Sånn en helt vanlig hverdag, med kaffi ved et vindusbord. Det gir rom for både refleksjoner og tanker.
Jeg har nettopp blitt ferdig med boken «Du ser ikke syk ut», av Ragnhild Holmås.
Det var en sterk og personlig bok, og selv om jeg ikke er kronisk syk, kunne jeg kjenne igjen noen av elementene ifht dette med skam. For hvorfor fikk jeg ufør når jeg ikke var synlig syk? Det var skambelagt for meg i mange år.
Å ikke se syk ut, når det eneste du ser etter i en butikk, på bussplassen, i parken, på togstasjonen, er en benk.
Et sted å sette seg fordi det er vondt å stå.
Min medfødte hofteleddsdysplasi gav meg store begrensninger i barndommen, ungdomsårene og tjueårene og den hindret meg i å utdanne meg innen helse og omsorg, som jeg hadde tenkt, men den var ikke synlig.
Som tjueni åring fikk jeg ny hofte og to år senere enda en operasjon og ny hofte på den andre siden. Livet ble helt forandret og alle plagene som fulgte med langt-kommet hofteleddsdysplasi, ble borte. ( Her kan du lese hele historien)
Respekten for det ukjente er viktig. Vi har så lett for å dømme ut fra det vi TROR vi ser og ikke det vi vet. Jeg tror at fordommer mot usynlig sykdom er ganske stor.
Sykdom skal liksom være synlig for at det er akseptabelt, men det igjen er vel ganske fordomsfullt..? Det skulle ikke være nødvendig og beklage sannheten.
Hva vet du om meg og hva vet jeg om deg, annet enn at du har din historie og jeg min?
Raushet og respekt er gull verd 🧡🌼🧡🌼🧡
Følg gjerne bloggen på Facebook 💝og Instagram
