Så sitter jeg her med macén og lurer på om jeg skal poste det jeg skriver. Det er av personlig art, men som når jeg tidligere har vært veldig personlig (ett av dem kan du lese ➡️ Sorg uten en grav) ikke helt visst om jeg kom til å poste innlegget, har jeg jo gjort det siden du leser.

Skriving er som terapi, men man skal allikevel vite hva man gjør, for bloggen er ikke en privat dagbok, men en offentlig dagbok. Samtidig vet jeg at det jeg har opplevd, kan en annen relatere seg til – nesten uansett tema. Det finnes alltid noe der ute som kan kjenne seg igjen selvom historien ikke er den samme.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I dag ble jeg igjen minnet på at såret mitt kun har et plaster på seg og ikke er grodd, selv om det nå er langt tilbake i tid.

Jeg var så altfor ung da jeg giftet meg, 19 år gammel, uten mental ryggrad, uten å tørre å stå støtt på egne ben og altfor liten selvtillit. Lite visste jeg at jeg i løpet av mitt 26 år lange ekteskap skulle flytte 15 ganger. Det er i gjennomsnitt 1,7 år på hver plass.

Det kan umulig være vanskelig å forestille seg hva dette gjorde av både ustabilitet, rotløshet og tilknytningsproblemer, også mellom oss som par.

Men hvorfor all denne flyttingen? Ble jeg tvangsflyttet? Nei. Så hva var da problemet?

Jeg er helt nødt til å fortelle hva min eksmann jobbet med for å få en helhet inn i dette. Han begynte som pastor 23 år gammel. Altfor ung og usikker til et stort ansvar. Sammen skulle vi være menighetens vellykkede ansikt utad. På den tiden var det også en selvfølge at man flyttet til den menigheten/kirken man betjente – det har gjort mer skade enn det har gitt glede.

Vi fikk to vakre gutter med to års mellomrom. Begge født på sørlandet. Da vi hadde fått begge to, 25 år gamle, hadde vi allerede flyttet tre ganger. Da eldstemann var fem år, hadde vi flyttet fem ganger og bodde nå på østlandet. Her trodde jeg – og håpet jeg – at vi skulle bo. La røttene gro, etablere vennskap og det var så deilig igjen å bo i nærheten av familie.

Vi hadde  – i mine øyne – funnet drømmeplassen. Et nydelig hus hvor min praktiske pappa bygde drømme-inngangspartiet foran ytterdøren. Solen hadde vi fra den gikk opp til den gikk ned. Plass til to biler i innkjørselen, tørkestativ, platting med hagemøbler, stor veranda og huskestativ til guttene. Tilhørende uthus med stort potensiale. Det var sentralt til både barnehage, skole og butikker og det var som en drøm som  gikk i oppfyllelse.

Men drømmen ble knust. Og her er det såret som begynte og som enda ikke har grodd.

En ny menighet/kirke ønsket oss og ønsket deres var at man skulle flytte dit. Men hvorfor gjorde vi det?

Jeg spurte min mann om vi behøvde å gjøre det mer, spesielt siden guttene hadde begynt på skolen og var i etableringsfasen ifht venner og aktiviteter. Selv var jeg på den tiden utenfor arbeidslivet og hadde uføretrygd – men begynte å bli etablert med sosialt nettverk.

Svaret jeg fikk var under beltestedet. Jeg kunne jo ikke klage som hadde trygd, det var noe annet med han som var hovedforsørger og måtte ha inntekt (og til deg som lurer: min x vet at jeg skriver dette.)

Det er ikke sikkert at du som leser til fulle kan forstå hvor vondt dette var, men jeg hadde ingen ting å stille opp med. Jeg hadde min trygd uavhengig av hvor vi bodde. Jeg var uten mental ryggrad og stod ikke støtt og trygt på egne ben til å stå opp å si: “Stopp, vi skal ikke flytte. Livet er mer enn å være pastor. Nå handler det om guttene og ikke pastorjobben.”
DET skulle jeg sagt.

Jeg klarte det ikke, og bestemte meg for å gjøre det beste ut av det. Og etter ett og et halvt år flyttet vi igjen til en ny menighet som ønsket oss. Og etter tre år flyttet vi igjen og slik fortsatte det femten ganger til på tjueseks år, og da tjueseks år hadde gått, kom bruddet mellom oss.

Jeg angrer dypt og inderlig for at jeg ikke klarte å stå i mot – koste hva det kostet ville.

Nå finnes det jo andre yrkesgrupper som innebærer at man må flytte en del, men jeg tror at der er partene enige og likestilt ifht motiv og sine behov.

Kanskje jeg må lære meg å leve med dette såret, kanskje vil det bli legt. Men da jeg igjen i dag av ulike årsaker kom inn på drømmeplassen min i en samtale, gikk det til fulle opp for meg at dette er et sår som ikke har grodd. Stabiliteten jeg ønsket for begge mine sønner fra de var små, for oss som familie, som jeg ikke fikk gitt dem på grunn av en pastorjobb, gjør meg både sår og bitter. Men som begge mine sønner har sagt til meg: det går bra, mamma.

Nå er jeg på slutten av innlegget mitt og har det hjulpet meg å skrive det ned? Både ja og nei, men ved å gjøre det har jeg vist for meg selv at jeg NÅ turte å stå opp for meg selv ved å blogge om det, NÅ står jeg støtt på mine egne ben, NÅ har jeg den mentale ryggraden jeg ikke hadde før. Men veien var lang og har kostet mer enn det har smakt.

Jeg tror ofte at ting skjer av en hensikt og livet er en læringskurve som aldri tar slutt. Men det som har tatt slutt, er at jeg flytter ikke mer. Da jeg flyttet inn hos min nåværende, bodde vi der i fem år, og jeg slo rekorden med stor margin, før vi sammen kjøpte oss leilighet i samme by som drømmehuset. Det er her jeg har sønnene mine, et barnebarn og familie. Jeg har ofte gått tur forbi det og latt tankene fått utløp og tårer renne fritt. Og når jeg attpåtil er en ganske følsom og sensitiv person, sitter det løst hos meg.

Valgene i livet sier ofte noe om hvem vi er, men ikke meg. Det eneste jeg ønsket var stabilitet, la røttene gro og vennskap få vokse. Slik ble det ikke, men det var da og nå er nå..heldigvis. Ingen får gjort noe med fortiden, bare bearbeide å gå videre.

Hvor lenge skal såret blø når plasteret tas av? Det vet jeg ikke, men det er så lenge det er, og hva som er lenge, er relativ. Lenge for noen er kort for andre og motsatt.
Det tar den tiden det tar🧡