Årets siste

Heldigvis finnes det lette saker å skrive om og, for uansett hvordan det er med deg og meg, er det alltid noe å glede seg over.

Etter gudstjenesten i menigheten i dag, dro vi til favoritt stedet for å ta årets siste softis. Her er det veldig viktig å presisere at man skal ha liten softis når man bestiller, for makan til liten softis har jeg ikke sett – å rikelig med ønsket strøssel. Den er større enn de største som fins andre steder – og det er ikke å overdrive en gang.
Skulle selvfølgelig hatt et bilde her, men det glemte jeg..var med andre ord bare opptatt av isen med sine deilige karamellkuler som strøssel.

Så gikk turen videre til en søndagsåpent lokalt blomsterutsalg som til alt hell hadde 30% på alt av inne potter og inne planter.


Jeg, faktisk mest mannen min, har etterlyst en større plante her hjemme. Det har i grunnen vært veldig koselig at det er han som har snakket om det, så yucca palme og potte ble med hjem. Jeg må innrømme at jeg har fler kunstige (som ser veldig ekte ut, vel og merke) planter her hjemme enn ekte, men de jeg har ser ut til å trives, i hvert fall. Så hell og lykke til yucca palmen for at den skal trives og bidra til en et godt inneklima. For det er jo det fine med grønne planter at de er med på rense luften og øke luftfuktigheten og produsere oksygen🪴🪴

Elllers er det jo søndag i dag, og på gudstjenesten ble det snakket om at det kan være tøffere nå for tiden å stå for kristne verdier og å løfte opp Jesu navn som et svar på menneskers søken etter en større mening med livet. Det finnes et svar; tro på Jesus, Guds sønn.

Så fortsatt fin dag til deg der du er🧡

Tiden tar ikke hensyn

Høsten er vakker der den har kommet med litt skarpere luft, men med nydelig sol. Jeg har noen dager nå tatt med meg kaffi og lesestoff og satt meg ut – det gjør godt i kropp og sjel.

Akkurat denne tiden, disse dagene, er spesielle for meg. Om kort tid er det ett år siden jeg mistet eldste sønnen min. Jeg tenker tilbake; hva gjorde jeg i fjor for ett år siden..?
Jeg har vanskelig for å fatte at både høst, vinter, vår og sommer har gått, og at det nå er høst igjen.. Jeg forstår at folk kan tenke; er det alt ett år siden? men vet du, for meg er det som om møte med presten var i går, og hun forteller meg at han er funnet død.

 

 

Allikevel går tiden ubønnhørlig videre. Den tar ikke hensyn til noe.
Tiden – dette underlige ordet, som ingen kan stoppe, ikke sette på pause og heller ikke få igjen. Den bare går – eller kommer, som noen sier.
Å være i tiden akkurat nå, gjør noe med meg, psykisk og fysisk, og har gjort at jeg har trukket meg litt tilbake fra hverdagen, om jeg kan formulere det slik.
Jeg kan ikke skru tiden tilbake og i morgen vet jeg ikke noe om, men akkurat nå er jeg her med tanker og minner mens jeg bare er og prøver å gjøre det som gir energi.

«Om jeg må si: Min fot vakler, så holder din miskunnhet meg oppe, Herre»

(Salme 94 i Bibelen)

 

Ha gode høstdager der du er med klem fra meg🧡

 

Veien til fred.

Hei og god torsdag. Håper du har hatt en bra dag.
I dag var jeg i en sammenheng hvor det var en del eldre mennesker. De fortalte om minner de hadde fra 2.verdenskrig. De var jo selv barn, men minnene satt dypt.
Jeg reflekterte spesielt over takknemligheten de hadde over små ting som vi i dag tar som den største selvfølge.

Den ene damen fortalte om sin mor som under krigen hadde fått tak i to dresser. Alle sømmer ble sprettet opp, og delene ble lagt fint utover, strøket og satt sammen igjen til to små matros kjoler. En til henne og hennes søster.
Hva kan man gi til noen i dag som ikke allerede har alt?
Det ble et tankekors for meg, der jeg er så heldig å få bo i et av verdens rikeste land.
Må vi aldri glemme freden som kom den gangen i 1945. Snart er hele den siste generasjonen som opplevde krigen og freden, borte. Snart er det ingen igjen av dem som kan fortelle hvordan det faktisk var.

At verden igjen er på randen av krigstilstander er bare et trist faktum. Angst, redsel, frykt og uro er det som mange i dag kjenner på.

Men vet du hva? Jeg har en god nyhet til deg. Det fins en som kan bytte ut din frykt for framtiden med fred.
Angst, redsel, frykt og uro kan byttes ut med den freden som bare Gud gjennom Jesus kan gi.
Kanskje du har hørt det før, eller kanskje det er første gangen du hører det, men  Jesus er veien, sannheten og livet.

Så enkelt og så fint. Han er din vei til fred i urolige tider….masse lykke til og alt godt til deg🧡🍂🧡

Jeg og pride

Den siste tiden har jeg skrevet litt oftere enn vanlig, til meg å være.
Synd er komplisert. Godhet enkelt.⬅️ kan du lese her, om du ikke har gjort det. Og i går var Verdens overdose dag, og det kan du lese her ➡️ Slutt og begynnelse

Det finnes så mange merkedager i løpet av et år. Ikke ante jeg det var så mange. Alt fra vaffeldagen og popcorndagen til poesidagen og internasjonal dag for lykke. De viktigste dagene er allikevel bl.annet verdensdag for å forebygge drukning og verdensdag for å forebygge selvmord – og som jeg skrev om; verdens overdose dag. Spekteret er stort og bredt!

Jeg har ikke før skrevet noe spesielt om pride. Det har ikke hatt noe med meg å gjøre, for å si det sånn – helt til nå.
Første uken i september, er det markering av pride på alle grunnskolene her jeg bor. At jeg ikke forstår all denne markeringen, får så være, men når barn som ikke har mistet melketennene ennå skal lære om seksualitet, kropp og  grensesetting, OG reflektere over etiske spørsmål og problemstillinger som gjelder identitet, kjønn og psykisk helse, ja, da må jeg bare skrive litt.

Det kan være lett å bli engasjert når man sitter sammen å prater om aktuelle ting i samfunnet vårt og det er viktig å være litt samfunnsengasjert, så akkurat dette hadde jeg lyst til å skrive ned litt tanker om.

Fordi det gjelder mitt barnebarn. 

Men et barn har ikke forutsetning i det hele tatt til å ha en mening om dette.

Hvorfor anbefaler Utdanningsdirektoratet skolene og lærerene dette?

Er det for å forhindre utvikling av psykiske problemer? Eller kan det skaper psykiske problemer?

Jeg tror det kan skaper mer problemer enn det forebygger.

Jeg ønsker alle de modige lærere som sier i mot, lykke til. Det kreves mot.
Og jeg ønsker alle de tøffe foreldrene som ikke bare godtar det som er i en læreplan, men følger med og står opp for barnet sitt og stiller spørsmål.

Om mitt barnebarn spør en dag, eller sine foreldre, om han kan få en kjole, så er det ikke nødvendig å begynn et foredrag om at det er helt greit at du vil gå med kjole, vi kan kjøpe mange kjoler, for kanskje du egentlig føler deg som en jente…?

Barn går gjennom faser, mange faser. Det viktigste i et barns liv er trygge, klare, kloke og kjærlighetsfulle foreldre og – i mitt tilfelle – besteforeldre, som kan lose barnet gjennom en jungel av distraksjoner og påvirkninger fra reklame, barnehage og skole.

Foreldre er barnets største forbilde, og deres største oppgave er å veilede barnet trygt gjennom livet, til det klarer å stå på egne ben, trygg på hvem han eller hun er. Barnet er skapt helt perfekt  i Guds bilde, det må det ikke formidles noen tvil om til barnet. Vi er alle skapt perfekte.
Ingen er født ved en tilfeldighet i et tilfeldig kjønn.

Gud skapte alt så rent og vakkert en gang i tiden, til vårt beste.

 

Så, det var altså mine tanker første mandag i september. Det vil med andre ord si at vi sier takk for denne gang til sommeren og ønsker høsten velkommen🧡🤎