❤️
Det ble et flachback i egen historie da jeg hørte om den tragiske hendelsen i Spydeberg, og min dypeste medfølelse går til familien.
Tankene om da vår sønn var på det samme kollektivet, stod med ett klart for meg. Det føltes ikke så langt borte, men det er allikevel ca femten år siden.
Jeg gikk til kommoden og dro ut skuffen hvor jeg mente jeg hadde permen. Permen som inneholder så mye dokumenter og papirer, skrevet av politi, advokater, tingretten, barnevernet, ungdomsskolen, leger, ruskonsulenter, behandlingsplasser, nav..ja, kort sagt mange. En ganske tykk perm har det blitt med historie, fakta og dokumenter.
Da vi fikk igjennom et tvangsvedtak på et snaut år, var jeg både lettet og glad – i den grad man kan snakke om glede. Jeg så fram imot at dette året (kanskje) kunne føre til endringer i livet for han.
På det året rømte han ca sju ganger – nesten en gang i måneden – og rusbruken eskalerte.
Første gang jeg fikk beskjed, skjønte jeg ingen ting: han er på tvang og klarer å rømme? Jeg husker ikke hva de svarte meg. Så skjedde det igjen og igjen. Vi foreldre var ute og lette og jeg undret meg over at ikke mere ble iverksatt for å finne han. De var en frustrerende tid. Han kom til rette, hadde noen uker på stedet, før han rømte igjen.
Men hvor svikter det på behandlingsplassen når ungdom klarer og rømme?
Og enda være: rømme å få et så tragisk utfall som vi har hørt om de siste dagene?
Hvem er ansvarlig?
Jeg har skrevet flere blogginnlegg oppigjennom årene om hvordan det har vært, og er, å være mamma til en rusavhengig. Noe av det kan du lese ➡️ Har jeg mislyktes som mamma? og Livet og døden og Sorg uten en grav
Han er voksen nå, men for meg er han og vil alltid være min egen gode sønn💙
