Den usminkede sannheten er vel at man innimellom kjenner seg ganske tom. Motivasjonen er borte, og man undrer seg over hvorfor.

Den usminkede sannheten er også at livet er godt. Foruten migrenen min som ble enda mer kartlagt hos nevrologen i dag, er jeg frisk, har livslyst og kjærlighet i livet mitt.

Men på radioen i dag, da jeg var ute og kjørte, ble det satt ord på det. Høysensitiv, eller bare sensitiv. Jeg har mange ganger i mitt 49 år lange liv undret meg over meg selv. Følsomheten, empatien, det sterke ønske om å bety noe for andre, jeg gråter lett, er nærtagende og redd for å si noe galt, såre andre, man har en mer intens reaksjon på kritikk ved å gå veldig i selv for å finne ut hva man sa eller gjorde galt, man er ganske detalj orientert og legger fort merke til de små detaljene..Kanskje det er derfor jeg har så stor interesse for detaljer i interiør og generelt?

Foruten det jeg hørte på radioen i dag med prinsessen, goglet jeg “høysensitiv” og jeg måtte smile for meg selv – det var så mye som stemte. Og det gav egentlig en god følelse. I stede for å bli fortvilet over meg selv fordi jeg reagerer så sterkt i enkelte situasjoner, vet jeg heller hva det kommer fra – eller hva det er.

Og når man kjenner seg tom for motivasjonen, som innlegget begynner med, er det kanskje en naturlig følge av at man er sensitiv, fordi man gir alt, går inn med hele seg, man vil så gjerne at det man gjør skal være vellykket, man vil være til stede og nær. Så er det ikke noe galt med meg, da, jeg må bare ta det ekstra lille hensynet til meg selv.

Er det en ressurs eller bare negativt å være sensitiv?

En som betyr mye for meg sa at dette er sterke og gode egenskaper. Det var første gangen noe så det utfra den vinkelen. Det var godt å høre, husker jeg.

Så får jeg – og du – være den jeg er – med mine sterke og svake (?) sider. Og bare da kommer mitt – og ditt – fulle potensiale til sin rett. Og bare da lever jeg – og du – til fulle♥

– jeg lever med alle mine følsomme sanser –

Her om dagen hadde jeg en prat med en jeg har blitt godt kjent med. Jeg prøver å holde han på avstand, men jeg er nødt til å forholde meg til han fordi han har god kontakt med noen av mine nærmeste. Jeg har kjent han i mange år nå, og det er egentlig ganske rart for jeg vil egentlig ikke ha noe med han å gjøre. Vennskap for meg er trygghet, få energi og gi energi, fortrolighet og hygge. Men man kan ikke flykte og stikke hode i sanden, så derfor forholder jeg meg til han, så godt jeg kan.

Han heter Narkotika, og jeg har ikke noe godt å si om han. Han har også en veldig god samarbeidspartner som heter Alkohol. Det de har felles er at de har ødelagt livet til svært mange mennesker. På en merksnodig måte får de alltid venner, men det er nok for at de ofte er på steder hvor det er mange unge samlet, som i skolegårder, diskoteker og hjemmefester.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

I begynnelsen er de ganske hyggelige og sjarmerende. De for deg i godt humør og man glemmer det som kanskje er tungt og vanskelig for en liten stund. Det som er dumt er at ettersom tiden går, blir vennskapet ganske intens, og man henger sammen hver dag – ofte om nettene også. Det igjen går jo utover skole, arbeid og forpliktelser.

Det blir et usunt avhengighets forhold – og ofte ødelegger det gode relasjoner i familier, på arbeidsplasser og vennskap. Man klarer ikke å avsløre hvem Narkotika og Alkohol er før det er for sent.

Disse to bryr seg ikke om hvem man er og hvor man kommer i fra. Og det tragiske er at de i begynnelsen av vennskapet er så spandable og generøse, men ettersom tiden går vil de ha betalt for vennskapet, og da bryr de seg ikke om man har god råd eller ikke. Man blir på en måte en marijonett som bare gjør det man må gjøre når man er venner med disse to. Man blir fullstendig avhengi, og trenger dem morgen, middag, kveld og natt. Man blir underkuet i dette vennskapet og allikevel vil man ha dem som venner. Helt uforståelig for dem som er vitne til det, fordi som regel blir familier og gode relasjoner ødelagt. Selv om familiemedlemmer – og ofte mødre – prøver å hjelp, nytter det ikke. Vennskapet har blitt en forbannelse, og selv om den som har blitt avhengi prøver å bryte vennskapet, er det utrolig vanskelig. Det er vondt å være vitne til for dem som elsker den som er rammet så høyt.

Det blir et skrudd kjærlighets forhold som ingen kan forstå. Man har blitt fullstendig avhengi av Narkotika og Alkohol –  som ikke under noen omstendigheter er det de utgav seg for i begynnelsen. Det er ingen som kan gå inn å bryte det som har blitt til et kjærlighets forhold. Bare den som har blitt avhengi kan gjøre det, og siden det er så vanskelig å se for seg livet uten, er det dessverre mange som velger å være i dette forholdet – til tross for at familie relasjoner er ødelagt, mange har droppet ut av skole og utdannelse og mange har mistet jobben. I stede for dette er det det ofte slik at vennskapet blir mer og mer intens og Narkotika og Alkohol tar seg mer og mer betalt – og det igjen gjør jo sitt til at den avhengige gjør kriminelle handlinger for å få tak i penger. Ja, faktisk så blir man psykisk og fysisk ødelagt.

Dessverre er det ofte slik at de som ikke klarer å bryte dette vennskapet, ender sitt liv i klørne på dem som i begynnelsen utgav seg for å være venner. Og det kan se ut som at først da er Narkotika og Alkohol fornøyde.

Tragisk, men sant, og tilbake sitter dem som elsket den som ble avhengig så høyt – som hjelpeløse vitner til at et liv ble ødelagt og borte.

Til minne om dem som tapte kampen mot disse to ♥

Noen ganger er det godt å flykte litt fra hverdagens nyhetsbilde som bombaderer oss med nyheter fra hele verden. Men jeg er ikke en struts som stikker hode i sanden. Tvert i mot – jeg liker å følge med på nyhetene, men noen ganger blir det bare for mye.

Ikke før vi har hørt om et terrorangrep, skjer det et nytt et annet sted. Jeg tenker på alle disse menneskene som opplever det på nært hold, enten fordi de bor i landet eller har mistet noen kjære i angrepet. En ufattelig tragedie for de berørte. 

Jeg fikk helt vondt inni meg da jeg så gjengen som plaget en psykisk utviklingshemmed i Amerika et sted (husker dessverre ikke hvor) Forsvarsløs ble han tvunget til å drikke av doskålen og plaget på det værste. Hvor onde kan vi mennesker bli mot hverandre?

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

 Og hva med han som hermet etter en funksjonshemmed journalist? Hva slags empati og respekt bor det i han – som attpåtil har hele verdens oppmerksomhet mot seg?  Hva slags forbilde er egentlig han? 

Og hva med ungdom som plager ungdom mens det filmes og attpåtil blir lagt ut på sosiale medier? Hva er det som skjer, egentlig…?

For meg som bor her i lille Østfold, blir det noen ganger for mye av de vonde og destruktive nyhetene. Jeg trenger en liten virkelighets flukt. Og min virkelighets flukt går ofte til et interiørmagasin.

Da studerer jeg bildene, tipsene og drømmer meg bort. Det er sjeldent jeg kommer meg gjennom hele magasinet med en gang, fordi det er så mange tips og ideer jeg får lyst til å prøve ut. Banalt? Ja, det får så være – men en ting er sikkert – da slapper jeg av. Og forresten, er det egentlig en flukt? Det handler om å ha det trivelig rundt seg i harmoniske omgivelser, og hvor viktig er ikke det for at man skal trives?

Apropo trivsel..Jeg leser en bok for tiden som heter “Gartner i eget liv” Den er en metafor på hjertet. En gartner er jo en som steller i, blant annet, hager. Gartneren bestemmer hva som skal plantes og sås, og han bestemmer hva som skal lukes vekk eller fortsatt få gro. Ofte er det et gjerde rundt en hage, fordi gartneren ikke er likegyldig til hva som kommer inn der. Syntes det er fantastiske metaforer for hvor viktig det er å bevare hjerte sitt.

 Og hva skjer om jeg ikke har kontroll med hva og hvem som slipper inn der? Og hva skjer om jeg ikke er bevisst på hva som får gro der, og om jeg er likegyldig til hjerte mitt? 

Jeg ser på hjerte mitt som en hage – jeg steller det og jeg har et gjerde rundt det slik at jeg har bedre kontroll på hva som kommer inn. Jeg lar ikke hva og hvem som helst gå inn å så sine tanker og ideer uten at jeg godkjenner det først. Og skulle det hende at noe har kommet inn fordi jeg glemte å gå rundt i hagen å luke og beskjære, passer jeg på å ta en skikkelig opprensing. Som alle andre hager kan det fort bli overgrodd av ugress om jeg ikke passer på. 

Jeg bestemmer selv hva som skal være i hagen – eller rettere sagt – hjerte mitt ♥ Men det gjør seg ikke selv. Og det er ikke alltid like lett å luke ut og rydde opp om man lar det gå for lang tid, det vet alle som har hager. De samme prinsipper gjelder hjerte – og jeg er ikke likegyldig til mitt hjertes hage ♥ Det er mitt hjerte – og selve livet går ut fra det..

Lykke til med å ta en opprydding i hagen din 🙂

Ja, jeg er opptatt av det. Jeg er mamma til en metadon bruker. 

Og jeg spør igjen: er norsk ruspolitikk en human politikk? Jeg syntes ikke det..for hvordan skal man løse en avhengighet ved å gi et medikament som er like avhengighets skapende? For det er det som skjer. Heroinavhengighet blir ikke borte ved å gi metadon – tvert i mot. Det ses på som en livslang medisinering.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Tanken var at det skulle være en hjelp i en overgang for å bli heroin fri. Allikevel er det svært mange som har sidemisbruk.

Tanken var at det skulle minske faren for overdoser. Allikevel påvises metadon jevnlig ved overdoser.

Tanken var at det skulle være en hjelp på veien mot å leve et liv med arbeid og sunne aktiviteter. Allikevel ser vi liten eller ingen oppfølging.

 Så hvorfor fungerer det ikke som staten hadde tenkt? Trodde de virkelig at problemet var løst ved å erstatte heroin med metadon? Og har de kalkulert med alle bivirkningene? For som med all annen medisin, har også metadon bivirkninger. For eksempel så gir metadon mer vann i kroppen. Det kan skyldes problemer med hjerte, lever eller nyrer. Men i disse tilfellene vil det altså si at metadon går utover hjerte, lever og nyrer. Metadon kan også påvirke pustesenteret i hjernen, og føre til dødsfall. 

Andre bivirkninger er overvekt, kvalme, oppkast, forstoppelse, angst , depresjon, apatisk, føler hverken glede eller sorg, 

Så hva gjør staten med alle disse bivirkningene som er en følge av “medisinen” de gir?  De lager i hvertfall problemene mye større enn de behøver å være – fordi staten må jo også ta ansvaret og kostnadene for behandlingen av de alvorlige bivirkningen.

Og da kan man jo begynner å regne ut hva det vil koste å ha en rusavhengig i medikamentfri behandling, kontra kostnadene ved å gi metadon resten av livet OG kostnadene ved å behandle bivirkningene.

Ved å ha et godt utbygd behandlings apparat – og med det mener jeg blant annet behandling lengre enn tre til seks måneder, og ett godt og langvarig ettervern – så kan man behandle de som er motivert og ønsker det, på en god medikamentfri måte. Og det er HELE menneske som trenger behandling, for er det noe en rusavhengig trenger, så er det å bli sett som et helt menneske som trenger behandling til både det psykiske og fysiske. Og da er ikke løsningen å gi metadon som erstatning for heroin.

Fordi at når alt kommer til alt, er dette bare en liten del av HELE bilde – eller av hele MENNESKE. Har staten kapitulert overfor denne gruppen mennesker som har et litt annet og – etter mange år med misbruk – en svært sammensatt problemstilling i livet sitt?

De har jo også fått status som en pasientgruppe – så hvorfor behandles disse pasientene med den medisinen de skal bli friske fra og som i  tillegge gir dem flere sykdommer som en følge av bivirkningene? Når en pasient kommer til sykehuset med et brukket ben, gir man ikke vedkomne en krykke og sier lykke til. Det blir behandlet med røngtenbilde, gips og to krykker. Og ved alvorlige og kompliserte brudd, er det oppfølging i form av trening etter at gipsen er tatt av, nye bilder og kanskje krykker enda lengre.

Er det for mye jobb og behandle hele menneske på veien mot å bli rusfri? Det er altfor enkelt å gi et vedtak i LAR – Legemiddel assistert rehabilitering. Og jeg bare spør: hvor er rehabiliteringen?

 Den rusavhengiege selv har en kjempejobb foran seg når han eller hun ønsker å bli rusfri. En så stor jobb at det er mange som ikke klarer det, som ikke orker å tenke på det, engang. For jobben ved å bli rusfri, jobben for å holde seg rusfri, jobben det er å finne sin plass i sammfunnet, er for mange for stor. Men for dem som gjør det – og klarer det – stor det stor respekt av. For de finnes.Men så mange andre kunne også klart det om behandling og ettervern var godt utbygd og at hvert enkelt menneske fikk den oppfølging og hjelp på veien som det trengte ♥ Det er ingen enkel jobb – men den er ikke umulig. 

Om staten tror det er umulig, har de dessverre gitt opp. Og ved å gi en rusavhengig metadon som behandling, mener jeg de velger den enkleste løsningen for den det gjelder. Og ved å gi opp har man mistet troen på at hvert menneske kan klare det som tilsynelatende ser umulig ut – men som ikke er det. Det tar bare litt lengre tid ♥