Kjære bloggen min, eller kjære deg som leser.
Håper du har det bra og at dagen din har vært fin så langt.
Jeg husker da jeg brevvekslet med venninner. En av mine beste hadde flyttet langt bort fra der vi bodde, og sorgen var stor. Det var stooor avstand mellom sør og Vestlandet, da vi var barn. Det er det jo nå og, men den gangen var det virkelig langt. Men uansett; vi skrev brev til hverandre. Brev, som i brev, med frimerke og lagt i rød postkasse for å bli sendt til byen mellom de syv fjell.
Det var ikke alltid man visste sånn med en gang hva man skulle skrive, så man begynte gjerne sånn som jeg begynte i dag; kjære ******. Håper du har det bra. Det har jeg. Vi har fint vær. Håper du og har det.
Etterhvert løsnet det litt og man skrev litt om skolen, litt om felles bekjente, litt om aktiviteter man var med på. Jeg kan ikke huske om jeg skrev rett ut om hvor mye jeg savnet henne, men det gjorde jeg. Og hun savnet meg, men på en annen måte enn meg, fordi som ny jente på en plass og i en klasse, får man jo (forhåpentlig)nye venner, og det gjorde hun, så jeg bleknet nok fortere enn motsatt. Dette har vi fortalt hverandre i voksen alder. Og vi har mimret og ledd over disse brevene, som hun har tatt vare på☺️📮
Gode minner, kjære bloggen min og du som leser, er gode å ha. Og jeg har mange minner. Noen minner gjør meg gla’ og noen gjør meg lei. Sånn er livet. Spørsmålet er hva man gjør med dagene som ligger foran. Noen minner kan man bestemme seg for å lage her og nå. Jeg bestemmer meg for å lage minner som blir fine å se tilbake på, og det som er utenfor min kontroll å lage noe som helst om, vil blande seg sammen med de gode.
Høres det fint ut, bloggen min og kjære leser?
Da vil jeg ønske deg en fin og god ny uke🙋🏼♀️