Jeg har lurt på om jeg noen gang vil få lyst til å skrive igjen, eller om jeg noen gang kommer til å gjøre disse vanlige tingen; gjøre rent, bake, smile, le.. pynte til jul? En ting vet jeg ihverfall; gråten og savnet vil alltid ligge rett under overflaten min..
Å miste den eldste sønnen min var som et slag i magen. I mange år har jeg visst at den dagen kan komme. Nå var den her.
Jeg var på jernbanestasjonen. Skulle ta toget til Oslo, delta på et seminar. Telefonen ringte, nummeret var ukjent for meg, men siden jeg hadde noen minutter igjen før toget gikk, tok jeg den, og med litt avmålt stemme sa jeg hallo.
En behagelig stemme spurte om det var meg, Elise, og jeg sa ja. Hun sa hun sto utenfor hjemme hos meg, men du er ikke hjemme? Hun presenterte seg og sa at hun var prest, og ville prate med meg og ikke på telefonen. Jeg spurte om det gjaldt Christian. Svaret var kort; ja. Men hun ville møte meg og lurte på om jeg kunne komme hjem. Jeg spurte allikevel; er han død? Et sekund var det stille i andre enden, og svaret var ja.
Det var mye folk på stasjonen denne dage, mange barn som skulle på tur med toget, men jeg fortet meg ut mens gråten satt i halsen og med presten på linja.
Mannen min – bonus pappa til Christian – var ikke hjemme denne formiddagen, han var på en lengre tur, men hun kom og hentet meg, ble med inn og vi pratet litt. Politet hadde kontaktet henne og sagt at det hastet med å få gitt mor beskjed, da det allerede lå ute på nettet at en person var funnet død i sentrum. Et mistenkelig dødsfall.
Presten gikk etter en stund, og den nødvendige, vonde beskjeden ønsket jeg selv å formidle til far og bror. Så vondt det var å fortelle mellom gråt og hikst.
Vi har alle levd med at dette kunne skje. Han var rusavhengig.
Min aller kjæreste Christian, full av omsorg og kjærlighet til meg, vi kunne både le og gråte sammen, han visste jeg var bekymret for han, men vi hadde så mange fine stunder sammen.
Dødsfallet er en tragisk ulykke, men han var ruset da det skjedde.
Min elskede gutt. Visste du hvor høyt jeg elsket deg? Jeg vet du gjorde det, og du sa ofte hvor glad du var i meg. Jeg savner deg så!
Jeg har alltid valgt å være åpen om det å ha en rusavhengig sønn, og det har vært like riktig for meg å være åpen om at vi mistet han.
Lite visste jeg at det var god trøst i kommentaren fra kjente og ukjente på både fb og insta. Jeg tror åpenhet og ærlighet om livets mange krumspring er mer til hjelp enn ikke.
Jeg sa tidlig fra til kollegaene min i jobben på Gjenbrukten hva som hadde skjedd. En kollega sa at det hadde gjort det lett for dem å møte meg da jeg var tilbake første gangen. De visste de kunne si noen ord eller bare gi meg en klem uten å lure på om det var greit for meg. Så mye omsorg det er i en klem.
Ukjente mennesker har sendt hjerter og kondolanser, og kjente har vist ekte omsorg og empati.
Og det kjente utrykket med at det er i krisetider man ser hvem som er der og ikke, er sant og kunne ikke vært sannere.
Minner og bilder skal bære meg videre – du blir aldri glemt, min kjære gutt❤️