I et par dager nå, har jeg vært turister i eget fylke.
I går med venninne og i dag med mannen min.
Turen gikk til en av de mange plassene jeg har bodd, og vi tok en deilig lunsj i en bakgård på et riktig hyggelig sted. Stedet oser av sjarme og sjel med sine gamle møbler og sitt gamle interiør- så det var nesten ikke til å unngå at det var der vi skulle ta pausen.
En sånn tur brakte selvfølgelig mange minner med seg – av både sorg og glede, og vi satt og snakket om følelsene rundt dette stedt på hver vår måte, selv om det var lenge før vi ble et par.
Da vi kom hjem var jeg ganske sliten, men jeg kjente at etter en god stund i bilen, trengte jeg å bevege meg litt, så jeg tok på meg skoene for å gå en rask tur. Mens jeg gikk, kom det mange tanker på.
For når jeg går i naturen som det jeg gjorde i dag, går jeg ofte og ber og legger alle tanker i Herrens hender, mens jeg tillater meg og reflektere over dem. Sorgen lever jeg med, den er en del av meg, men jeg tenker noen ganger på fravær av mennesker som jeg trodde stod meg nær, reflektere over mennesker jeg har sett ta en annen vei når de så meg, og jeg tenker på dem som jeg selv har fått trøste i min egen sorg.
Det er noe sant i det at den som selv har sorg, kan bedre trøste andre som sørger. Det handler ikke nødvendigvis bare om død, men sorg kommer i mange former og fasonger.
Jeg er så takknemlig forat jeg vet med meg selv at jeg alltid har hatt medfølelse og empati. Kanskje du syntes det var veldig selvskryt, men i mitt lange liv som tidligere «pastor-frue», er jeg glad for at jeg i alle fall fikk utvikle empati-muskelen min.
Om det var det eneste som kom ut av den perioden i livet mitt, ja, så er jeg takknemlig for det.
Men uansett, mens jeg gikk i raskt tempo, og svetten rant nedover både ryggen og panna, kjente jeg at jeg hadde mer å gi og satt farten opp til jogging. Jeg kjente på glede over at kroppen bar meg, bena hadde styrke, og min 58 år gamle kropp hadde mer å gi.
Svett, varm og takknemlig over det, kom jeg hjem, tok med meg iPaden og satte meg på verandaen for å skrive. Og vet du, om jeg poster det, er jeg litt usikker på akkurat i skrivende stund, men siden du leser, har jeg gjort det💛
Takk forat du leser!