Høsten er vakker der den har kommet med litt skarpere luft, men med nydelig sol. Jeg har noen dager nå tatt med meg kaffi og lesestoff og satt meg ut – det gjør godt i kropp og sjel.
Akkurat denne tiden, disse dagene, er spesielle for meg. Om kort tid er det ett år siden jeg mistet eldste sønnen min. Jeg tenker tilbake; hva gjorde jeg i fjor for ett år siden..?
Jeg har vanskelig for å fatte at både høst, vinter, vår og sommer har gått, og at det nå er høst igjen.. Jeg forstår at folk kan tenke; er det alt ett år siden? men vet du, for meg er det som om møte med presten var i går, og hun forteller meg at han er funnet død.
Allikevel går tiden ubønnhørlig videre. Den tar ikke hensyn til noe.
Tiden – dette underlige ordet, som ingen kan stoppe, ikke sette på pause og heller ikke få igjen. Den bare går – eller kommer, som noen sier.
Å være i tiden akkurat nå, gjør noe med meg, psykisk og fysisk, og har gjort at jeg har trukket meg litt tilbake fra hverdagen, om jeg kan formulere det slik.
Jeg kan ikke skru tiden tilbake og i morgen vet jeg ikke noe om, men akkurat nå er jeg her med tanker og minner mens jeg bare er og prøver å gjøre det som gir energi.
«Om jeg må si: Min fot vakler, så holder din miskunnhet meg oppe, Herre»
(Salme 94 i Bibelen)
Ha gode høstdager der du er med klem fra meg🧡
Jeg føler med deg. Klart mange tanker og minner dukker opp når det nærmer seg årsdagen for at du mistet sønnen din.
Her i forrige uke var det tre måneder siden mannen min døde. Jeg måtte virkelig telle etter både en og to ganger for å forstå at det faktisk hadde gått 1/4 år.
Takk for hilsen og omtanke. Og varme tanker til deg i den korte tiden som har gått etter at du mistet mannen din💙