Dette innlegget handler ikke om mat, så du må nesten lese det ut for å finne meningen bak overskriften…☺️

Jeg liker å høre på en amerikansk kvinnelig predikant når jeg går tur, eller når jeg rett og slett trenger noe for å lede mine egne tanker bort. Hun snakker om hverdagslivet  – med Gud – og det er en fin ting, fordi det er hverdager det er flest av – og det er også da man trenger Gud mest, tenker jeg.

Men uansett om du tror på Gud eller ikke, så er denne historien full av god visdom og klokskap.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hun sier i begynnelsen av sin preken at hun vil fortelle en historie om poteten, egget og kaffebønnene.

Jeg spisset ørene, der jeg gikk med øreproppene på plass, og var spent på hva som ville komme.

»En datter gikk til sin far for å få hjelp. Livet var tøft og problemer av ulike slag tårnet seg opp og hadde blitt til fjell. Hun syntes det var vanskelig å takle omgivelsene og relasjonene, både på jobb og privat. Faren hennes var en livsklok mann, og da han hadde hørt henne ut, begynner han, uten og kommentere alt hun hadde fortalt, og fortelle om poteten, egget og kaffebønnene.

De ble lagt i hver sin gryte med like mye vann over seg, på hver sin kokeplate med like mye varme. Da det begynte å boble i vannet, gikk det tjue minutter før kasserollene ble tatt bort fra kokeplatene sine.

Poteten, som før den ble lagt i vannet, var hard med ett skall som lett kunne skrelles av, hadde nå sprekt i skallet og var myk inni. Ja, den gikk nesten i oppløsning, men det kokende vannet var inntakt.

Egget, som alltid hadde hatt et glatt skall, men som var svært myk og bløt inni, var nå fremdeles hard utenpå, men det var blitt svært hardt inni. Men det kokende vannet var også her inntakt.

Men hva med kaffebønnene? Hvordan var det med dem?

Jo, vannet var inntakt, men hos dem hadde det forandret farge og gav fra seg en nydelig både smak og duft.»

Poenget er at vanskeligheter vil alltid komme i livet – i større og mindre grad og i ulike «former og farger» Men hvordan tar jeg det og hva gjør jeg med det? Blir jeg som poteten hvor skrellet sprekker og jeg blir som et aspeløv som nesten ikke klarer å stå oppreist?

Eller blir jeg som egget, som beholder sin harde fasade men som blir så hard inni seg at ingen får slippe inn?

Eller blir jeg som kaffebønnene som forandret omgivelsene og gav fra seg både smak og duft?

Hvem vil du være? Jeg vil være som kaffebønnene.

Mine opplevelser i livet skal ikke få knekke meg, men jeg vil være som kaffebønnene som forandret vannet – omgivelsene – og gir fra seg både smak og duft – jeg vil at mennesker skal trives i mitt nærvær, og at mine erfaringer kan få være til hjelp for andre.

Lykke til, og du, ha en super god og fin siste uke i januar, og selvfølgelig må jeg jo ha med et bilde av kaffekvern som står hjemme på kjøkkenbenken😊🌟❣️🌟

Ingen ting kan være så inspirerende som å blogge når jeg sitter på en cafe.

I dag er en sånn dag. Jeg er på min favoritt cafe i byen jeg bodde i fem år, mens jeg venter på mannen min som måtte et ærend hit i dag.
Da jeg fylte 50, leide mannen min cafeen som en overraskelse til meg. Den har det helt unike som skiller den ut, med sitt vakre interiør og utseende.
Utenfor er det «hustri» og kaldt. Ikke som om det er mange minus grader, men kaldt og på vippe-punkt mellom minus og pluss. Med andre ord: verken fugl eller fisk.

  Allikevel er det fantastisk med fyr i ovnen – og heldigvis var bordet foran den ledig.
Jeg får virkelig tid, mens jeg venter, til å samle både tanker og undringer over en kopp kaffe, og det er ofte disse små øyeblikkene som gir klarhet.
Kanskje du lenge har tenkt på en spesiell ting eller sak. Det kan ofte være vanskelig å finne roen, slik at man kan samle seg og lytte til kroppen og kjenne etter hva den sier.
Unn deg den roen du trenger i dag til nettopp det. Det behøver ikke være lenge – det kan kun være de minuttene over en kaffe på en cafe eller hjemme eller der du kan finne roen mens du lukker ute verden noen få minutter.

🧡❤️💚💙

Det er ganske tidlig morgen når jeg setter meg til å skrive. I min nye røde pysj med hvite prikker som var julegaven fra mamma, snøen som ennå ligger hvit og fin utenfor kjøkkenvinduet og nesten lager et eventyrlandskap, tenker jeg på noe som ikke er som et eventyrlandskap:  ruspolitikken. Fullstendig feilslått.

I stede for god behandling, langvarig behandling, ikke bare for rusproblemet, men av hele menneske, med alt det bærer med seg av traumer fra barneår, ungdomsår og voksenliv – av alt hva som gikk galt – så har LAR (Legemiddel assistert rehabilitering) nå vært en del av den såkalte behandlingen av narkomane i mange år. Fungerer for noen, fungerer for svært få.

Nå er det altså et nytt forslag på trappene, og jeg spør: hvem hjelper det? Det kan jo ikke være andre enn politi og offentlig apparat som rett og slett får mindre å gjøre.

Jeg leser at i over halvannet år nå har «eksperter» på oppdrag fra regjeringen jobbet med å utarbeide forslag til ny ruspolitikk: at bruk og besittelse til eget bruk ikke bør straffes.

Kokain og herion og andre stoffer skal altså være lovlig og eie, og i værste tilfeller kan en bruker ha opptil 300 brukerdoser på seg med en gateverdi på 20 000.- Noen mener at en slik framstilling ikke har rot i virkeligheten, og at vedkomne ville blitt pågrepet og straffeforfulgt. Og det er sant, for det er ennå forbudt å selge narkotika i Norge, men dette er altså lagt fram som forslag.

Ruspolitikken handler mer og mer om kapitulering. Det er for vanskelig og for dyrt og behandle rusavhengige, derfor fant vi opp LAR og nå (kanskje) legalisering av narkotika til eget bruk.

MEN når politiet eventuelt stopper en person som går rundt med et «hav» av brukerdoser på seg, tror du da at vedkomne sier at det er til eget bruk, eller at han er ute for å selge? Selvfølgelig sier han at det er til eget bruk, for å selge skal fremdeles være ulovlig. Men faktisk kan vedkomne tjene opptil 20 000.- der han går til potensiell kjøpere – og dem er det mange av. Så det blir jo ord mot ord.

Men poenget mitt er at ruspolitikk er feilslått. Man har verken tid, ressurser eller penger til å bygge opp et godt behandlingsopplegg med sterkt ettervern. Men for de menneskene det gjelder kan det være forskjell på liv og død – for ikke å snakke om pårørende som bare har et ønske: ikke LAR og ikke lovlig eie og bruke narkotika, men behandling av HELE menneske. For det er faktisk det en rusavhengig er: et menneske.

En pårørende sitter ikke hjemme og er glad for at det endelig er lovlig for sønnen eller datteren å eie og bruke narkotika. En pårørende lengter etter at det kjæreste han har skal bli klar, slik at det eneste han ønsker seg, er ut av narkotikaen og klar for langvarig behandling, der han kan få hjelp til å håndtere det som gikk galt, hjelp til å håndtere avhengigheten og livsstilen som følger med. Hjelp til å få mulighet til å leve et godt liv i den grad det går an etter mange år med misbruk og konsekvensene av det.

Jeg  – som mor – vil ikke det skal bli lettere for «ungen» min å være rusavhengig. Jeg vil det skal bli vanskeligere, MEN lettere å få verdig behandling og oppfølging. Oppfølging er det viktigste og det som krever mest av hjelpeapparatet.

Men det er så vanskelig å få til. Det er så vanskelig å få «skikkelige»mennesker ut av dem, det tar så lang tid, det krever så mye og de sprekker ofte, så vi går heller ned på deres plan og gjør det lettere å fortsette misbruket av narkotika. Og inntil den lovlige metadonen som blir gitt på statens regning har «spist» opp kroppen, eller at de lovlige dosene til eget bruk ble solgt ulovlig til unge mennesker som er i startfasen av misbruket sitt, eller ble en overdosen for noen, så får vi sende flere eksperter ut på oppdrag for å utarbeide flere lovforslag som gjør det lettere for politikeren å håndtere den narkomane. For et godt, verdifullt og fruktbart behandlingsopplegg er visst det siste vi kan si at «ekspertene» skal utrede.

Hilsen frustrert og litt irritert morgenfugl..som ønsker deg en strålende god dag…🥀

Her hvor jeg bor mangler vi snø, men naturen er allikevel vakker på sin måte med is på vannet og noen få kuldegrader. Det rev godt i kinnene mine da jeg gikk en deilig tur her om dagen.

Tankene får ofte vandre fritt sånn ute i naturen. Og noen ganger er det også viktig.

Raushet handler om å gi uten og forvente noe tilbake. Vi er ulike og langt fra perfekte, men vi trenger alle raushet fra hverandre.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det er ikke alltid lett å være den vennen, men alle trenger vi en slik venn. Noen ganger er det jeg, fordi du trenger det, og andre ganger er det du, fordi jeg trenger det.

Raushet i vennskap og relasjoner er fantastiske egenskaper og veldig verdifullt. Det handler om overbærenhet, godhet og takknemlighet.

Jeg trenger rause venner. Du trenger rause venner.

Men i det store og lille kan vi bare være det.

Raushet mot meg selv er også viktig. Ikke vær så streng mot deg selv, ikke sett deg så høye mål at de nesten blir uoppnåelige. Senk lista, la skuldrene falle, og vær raus mot deg selv.

💕