For meg er oktober og november ekstra spesielle i år.
Mange av dere lesere, kjente og ukjente, vet at det nærmer seg ett år for min sønn`s bortgang.
Det går ikke upåaktet bort, og jeg jeg kjenner det i kroppen.
Jeg gikk en tur tidligere i dag i nydelig terreng ved vannet. Det blåste, men det føltes bare godt. Jeg så på alt det fine som var vissent nå, men vet jo at det er ikke dødt, for det kommer igjen til våren. Naturens gang i naturen.
Jeg så klynger med sjøre strå. Noen stod ennå oppreist, noen var bøyd, men ikke knekt..
..og et tre som nekter å knekke, og holder «hode» over vannet..
Litt sånn føler jeg meg selv for tiden. Nedbøyd, men ikke knekt.
For meg er det en trøst å vite at når jeg ikke ser hele «bilde», så ser Gud det.
Her om dagen kjøpte jeg favoritt magasinet mitt. Det hører med en gang i måneden, og det er alltid forslag og ideer til diy-prosjekter. Må ærlig innrømme at jeg sjeldent gjør noe av det selv, men i dag fikk jeg lyst. Jeg hadde alt jeg trengte, og med bare stillhet rundt meg, ble det nesten litt terapeutisk å holde på med dette.
Kanskje det som inspirerte meg mest, var de tomme te-lysene. De har man alltids noen av. Noteark, hyssing og stjerneanis hadde jeg også.
En fin liten ting å henge på som tilbehør når du pakker inn en gave, eller bare til henge på en kvist..
Og som seg hør og bør på denne tiden; disse er jo fine..⬇️
Ønsker deg en fin dag og kanskje litt inspirasjons-lyst…✂️🕯️🧶