Det fantastiske livet..

.som har gitt meg så mye.

Men den takknemligheten betyr ikke at jeg takker bare for de gode dagene. Nei, de tunge dagene må være med i livets puslespill. Og når man ser alle dagene samlet og finner den røde tråden i livet, ja, da kan man takke for alle dager.

Sånn kjenner jeg det.

Og sånn tor jeg alle mennesker kan kjenne det, når man tar seg tid til å gjøre det.

Etter at sønnen min var innlagt en uke tidligere i vår, har ukene gått. De har vekslet for meg med uro og glede om hverandre. Selv om en rusavhengig har fått livet i gave, er det dermed ikke sagt at alt går på skinner. Som mamma vil jeg kjenne på den gnagende uroen, og for han er det ikke en enkel jobb og gjøre helomvendinger med livet sitt. Mange forventer mye, men det har vært så mange gode dager med hygge, latter og humor. Mange samtaler om hva som må gjøres forat det skal gå den riktige veien og gi han vissheten om at jeg og vår lille familie går sammen med han. 

Ingen ingen ting er umulig – det umulige tar bare litt lengre tid.

Og det kan gjelde i så mange av livets faser. Ting blir ikke ordnet og fikset som ved et trylle slag, eller ved et knips. Nei, veien må vi gå selv, men når man har noen å gå sammen med, kan det være lettere.

Og som for å riktig understreke at jeg kjenner på en dyp takknemlighet for livet og de vekslende dagene, var jeg hos tattovøren i går. Da var det guttenes navn og to roseknopper som kom på, under sommerfugelen jeg har fra før. Vi har alle våre ulike måter å uttrykke oss på, og dette er en av måtene for meg.

Takknemlighet har mange navn og utrykksformer ♥

I skrivende stund sitter jeg på verandaen. Det er så utrolig med det fantastiske været vi har hatt her på østlandet i MANGE uker nå. Det er varmt, og bortsett fra at vi skulle hatt regn, så bare nyter jeg det. Det varer ikke evig, og høsten kommer fort nok.

Ønsker deg en strålende ny og god dag. Og vet du, i alt som kan virke tungt og håpløst for deg akkurat nå, vil det komme et lysglimt. Kanskje det er der allerede, men at du ikke har fått øye på det..?

 

#livet #tanker #refleksjoner 

Skjeletter i skapet

Hei og fortsatt god sommer der ute. Her er det en stille og rolig morgen. Dagen, som ser ut til å bli like fin med sol og varme, har så vidt startet.

Skulle forsåvidt ønsket at jeg kunne ha sovet litt lengre. Klokken seks er litt tidlig å stå opp en lørdags morgen, men når det er sagt, er det egentlig helt greit. Jeg er veldig glad i å lese og har alltid en bok liggende, så på denne årstiden er det ingenting som er så deilig å ta boka og en kopp kaffe med seg ut på verandaen. Nå skal det sies at det er litt forskjell på å stå opp tidlig en fin solskinnsdag i juli, kontra en tidlig morgen i november. Men det kommer an på hva man gjør ut av det, ikke sant? Og det er DET det handler om, når alt kommer til alt – med alt.

Jeg kjente i dag på noe som ikke var greit. En følelse av bitterhet.

Bitterhet er ikke godt for noen. Kanskje det er det berømmelige skjellettet i skapet. For de fins nok hos de fleste, og kommer nok ut av skapet innimellom, tenker jeg. Forskjellen er vel bare hvor mye krefter man bruker på å holde skapdøren igjen, og hvor mye man vil erkjenne at det faktisk er der.

Jeg vet forøvrig godt med meg selv hvorfor jeg kjente på dette i dag. Og det er et bra utgangspunkt. For det er du – eller meg, da, i dette tilfelle – som skal ha kontrollen, og ikke omvendt.

Og før jeg satte meg til å skrive, satte jeg ord på det jeg kjente. 

Jeg gav meg selv lov.

Gi skjelettet lov til komme ut noen ganger. Du blir mer utslitt av å holde skapdøren igjen, enn om du åpner, kjenner, tenker over, reflekterer og setter ord på det, for så stenge det inne igjen. 

For det er du som skal ha kontrollen og ikke skjellettet – eller bitterheten, som det handlet om i dette tilfelle. 

Ingen og ingenting er verd min og din bitterhet. 

Og DET er også noe å reflektere over denne nye ubrukte dagen – så langt ♥

 

 

 

Den vonde samtalen..

..behøver den være så vond? Kan den rett og slett bli den gode samtalen? 

Vi har et fantastisk vær her jeg bor, ja, over store deler av landet er vi jo så heldige, og både mennesker og dyr må søke til skyggen innimellom. Nøste er ihvertfall så fornuftig, her på bilde, at han søker til skyggen under den gamle benken på verandaen. Det er vel litt værre med oss  – vi vil så gjerne ha den friske fargen som solen gir oss og kan ligge mange timer i solen, men jeg tror vi stort sett er flinke med solkrem. En god klatt med solkrem på kroppen gir god beskyttelse. Men solens stråler har jo også positiv effekt. Den gir oss jo det sårt trengte D-vitaminet. Men som jeg sier om mange ting, og også om soling: alt med måte og sunn fornuft. 

 

Noen ganger når det ser ut som alt faller fra hverandre, så er det kanskje nettopp da tingene er i ferd med å falle på plass. Og slik kan det oppleves ved å ta den vonde eller vanskelige samtalen. Det kan være vanskelig å se for seg at det vil komme noe godt ut av det som kan være både vondt, følsomt og sårt å snakke om. Men noen ganger faller alt på plass etter en slik samtale. Spørsmålet er vel heller om vi tør å ta den? Og hva taper eller vinner vi på å gjøre det? Det er jo noe hver enkelt må ta stilling til og som man selv bare har svaret på.

Jeg så en film her en kveld. Det var egentlig en romantisk komedie, men helt på slutten ble det sagt noe sånn som at en ulykkelig slutt kan være begynnelsen på lykke og nye muligheter. 

Ja ja, dette var mine refleksjoner en formiddag på starten av en ny uke. Alt godt til deg, og husk at i hver dag finnes det noe godt og positivt. Om ikke av de store dimensjoner, så i de små øyeblikkene♥

 

#sommer #varme #tanker #samtale #bilder #verandaen