Inspirert av en annen blogger (Fruatil ) begynte jeg tenke over min egen rolle som pårørende i dag.

Personlig eller ikke personlig. Hvor går grensen til at min historie, som handler om en annen, fortsatt er min historie?
Min historie er min historie, men han jeg er pårørende til, har sin historie. Hans historie er ikke den jeg har valgt å dele av innimellom her på bloggen, men min. Men det hadde heller ikke vært en historie om det å være pårørende, uten han.
Min elskede voksne sønn. Det er han som er årsak til at jeg har denne historien som pårørende. Pårørende til en rusavhengig.

Min historie som inneholder så mye kjærlighet med sorg, håp, forventninger, tro, skuffelser, angst og redsel.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg går noen runder med meg selv innimellom og tenker over om jeg har vært for personlig med min pårørende- historie. Det tenker jeg bare er sunt. En titt på egne motiver og hensikter er bra innimellom.
Bloggen har ofte fungert som en ventilator for meg, og viktigheten av å gi seg selv tid og rom som pårørende i tøffe situasjoner, skal man ikke undervurdere. Nei, det er så viktig at det kan sammenlignes med at på flyet må man ta på sin egen maske før man kan hjelpe den som sitter ved siden av – enten det er barn, unge, voksne eller gamle – om det blir nødvendig.

Det er lov å være å være sliten, men det er også lov og helt nødvendig å ha noe å glede seg over. For det finnes gleder – glem aldri det – man må bare lete litt dypere for å finne.

Jeg våknet med ett rykk i dag. Marerittet var totalt. På kjøkkenet setter jeg med ned med en kopp kaffi. Jeg hadde ingen problemer med å se hva marerittet hadde sin rot i. Så kan man jo si: godt det bare var en drøm. Men var det egentlig det, der jeg ser elementer av virkeligheten?

Man lærer seg å leve med unormale livssituasjoner på en normal måte.

Man lærer seg å leve i beredskapsmodus, mens man også slapper av.

Det høres rart ut, men det er mulig!

🧡🌼🧡🌼🧡🌼

Følg meg gjerne på Fb

Så er helgen slutt. Med solglimt og litt lengre lys om dagen, kan man fort begynne å tenke vår, men det er for tidlig. Vi er ennå midt på vinteren, men våren er i sikte og det er et fantastisk fint sikte, syntes jeg.

Jeg ble spurt her om dagen om jeg var en dame-blogger. Litt usikker på hva han mente, svarte jeg at ja, jeg blogger og jeg er jo dame, så kanskje jeg er en dame-blogger, da.
Selv om jeg tror jeg har flest dame som leser, vet jeg at jeg også har mannlige lesere. Det er veldig hyggelig, for temaene mine favner både kvinner og menn.

Sånn helt på slutten av helgen har jeg ganske enkelt lyst til å dele noen bilder av et ferdig hekleprosjekt. Kanskje flest damer der, jeg vet ikke, men uansett..åtte heklede servietter er ferdige.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Litt andre farger enn jeg vanligvis ville valgt, men hadde lyst til å prøve nettopp det; noe annet.

Den oransje fargen gjør seg fint på den hvite tallerkenen,

og den brune like så, syntes jeg.

Sammen med en kvist, for anledning en lerke- kvist – og en gammel sang med noter fra en gammel sangbok, blir bordet hyggelig og innbydende. Og serviettene er ikke bare til pynt. De kan, og skal brukes, og kan vaskes på 60˚🫧🫧

Så da, dere, er denne dame-bloggeren ferdig for denne gang, og håper at både kvinnelige og mannlige lesere syntes det var hyggelig å få med seg mitt nyeste hekle prosjekt🧶🧵☺️

Inntil vi ses igjen; riktig god ny uke🧡🌼🧡

Følg meg gjerne på Fb og Insta 🤳🏼🤳🏼

Sånn en helt vanlig hverdag, med kaffi ved et vindusbord. Det gir rom for både refleksjoner og tanker.

Jeg har nettopp blitt ferdig med boken «Du ser ikke syk ut», av Ragnhild Holmås.
Det var en sterk og personlig bok, og selv om jeg ikke er kronisk syk, kunne jeg kjenne igjen noen av elementene ifht dette med skam. For hvorfor fikk jeg ufør når jeg ikke var synlig syk? Det var skambelagt for meg i mange år.

Å ikke se syk ut, når det eneste du ser etter i en butikk, på bussplassen, i parken, på togstasjonen, er en benk.
Et sted å sette seg fordi det er vondt å stå.
Min medfødte hofteleddsdysplasi gav meg store begrensninger i barndommen, ungdomsårene og tjueårene og den hindret meg i å utdanne meg innen helse og omsorg, som jeg hadde tenkt, men den var ikke synlig.

Som tjueni åring fikk jeg ny hofte og to år senere enda en operasjon og ny hofte på den andre siden. Livet ble helt forandret og alle plagene som fulgte med langt-kommet hofteleddsdysplasi, ble borte. ( Her kan du lese hele historien)
Respekten for det ukjente er viktig. Vi har så lett for å dømme ut fra det vi TROR vi ser og ikke det vi vet. Jeg tror at fordommer mot usynlig sykdom er ganske stor.
Sykdom skal liksom være synlig for at det er akseptabelt, men det igjen er vel ganske fordomsfullt..? Det skulle ikke være nødvendig og beklage sannheten.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hva vet du om meg og hva vet jeg om deg, annet enn at du har din historie og jeg min?
Raushet og respekt er gull verd 🧡🌼🧡🌼🧡

Følg gjerne bloggen på Facebook 💝og Instagram

Jeg blir ofte inspirert av å lese andres blogger og her om dagen leste jeg en åpen og ærlig blogg. Den handlet om evig vennskap finnes (Venner for livet?)

Jeg kjente mye igjen i eget liv, men først og fremst inspirerte det meg til å holde fast på hvorfor jeg begynte å blogge en vårdag i 2016: personlig og ærlig om det vanskelige, og gleden ved å se det store i det lille.
Jeg fikk en påminnelse om at jeg ikke skulle glemme det, å huske og være tro mot meg selv og min integritet. Åpenhet og ærlighet kan komme i mange former og nyanser, men noe av mitt eget motiv for å begynne å blogge, var blant annet å gi tematikken du kan lese om her et ansikt – og bearbeide egne følelser. Det er mye god terapi i å skrive.

Så er jeg også så glad for at det er så mye hyggelig å skrive om – og det er jo noe av hele poenget: egen glede ved å skrive og dele.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men tilbake til evig vennskap..Spørsmålet i bloggen hennes var om det finnes.
Jeg tror at vi ofte har venner ut fra hvilket sted vi er i livet. Noen vennskap har rett og slett ikke livets rett lengre, fordi man utvikler seg i forskjellige retninger. Så har du vennskapet som er på tross av og ikke på grunn av.

Vi gjør alle en personlig reiser i livet, så på en måte ville det nesten være rart at vennskapet i barndommen eller ungdommen er like sterkt og nært når man blir voksne. Noen klarer det, men jeg tror det beror på flere faktorer…åpenhet, tillit, respekt og anerkjennelse for at det som er vanskelig for meg nødvendigvis ikke er det for deg, og motsatt. Helt enkelt dele glede og sorg – og ikke minst; vise i handling at man er der for hverandre.

Det aller viktigste er dog allikevel tryggheten i deg selv. For meg har de siste årene på mange måter og nivåer vært en indre reise. Jeg har satt mange brikkene på plass, sett på historien og gjort opp status. Det er ikke nødvendig å tviholde på noe som ikke er lengre – uansett relasjon.

Men uten indre trygghet, kan det være vanskelig. Jeg sier det ofte; ta vare på det som er godt, som gir deg god energi, som gjør deg trygg og glad, og vær der for dem som vil.

Da kan du gå videre🧡

På insta  er jeg Rommet Mitt☺️

I fare for å begynne et blogg innlegg altfor negativt, så tar jeg sjansen ved å si at det ikke er mye hyggelig å høre på nyhetene – ganske åpenbart – der det fortelles om elever som blir mobbet av lærerne og eldre som blir behandlet uverdig og ansvarsløst av helsearbeidere.

Det er bare to av de mange inntrykkene jeg har fått av nyhetsbilde denne uken.

Så er det pluss alle de triste nyhetene fra Ukraina med boligblokker i ruiner, miljøkatastrofer, streiker, russiske patriarker som ber til gud om at ingen skal vinne over Russland, og at å forsøke vil straffe seg.
Ikke mye å glede seg over, men jeg er takknemlig for at bibelens Gud er kjærlighetens Gud  og ikke en krigsgud.
Jeg er glad for at Gud er liv og ikke død. Jeg er glad for at jeg tror på det.

I en hverdag hvor nyhetsbilde flommer over av negative nyheter, må man fylle på med det som er godt og positivt.
Som sensitiv tar jeg negative og positive nyheter ekstra inn. Jeg setter selvfølgelig grenser for meg selv, men om man vil eller ikke, er det ikke til å unngå og ikke få med seg hva som skjer der ute – nært og fjernt.

Men – WOW – det er lørdag og lyspunktene finnes og vi lager dem selv, her vi er.

Fyll på med god energi, omgi deg med mennesker som er glad i deg for den du er, gi et smil til naboen, kjøp en blomst, finn roen med no’ godt i koppen, lese en bok, gå en tur eller hva du måtte finne glede i.

Hos oss har Prosjekt er prosjekt  – som jeg skrev om sist – gått videre denne uken – og det største prosjektet her hjemme, har tatt sine første små viktige skritt!
Alle store prosjekt begynner i det små og veien mot målet er en del av gleden ☺️

Men du, ønsker deg en strålende helg der du er💝

Følg meg gjerne på

⬇️

Rommet Mitt på insta

Innsausa av forkjølelse måtte planer avlyses i dag🤧 Heldigvis ingen feber, så ganske oppegående, men siden vi ikke alltid vet hva disse basiluskene er, er det greit å holde litt avstand til andre – av hensyn til andre.

Prosjekt perfekt eller perfekt prosjekt? Ingen av delen, men et prosjekt er det.

Et prosjekt om å ha mindre ting lagret.
Når det er sagt, er jeg ingen samler, så det hoper seg ikke opp. Men som så mange andre har vi boder og bortsettingsplasser, og det er lett å sette ting dit. Ting som ikke er i bruk, men som opptar plass i skuffer og skap.
Så to dype skuffer i en gammel kommode med mange pynteting av forskjellig art, ble tømt med det formål at to skulle bli til en.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Alt ble lagt på gulvet, og jeg tok for meg hver ting og spurte meg selv om hvor lenge siden det var jeg hadde hatt den tingen framme. Hvis det var lengre enn jeg kunne huske, ble den lagt i en kasse, og om jeg kunne huske sist gang den var fremme, ble den lagt i skuffen. Etterhvert var skuffen full og ganske mange ting var i kassen, som skal ned i boden. Der skal den stå, og om jeg ikke savner noe av det etter en stund, går den til  «brukten»

Så dette var altså prosjektet. To skuffer ble til en, så kanskje det egentlig var et perfekt prosjekt allikevel? Det vil tiden vise.

Snart står et større prosjekt på gang og det blir ihvertfall perfekt – og som jeg ofte sier; å vente på en glede er også en glede, eller man kan si; å jobbe med og mot et prosjekt er en del av det perfekte resultatet🤩

Rommet Mitt på insta og på fb finner du nå gruppen med samme navn!!

Små ting kan gi stor glede.

Små endringer kan gi stor forandring.

Se det store i det lille.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Tre ting jeg titt og ofte er bevisst på, og det har uten unntak positiv effekt. Så i dag – på tulipanens dag – har jeg selvfølgelig kjøpt en bukett. En liten glede som lyser opp i stua🌷🌷

Etter mitt siste innlegg ➡️Hvem er ansvarlig? er det godt å bare skrive noe så enkelt som det. Derfor vil jeg bare ønske deg en god januar-helg🌷❄️🌷

Hverken mer eller mindre☺️

Rommet Mitt  på Instagram

❤️

Det ble et flachback i egen historie da jeg hørte om den tragiske hendelsen i Spydeberg, og min dypeste medfølelse går til familien.

Tankene om da vår sønn var på det samme kollektivet, stod med ett klart for meg. Det føltes ikke så langt borte, men det er allikevel ca femten år siden.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg gikk til kommoden og dro ut skuffen hvor jeg mente jeg hadde permen. Permen som inneholder så mye dokumenter og papirer, skrevet av politi, advokater, tingretten, barnevernet, ungdomsskolen, leger, ruskonsulenter, behandlingsplasser, nav..ja, kort sagt mange. En ganske tykk perm har det blitt med historie, fakta og dokumenter.

Da vi fikk igjennom et tvangsvedtak på et snaut år, var jeg både lettet og glad – i den grad man kan snakke om glede. Jeg så fram imot at dette året (kanskje) kunne føre til endringer i livet for han.

På det året rømte han ca sju ganger – nesten en gang i måneden – og rusbruken eskalerte.

Første gang jeg fikk beskjed, skjønte jeg ingen ting: han er på tvang og klarer å rømme? Jeg husker ikke hva de svarte meg. Så skjedde det igjen og igjen. Vi foreldre var ute og lette og jeg undret meg over at ikke mere ble iverksatt for å finne han. De var en frustrerende tid. Han kom til rette, hadde noen uker på stedet, før han rømte igjen.
Men hvor svikter det på behandlingsplassen når ungdom klarer og rømme?

Og enda være: rømme å få et så tragisk utfall som vi har hørt om de siste dagene?

Hvem er ansvarlig?

Jeg har skrevet flere blogginnlegg oppigjennom årene om hvordan det har vært, og er, å være mamma til en rusavhengig. Noe av det kan du lese ➡️  Har jeg mislyktes som mamma? og  Livet og døden og Sorg uten en grav

Han er voksen nå, men for meg er han og vil alltid være min egen gode sønn💙

Små endringer kan gi store forandringer. Det er et motto jeg har hatt lenge. Det var ekstra morro å lese helt likt utsagn i mitt danske favoritt magasinet her om dagen: «Stor forandring gennom små ændringer»

I denne sammenheng handler det om interiør, men i livet generelt kan små endringer gi store forandringer. Kanskje det til og med er på tide å gjøre en endring i det gamle mønsteret? Du vet, et mønsteret kan bli til et monster som man til slutt bare godtar, fordi man ikke har klart å bryte med det som alltid bare har vært sånn. Man er rett og slett ikke klar over at det er selve mønsteret som er blitt problemet.

I noen dager nå har det snødd og blåst i alle retninger. Jeg elsker det, og jeg elsker å gå tur i regnet, så snø er intet unntak. Godt skodd på både hode, hender og føtter, har både treningseffekten og rosene i kinnene blitt større❄️ Dessverre er det væromslag.  Er det klimaforandringer som gjør det så ustabilt, eller bare sånn som skjer noen ganger fra tid til annen?

Uansett, kjære leser, ønsker jeg deg en super helg der du er og om litt høres vi igjen☺️💻📖

På Instagram er jeg Rommet Mitt

I dag ble jeg rett og slett inspirert av dere andre flotte bloggere. Jeg tar innimellom en tur innom dere og leser hva dere skriver. Noen av dere blogger hver dag, noen flere innlegg pr.dag, noen av dere vil skrive opplevelsene deres så ferske som mulig..

Jeg skriver sjeldent hver dag, men jeg liker å skrive og har ofte brukt bloggen min som egen terapi, som f.eks  da jeg skrev Sorg uten en grav. I «om» delen kan du lese hva bloggen min primært handler om, og i dette stykke fikk jeg utløp for både mye sorg, men også frustrasjon.
Da jeg begynte å blogge i 2016, var innstillingen og tanken at skal bloggen min være interessant for andre, må jeg by på meg selv i både glede og sorg – folk kjenner seg ofte igjen i hva man selv opplever og erfare her i livet, og det i seg selv er en inspirasjon til meg.
Så takk til alle dere hverdagsbloggere som deler av dere selv – jeg håper vi fortsatt kan inspirere hverandre – og ikke minst takk til dere som leser, bloggere eller ikke. Jeg har ofte sagt det; uten lesere, ingen blogg☺️

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Anger fører sjeldent noe godt med seg. Det føyer seg inn i kategorien bekymringer, og bekymringer fører heller ikke noe godt med seg.

Anger eller å angre, er noe vi alle har kjent på, tenker jeg, men kanskje vi litt for ofte forbinder det å angre med noe pinlig, en flause eller at noe ble sagt i affekt, sinne eller fortvilelse. Anger er ikke bare det.

Man kan også angre en handling som ble gjort med de beste hensikter. Man angrer fordi det ikke fikk det utfallet man trodde det skulle få eller ønsket.

Jeg har erfart det.
En handling med de beste hensikter, har ikke ført annet enn dritt med seg – og jeg angrer på at jeg forsøkte.

Det å angre er så ugjenkallelig – man får ikke gjort det ugjort, bare ta det med som erfaringer i livet. Livsvisdom er mer verdt enn alt, men det koster å få det. Det er ikke gratis.

Men det er bedre å angre på at man forsøkte, enn å angre på at man ikke forsøkte. Det er min konklusjon🧡

Ha en fin første mandagskveld i det nye året. Nå skal vinterskoene på og jeg skal gå meg en tur mens det mørkner🌟❄️🌟