg god sommer – for husk: det er en hel måned igjen før høsten banker på døra🌱