Det er vel et spørsmål vil alle kan stille oss selv i livet mens vi holder på med vårt i jobb, privat, sosialt osv.

Men på behandlingsplasser for rusavhengige sa de nettopp dette til han at DU må være DEG, men som han spurte meg om en gang jeg var på besøk: hvem er jeg egentlig, mamma?

Du mister deg selv når du ruser deg – og om det ikke stoppes i tide, vet du til slutt ikke hvem du er fordi du med dine evner, gaver og talenter aldri fikk utvikle potensialet ditt.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Og hvem kan klandres? Foreldrene, oppvekstmiljøet, venner, kommunen, barnevernet, fengsel, lar?

Det vondeste jeg hører i dag er når mødre forteller at de kjører eller går gatelangs på kvelds og nattestid for å lete etter en sønn eller datter og gir som grunn at de ikke gir opp.

Det smerter meg å si det, men det hjelper ikke.

Om man tror at det å få et glimt av en ruset sønn/datter skal gi sjelero og at tanken «han lever ihvertfall» skal gjøre godt, tar man feil. Det blir værre, fordi det er så vondt å se sin egen være ruset å ikke ønske å være med hjem til hjemmets lune rede med den gode varme senga, det er så vondt å høre han/hun si at hun ikke trenger hjelp og heller ikke vil ha hjelp – MEN – og det er viktig for meg å legge – det er håp, men det står ikke og faller på min innsats, men på den rusavhengies, og DET er det viktigste poenget av dem alle. De må VILLE og DA er det viktig å ha et godt nettverk rundt seg – og heldig er den som har det, for det har ikke alle.

Jeg har selv vært der ute og lett og nettopp fordi jeg slet meg selv ut, kan jeg si det jeg sier (jeg snakker selvsagt ikke om tolv, tretten åringer) Min styrke i forhold til min rusavhengige sønn var at jeg begynte å ta vare på meg selv, for bare da kan jeg være en styrke for han når han trenger meg.

Det blir som på flyet: du må ta på din egen oksygenmaske FØR du kan hjelp sidemannen.

Så hvem kan klandres? Jeg vet hvem jeg gjerne skulle lagt skylden på, men hva hjelper det?

Et godt og trygt nettverk, en rusavhengig som vet han er elsket for den han ER langt der inne i hjerte et sted, vet hva han/hun skal gjøre den dagen bunnen er nådd, men ikke før.

Men når det skjer vet de hvem som er der og vil hjelp på veien vider.

Det er viktig med innsikt og å vite hva man holder på med når det skal gjøres helomvendinger i livet. Selv ikke hjelpeapparatet har alltid tro på den det gjelder og det kan bli sagt mye rart og det skal jeg avslutte med:

Mannen min ( Nær ved å gi opp ) har lagt ruslivet bak seg for over tjue år siden. Han har pts (post traumatisk stressyndrom) og går i terapi for å akseptere å godta sin fortid, men han har også oppfølging av lege på grunn av kroniske smerter etter alvorlige ulykker. Da det skulle være et samarbeidsmøte med han, terapeuten, fastlegen og kommunelegen, sier kommunelegen at

«av oss får du hverken mer eller mindre medikamentell hjelp. Trenger du mer kan du bare gå ut på gaten å kjøpe det du trenger»

Følelsene av maktesløshet, sinne og sorg raste gjenom han i noen sekunder før han svarte: «det livet har jeg lagt bak meg for mange år siden, så nei, det er ikke noe alternativ»

Heldigvis var både fastlege og terapeuten til stede og hørte det samme.

Mannen min er voksen, han vet hvem han er og er trygg på seg selv. Men TENK, og jeg sier bare TENK om det finnes flere slike leger som sier slike ting til yngre tidligere rusavhengige som ikke har funnet seg selv og tryggheten i et rusfritt livet..DET er ansvar det!!

Vi trenger hverandre uansett i livet når vi skal gå vanskelige eller lette skritt på veien videre. Er du der eller har du nok med deg selv?

Rommet Mitt