Så er jeg altså kommet til “midt i femti-åra” og det jeg er mest takknemlig for, er at jeg har kommet dit.
Og jeg vet at for mange, er det ingen selvfølge! Nettopp derfor er jeg glad i å feire bursdager – enten det er runde år, halvrunde (som for meg) eller bare et år eldre.
Det å samle min lille kjerne av familie og feiret et nytt år, er noe jeg virkelig prioriterer og elsker – i kjærlighet og av kjærlighet.
Du vet, alle disse dagene som kom å gikk med arbeid, skole, oppfølging, kamper å kjempe, viktige og mindre viktige ting å følge opp, skuffelser, gleder, sorger, tap og seirer; ikke visste jeg at det var selve livet – inntil jeg forstod nettopp det at dagene vi får er selve livet.
Jeg skulle ønske at noen hadde sagt til meg da jeg var ung at jeg måtte huske at selv om dagene ville inneholde mange forskjellige nyanser ettersom jeg ble eldre, så var de en del av livet. At jeg ikke skulle vente på at livet skulle begynne, men at livet ER. Enten du er tjue, tredve, førti eller femti osv osv.
Da jeg var i slutten av tredveårene og begynnelsen av førti årene, var livet mitt inne i en vanskelig periode. Den hadde vart lenge, men rundt da, toppet alt seg. Det var mørkt og lite, om ingen, glede.
Selv om den ene sønnen min ennå har rusproblemer, eskalerte disse problemene mye på den tiden. Det gikk i feil retning.
Jeg gikk inn og ut av selvbebreidelse og oppholdelsesdrift, jeg holdt meg gående med turer i skog og mark, ville være der for min andre sønn som stod midt i utdanningsforløpet sitt, jeg prøvde å være sosial og å følge opp jobben min. Alt dette mens søvnproblemene ble større og frykten for hva som kunne skje med han, ble en del av livet og hverdagen.
Jeg så ingen ende og tenkte at alle ville få det bedre om jeg ikke var lengre. Det var både en besnærende og befriende tanke, men også en farlig tanke.
(Du kan lese mer om dette i et annet innlegg ved å trykke her)
Det jeg lærte meg og fortalte til meg selv, var at livet er her og nå – uansett hva som skjer med han. Jeg lærte meg å leve mitt eget liv. Jeg hadde jo bare ett liv og jeg ville også ha noe ut av det. Jeg lærte meg å være der for han på mine premisser, for når alt kommer til alt, har jeg ingen ting å gi han eller dem rundt meg om jeg ikke tok på meg min egen “oksygen-maske” først. Da dette gikk opp for meg, kunne jeg begynne å leve igjen. Himmelen ble ikke rosa og livet ble ikke bare “happy-happy”, men alle de dagene som kom å gikk, var også livet. DET gikk opp for meg!!
Når jeg nå har fylt 55 og ser tilbake ti, femten år, ser jeg en sliten kvinne som allerede i mange år har kjempet mot virkeligheten, gått lange turer i ensomhet, som lette og leter etter årsaker og forklaringer på hvorfor det kjæreste jeg har skulle begynne med rus, et ekteskap som gikk mot slutten, som trodde at døden kunne være en befrielse, som savnet samhold, som var overveldet av sorg og som manglet styrke i livet.
Mange bursdager har jeg feiret siden da og jeg er så takknemlig. Noen omstendigheter er de samme, men jeg er ikke den samme.
Alle disse dagene som kom og gikk – nå vet jeg at de også var selv livet. Mitt liv med det kjæreste jeg har som rusavhengig, mitt liv med en sønn til som har gitt meg barnebarn, mitt liv med samboer, mitt liv med mine interesser og hobbyer…MITT LIV!!
Og på min femtifem års feiring i går, vil jeg i dag ønske deg alt godt – uansett hva du står i. Kanskje du tror at du ikke klarer mer, kanskje du føler du vil gi opp, kanskje du til og med tror at alt blir bra om du blir borte; ikke gi opp, du er alt for noen og noen er alt for deg. Dette er en sannhet du skal fortelle deg selv, for den sannheten blir sannere jo mer du sier det til deg selv ❤️
Rommet Mitt på insta og Rommet Mitt på fb. Følge meg gjerne☺️
