Dette innlegget vet jeg ikke om jeg skal poste, men jeg skriver det allikevel. Jeg må ventilere, og en måte å ventilere på, er å skrive. Det er ikke alltid jeg poster det jeg skriver, men siden du nå leser, ja, da har jeg postet det.

💚

Ta det for det det er. Ikke trøst meg, ikke si at du forstår, ikke si at “jeg vet hvordan du har det”. Du behøver ikke det. Men jeg håper du kan kjenne på empati i hjertet ditt, en slags følelse av at dette må være tøft selv om du ikke selv vet hvordan det er – fordi du ikke har opplevd det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg går å bærer på det inni meg – i både hode og hjertet. Jeg må få det ut – “sorg uten en grav” – har jeg lov til det?

Det handler om døden, selv om ingen er døde, men jeg bærer på en sorg, en uforløst sorg. Og den uforløste sorgen er på mange måter værre. Ingen har vel lov til å sørge når ingen er døde?

Mitt “barn” er rusavhengig, og mitt rusavhengige barn har både en mor, far, bror, svigerinne og nevø. Så kommer øvrig familie.

Da min kjære skatt begynte å utforske piller og rusmidler, var han ikke ferdig med barneskolen en gang.

I år fyller han tredve. Du kan selv regne ut hvor mange år det har blitt med rusavhengighet tett på livet.

Hvor lett er det å være mamma til en narkoman? Har du prøvd? Du som har barn, du kan bare fornemme hvordan det er å være vitne til noe som er så helt utenfor din kontroll.

Ettersom rusen har fått mer og mer overtaket, har jeg hatt mindre og mindre og stille opp med..Hadde min kjærlighet vært nok, hadde vi aldri vært der vi er i dag.

En hel familie blir berørt på ulike måter. Men den som er mest sorgfull, den som blir fysisk og psykisk syk, den som har mest skyldfølelse, den som har dårligst nattesøvn, den som har opplevd å gå på besøk i fengsel, hentet i arresten, i behandlingsopphold, våket på sykehus da livet hang i en tynn tråd, den som håper og tror mest, men som blir mest skuffet, den som går på ank når telefonen ringer og nummeret er ukjent, den som er mest sint og fortvilet når jeg ikke hører noe og ikke vet om han lever, den som ser bare det en mor kan se; barnet sitt – det er meg, hans mor.

Og tro meg: det har tatt år å bearbeide og akseptere at min sønn er rusavhengig.

Men folk mener så mangt og mye, også de som skal stå deg nærmest. Er det bare en illusjon det der med at noen alltid er der og at man skal ta vare på hverandre i vanskelige situasjoner? For meg har det mange ganger føltes slik. Jeg har fått anklager og blitt fortalt at mine reaksjoner er feil, at jeg er aggressiv, sint, lite samarbeidsvillig og umulig å snakke med når ting skjer som er relatert til misbruket hans. Det gjør noe med meg å få salt i såret. Det som allerede er vondt, blir vondere, smerten blir mer smertefull.

Jeg vil ikke bli fortalt hva jeg skal føle, si eller gjøre. Jeg har mer enn nok med å takle mitt eget liv som mammaen hans. Jeg har gjort hva jeg kan og er ikke lengre ansvarlig.

Jeg har et vell, en flom, en foss av følelser i meg. Jeg har en normal reaksjon på en unormal situasjon. Og når jeg forstod det, lot jeg meg selv sørge. Ikke ved en grav, for han er ikke død. Men når jeg ser på det store bilde jeg har på veggen hjemme av han og hans bror – da sørger jeg.

Jeg er glad for at han lever, for så lenge det er liv er det jo håp. Men jeg har også mistet han til noe jeg ikke kan kontrollere. Kjærligheten jeg har til han er ubeskrivelig, men hatet jeg har til rusen er også ubeskrivelig.

Kjærlighet og hat hånd i hånd, litt som livet og døden.

Til deg som også er mamma til en narkoman: ikke la noen eller noe knekke deg i din håndtering av din sønn eller datter. Ta vare på deg selv før det er for sent. Setter du ikke egne grenser, vil du gå med i dragsuget til den narkomane. Vær der for dem som vil ha deg. Det handler om tøff kjærlighet ♥️