Dette innlegget handler ikke om mat, så du må nesten lese det ut for å finne meningen bak overskriften…☺️
Jeg liker å høre på en amerikansk kvinnelig predikant når jeg går tur, eller når jeg rett og slett trenger noe for å lede mine egne tanker bort. Hun snakker om hverdagslivet – med Gud – og det er en fin ting, fordi det er hverdager det er flest av – og det er også da man trenger Gud mest, tenker jeg.
Men uansett om du tror på Gud eller ikke, så er denne historien full av god visdom og klokskap.
Hun sier i begynnelsen av sin preken at hun vil fortelle en historie om poteten, egget og kaffebønnene.
Jeg spisset ørene, der jeg gikk med øreproppene på plass, og var spent på hva som ville komme.
»En datter gikk til sin far for å få hjelp. Livet var tøft og problemer av ulike slag tårnet seg opp og hadde blitt til fjell. Hun syntes det var vanskelig å takle omgivelsene og relasjonene, både på jobb og privat. Faren hennes var en livsklok mann, og da han hadde hørt henne ut, begynner han, uten og kommentere alt hun hadde fortalt, og fortelle om poteten, egget og kaffebønnene.
De ble lagt i hver sin gryte med like mye vann over seg, på hver sin kokeplate med like mye varme. Da det begynte å boble i vannet, gikk det tjue minutter før kasserollene ble tatt bort fra kokeplatene sine.
Poteten, som før den ble lagt i vannet, var hard med ett skall som lett kunne skrelles av, hadde nå sprekt i skallet og var myk inni. Ja, den gikk nesten i oppløsning, men det kokende vannet var inntakt.
Egget, som alltid hadde hatt et glatt skall, men som var svært myk og bløt inni, var nå fremdeles hard utenpå, men det var blitt svært hardt inni. Men det kokende vannet var også her inntakt.
Men hva med kaffebønnene? Hvordan var det med dem?
Jo, vannet var inntakt, men hos dem hadde det forandret farge og gav fra seg en nydelig både smak og duft.»
Poenget er at vanskeligheter vil alltid komme i livet – i større og mindre grad og i ulike «former og farger» Men hvordan tar jeg det og hva gjør jeg med det? Blir jeg som poteten hvor skrellet sprekker og jeg blir som et aspeløv som nesten ikke klarer å stå oppreist?
Eller blir jeg som egget, som beholder sin harde fasade men som blir så hard inni seg at ingen får slippe inn?
Eller blir jeg som kaffebønnene som forandret omgivelsene og gav fra seg både smak og duft?
Hvem vil du være? Jeg vil være som kaffebønnene.
Mine opplevelser i livet skal ikke få knekke meg, men jeg vil være som kaffebønnene som forandret vannet – omgivelsene – og gir fra seg både smak og duft – jeg vil at mennesker skal trives i mitt nærvær, og at mine erfaringer kan få være til hjelp for andre.
Lykke til, og du, ha en super god og fin siste uke i januar, og selvfølgelig må jeg jo ha med et bilde av kaffekvern som står hjemme på kjøkkenbenken😊🌟❣️🌟
