Da jeg møtte mannen min for første gang for sånn ca 10 år siden, møtte jeg er høy og flott mann med et barskt utseende, gullkors, gull armbånd og to tatoveringer på hver arm.

Vi kom i prat i en sosial anledning i en kirke, og jeg ble med en gang betatt av hans åpenhet om det tøffe livet han hadde levd og den alvorlige ulykken som satte en stopper for livet med rus og kriminalitet åtte år tidligere. Han viste seg både sårbar og sterk ved sin åpenhet.

Livet handler om formidling. Formidling av det vi opplever som kan være til hjelp for andre.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Noen formidler kunnskap om mat, dyr, blomster, interiør, helse, fedme, spisevegring, trening, håndarbeid..og slik kan jeg ramse opp mengder av temaer. Jeg har for eksempel en venninne som er en racer på strikking, og hun er god å ty til når jeg selv har stått fast i et prosjekt. Eller min søster som er Dermatologisk sykepleier som kan gi tips og råd om hudpleie. Slik kan vi med den kunnskapen vi har være der for hverandre.

I mitt tilfelle har det handlet om å formidle om hvordan det er å være mamma til en rusavhengig, og å skrive om det her på bloggen er for meg en form for egenterapi.

Når mennesker takker meg for åpenheten og hjelpen de selv har fått ved å lese, gir det en form for mening.

Men jeg begynt ikke å skrive om mannen min i dag uten grunn.

I behandling for fysiske skader etter en alvorlig ulykke og rus relaterte ettervirkninger på et kristent behandlingssted, reiste han seg sakte men sikkert med Guds og menneskers hjelp og hadde bare ett eneste ønske og det var å hjelpe andre til ikke å oppleve det han selv hadde vært igjennom. Flere ungdommer og ung voksne har hørt hans livshistorie og selv gjort endringer i eget liv, tatt utdannelser og gjort helomvendinger i livene sine, blitt forent med familiene og gjort opp for seg.

Men det var allikevel en vesentlig del av han selv som ikke hadde blitt behandlet og som ingen hadde snakket om.

Da vi startet livet vårt sammen, ble han sakte men sikkert innhentet av sin egen fortid. DEN hadde nemlig ikke blitt bearbeidet, DEN hadde ingen på behandlingsstedet snakket om.

Og inntil vi begge forstod at alle marerittene om nettene, depresjon og behov for beroligende medisin hadde sin rot i fortiden, var det vanskelig for både han og meg. Jeg ble et hjelpeløst vitne til hvordan han falt sammen. Det var ingen glede lengre, at så mange hadde fått hjelp på grunn av han betydde ingenting og fortiden med alle dens minner ble for sterk, tanken på å gjøre slutt på livet var enklere å tenke.

Vi dro på ferier til «syden» flere år på rad og tenkte at det er godt å komme bort litt. Og det var det. Sol, varme, bading og gode måltider gjør alltid godt, og fortiden føltes som fortid en stakket stund, men vel hjemme kom den med full styrke tilbake og om mulig enda sterkere. Depresjonene ble værre, nettene ble værre og gleden over LIVET ble borte.

Jeg gikk i meg selv og SPURTE om jeg trodde jeg hadde krefter til å stå ved hans side. Jeg så heller ingen ende på dette altoppslukende spøkelse fra fortiden.

Den barske mannen jeg hadde møtt med sitt gull kors, gull armbånd og sine to tatoveringer på hver arm, begynte å svinne bort for meg. Han som var så energisk, som var så gla`i alle mennesker, som hadde så mye å gi andre, som var så frisk fysisk, var i ferd med å gi tapt og gi opp. Og kjempe mot fortidens minner ble en for stor kamp.

Hvorfor har jeg lyst til å skrive om dette? Jo, jeg har lyst til å sette fokus på behandlingen av HELE menneske. Det kreves både kunnskap og kjennskap til hvordan man skal håndtere det og det er ikke gjort i en håndvending. Det tar TID og det krever dedikerte mennesker til oppgaven.

Da han var på sitt mørkeste og dypeste i sin kamp med fortidens minner, tok jeg mitt valg.

I uvisshet om hvor lenge dette skulle vare – kanskje resten av livet, kanskje ikke – gikk jeg noen runder med meg selv. Klarer JEG mer?

Jeg så han for meg som den glade, gode mannen jeg hadde falt for. Han var der inne et sted i seg selv, og han var i hjertet mitt.

Da visste jeg det: dette SKAL vi klare sammen. Han fins der et sted, og han skal komme tilbake.

Redningen ble samtale terapi. Det høres så enkelt ut, men er det ikke. Det krever mye av han, men også av terapeuten. Minner som er forsøkt fortrengt skal snakkes om, fordi BARE SLIK kan fortid bli fortid. Den blir ikke borte, men den blir aksepterer og godtatt.

Min barske mann har tatt tak og fått uvurderlig hjelp. To viktige faktorer: tatt tak og fått hjelp.

Jeg håper at du som leser ser at det fins en vei ut av mørke og håpløshet. Ikke gi opp, livet har mye godt for deg.

❤️❤️❤️