God nok for Gud??

Det er utrolig mye som kan gjenom tankene når jeg er på spinning. Foruten instruktørens “kom igjen”, “målet i sikte”, “litt til, nå”, og den høye musikken, er det også spinning i tankene 🙂 

Jeg tenker hele tiden at jeg kan sykle litt tyngre, litt fortere – det er sjeldent jeg sier at det er bra nok eller at i dag gav jeg alt, med et klapp på egen skulder. Det må jeg faktisk bli flinkere til, kjenner jeg 🙂

Er det ikke litt sånn i livet generelt, da, at man hele tiden tenker at jeg kan gjøre mer, trene mer, spise sunnere,  gå oftere tur, uten at man faktisk sier: “det er bra nok”? Er jeg – eller du – aldri god nok i det vi gjør?

Brennpunkt på NRK tirsdag kveld minnet meg på hvordan følelsen av at man ikke er god nok, kan ødelegge mennesker. Jeg tenker på oppriktige ærlige mennesker som stadig får høre at man må gi mer penger til virksomheten som i dette tilfellet var Visjon Norge. Mennesker som er syke, som er uføretrygdet, som sliter i livet, som har det tungt og vanskelig..som hører kveld etter kveld på tv at Herren velsigner en glad giver. 

Jeg syntes det er tragisk at man legger byrder på mennesker ved å fortelle dem at bare du gir mer, så velsigner Herren. Folk som i sin oppriktighet tror at bare jeg gir så blir jeg velsignet i form av f.eks helbredelse. Og når de gir av det lille de har av trygd og pensjon, og ikke opplever helbredelse, ja, da må det vel være fordi de har gitt for lite..

Om frukten av arbeidet mitt er “skadeskutte fugler” hadde jeg gått i tenkeboksen for å finne ut hva jeg gjorde galt, ikke begynt å forsvare meg selv, men heller hatt litt ydmykhet.

Det står faktisk i bøkenes bok at “på frukten skal treet kjennes”. Og det betyr vel at om frukten er god, ja, da er det et godt, friskt og sunt tre..? Ser du metaforen? 

Jeg håper at frukten av livet og arbeidet mitt, er glede fred og harmoni. At mennesker jeg omgås, føler seg vel sammen med meg, er trygge, blir oppmuntret og glade♥

Og sånn er det sikkert de aller fleste vil det skal være!!

I dag er jeg lei meg, virkelig lei meg..

“Slutt og fortell løgner om meg, så skal jeg slutte å fortelle sannheten om deg”

Bra sagt, eller? (Hentet fra filmen “Wall Street – money never sleeps”)

 

Kjære bloggen min ♥

Ja da, jeg vet du er en offentlig dagbok, men innerst inne tror jeg at det du får nå, ikke skiller seg så veldig mye ut fra hva andre opplever og tenker.

I dag er jeg lei meg, virkelig lei meg. Jeg er lei meg fordi jeg verbalt lar meg tråkke på.

 Nei, jeg er ikke selv medlidende, det er altfor mye nød og elendighet i verden til å være det, men jeg er meg, og jeg er irritert OG lei meg, for jeg vet at det bare er meg som kan gjøre noe med det. Det er faktisk mitt eget problem når jeg lar andre si sine meninger til meg om saker jeg ikke har bedt om råd for, når magefølelsen var god i en sak, men jeg ikke turte å stole på den for andre dro den i tvil. Eller når andre med sine velmenende ord tror de er til hjelp – men absolutt ikke er det.

Men jeg er veldig flink pike så jeg tar det bare i mot – jeg biter det i meg og venter på at det skal passere å gå over. Jeg ønsker jo bare å være god og snill og vennlig og oppmuntrende mot alle.

Men hvem er det som har det vondt og er irritable i mellom tiden? Jo, det er meg. Lurer på om det bare er meg som har det sånn inni mellom..!

 Kanskje jeg er alene om det? Det er derfor jeg bare forteller det til deg, kjære bloggen min 🙂

Min kjære pappa sa til meg da jeg var veldig mange år yngre enn det jeg er nå at jeg måtte få meg elefanthud. Med andre ord – ikke la ting gå så lett inn på meg. Jeg har aldri glemt at du sa det, kjære pappa, men du skulle bare visst hvor vanskelig det er. Jeg jobber med det fortsatt, og kanskje mer nå enn da du sa det til meg, ser jeg hvor mye jeg trenger det. Kanskje du sa det, fordi du ikke hadde så mye elefanthud selv?

Vi er så forskjellige, vi mennesker. Noen er veldig sårbare og sensitive. Jeg vet jeg er blant dem, men min kjære mann sa til meg en gang at jeg ikke skulle se på det som svakheter, men styrker. Jeg vet at det går an – det må bare læres – og jeg er på vei – jeg er bare så redd for å såre mennesker ved å si at jeg mener noe annet – eller til og med begynne og argumentere –  jeg vil liksom bare holde fred med alle. 

Ja ja, kjære bloggen min – jeg vet at om litt så er det noen flere enn du som vet om mine tanker i dag – men faktisk så tror jeg ikke at jeg er så veldig mye anderledes enn folk flest – jeg tror at mye oppleves likt. Og jeg vet også at mange finner en slags trøst i å vite at noen har det akkurat som meg – eller han eller henne.

Derfor sier jeg bare til meg og alle: stå på, gjør noe med det du kan gjøre noe med, og la det andre ligge ♥

 

 

 

Vil det løse problemet og drepe?

Midt oppi de siste forberedelsene til seminaret som arrangeres om noen dager med temaet “Det skjer ikke mitt barn?” går tankene mine..

Jeg liker å se nyhetene på tv om kvelden, liker å følge med på hva som skjer i verden og rundt omkring, men akkurat nå går tankene til – av alle ting – til Filipinenes president. Hva er det han har gått ut og sagt til folket sitt?

Jo, han vil drepe alle rusavhengie for å få slutt på problemet narkotika. Man tror jo ikke at man hører riktig, fordi jeg anser jo en mann som er president som en oppegående person som er med sine fulle fem, men her jeg virkelig i tvil.

Attpå sammenligner han seg med Hitler som drepte 3 mill jøder. Fritt oversatt sa han, med et smil om munnen, at kunne Hitler kunne han. Jeg ble kvalm da jeg så dette på nyhetene.

 Nå er det jo mange sjokkerende og grusomme nyheter på tv og radio hver dag som er nærmere meg enn Filipinene, her jeg bor i østfold, så hva var det som gikk inn på meg, bortsett fra at det var avskyelig?

Jeg er mamma til en med rusavhengighet…det vil si at om vi bodde på Filipinene, med en rusavhengi i familien, så var han altså bare blitt skutt, for – vipps – så var det samfunns problemet ute av verden…nei, vet du hva..

Det gjorde også inntrykk på meg å se kona til en som var skutt, som fremdeles lå i kisten fordi hun ikke hadde råd til å begrave han. Uansett var han forsørgeren min, sa hun i fortvilelse.

En president som velger slike løsninger for mennesker, som ikke ser på rusavhengige som mennesker, og ikke ser pårørende som mennesker med følelser..jeg er uten ord. Hvor er omsorgen for mennenskene i landet han er statsoverhode i? Hvor er hjerte til en sånn mann? 

Verden er full av hat og konflikter. Dette som skulle være et flott skaperverk, hvor vi skulle leve i fred med hverandre, ha omsorg for hverandre…jeg tror Skaperen gråter når han ser på skaperverket sitt 🙁

Men så er det allikevel så mange gode mennesker der ute – engler som tar vare på andre – og engler er jo sendebud i den godes tjeneste. 

De små gode tingene i hverdagen betyr så mye for den som opplever denne godheten – og når man vet at bare et smil av oppmuntring til et medmenneske kan ha stor verdi, ja, da skulle det ikke være vanskelig å vise godhet – i ord og handling ♥

 

Jeg kunne glemme drømmen å ta fatt på dagen..

Så fin du er, mamma.. 

Mitt følsomme sentimentale hjerte smeltet helt da eldstemann, som er 26 år, sa dette til meg i dag morges. Han ringte meg fra behandlingsplassen på videochatt tidlig på morraen i dag. Selv skulle jeg til legen og holdt på å gjøre meg i stand, da han dukket opp på skjermen. 

Jeg har hatt en natt full av drømmer, og han har vært en stor del av dem. Han er i behandling nå, og det er så godt å vite, men mange ting og opplevelser henter meg inn i drømmer.

Han var så liten og så veldig uskyldig ut, der han gikk gatelangs alene, sterkt preget av et liv med rus – og jeg kunne ikke ta han med hjem – min lille skatt ♥ Dette var drømmen..med rot i virkeligheten..

På videochatten, bare en liten stund etter at drømmen var over, var det en ung mann som så så godt ut, og som kan så mye – og som sa disse vakre ordene til meg ♥ 

Et lite ord av godhet kan gjøre store ting. Jeg kunne glemme drømmen, ta fatt på dagen og gjøre det jeg skulle gjøre. 

Og du vet..”grip dagen, nyt den og vær gode mot hverandre. Ingen vet hva morgendagen bringer”