Da jeg møtte mannen min for første gang for sånn ca 10 år siden, møtte jeg er høy og flott mann med et barskt utseende, gullkors, gull armbånd og to tatoveringer på hver arm.

Vi kom i prat i en sosial anledning i en kirke, og jeg ble med en gang betatt av hans åpenhet om det tøffe livet han hadde levd og den alvorlige ulykken som satte en stopper for livet med rus og kriminalitet åtte år tidligere. Han viste seg både sårbar og sterk ved sin åpenhet.

Livet handler om formidling. Formidling av det vi opplever som kan være til hjelp for andre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Noen formidler kunnskap om mat, dyr, blomster, interiør, helse, fedme, spisevegring, trening, håndarbeid..og slik kan jeg ramse opp mengder av temaer. Jeg har for eksempel en venninne som er en racer på strikking, og hun er god å ty til når jeg selv har stått fast i et prosjekt. Eller min søster som er Dermatologisk sykepleier som kan gi tips og råd om hudpleie. Slik kan vi med den kunnskapen vi har være der for hverandre.

I mitt tilfelle har det handlet om å formidle om hvordan det er å være mamma til en rusavhengig, og å skrive om det her på bloggen er for meg en form for egenterapi.

Når mennesker takker meg for åpenheten og hjelpen de selv har fått ved å lese, gir det en form for mening.

Men jeg begynt ikke å skrive om mannen min i dag uten grunn.

I behandling for fysiske skader etter en alvorlig ulykke og rus relaterte ettervirkninger på et kristent behandlingssted, reiste han seg sakte men sikkert med Guds og menneskers hjelp og hadde bare ett eneste ønske og det var å hjelpe andre til ikke å oppleve det han selv hadde vært igjennom. Flere ungdommer og ung voksne har hørt hans livshistorie og selv gjort endringer i eget liv, tatt utdannelser og gjort helomvendinger i livene sine, blitt forent med familiene og gjort opp for seg.

Men det var allikevel en vesentlig del av han selv som ikke hadde blitt behandlet og som ingen hadde snakket om.

Da vi startet livet vårt sammen, ble han sakte men sikkert innhentet av sin egen fortid. DEN hadde nemlig ikke blitt bearbeidet, DEN hadde ingen på behandlingsstedet snakket om.

Og inntil vi begge forstod at alle marerittene om nettene, depresjon og behov for beroligende medisin hadde sin rot i fortiden, var det vanskelig for både han og meg. Jeg ble et hjelpeløst vitne til hvordan han falt sammen. Det var ingen glede lengre, at så mange hadde fått hjelp på grunn av han betydde ingenting og fortiden med alle dens minner ble for sterk, tanken på å gjøre slutt på livet var enklere å tenke.

Vi dro på ferier til «syden» flere år på rad og tenkte at det er godt å komme bort litt. Og det var det. Sol, varme, bading og gode måltider gjør alltid godt, og fortiden føltes som fortid en stakket stund, men vel hjemme kom den med full styrke tilbake og om mulig enda sterkere. Depresjonene ble værre, nettene ble værre og gleden over LIVET ble borte.

Jeg gikk i meg selv og SPURTE om jeg trodde jeg hadde krefter til å stå ved hans side. Jeg så heller ingen ende på dette altoppslukende spøkelse fra fortiden.

Den barske mannen jeg hadde møtt med sitt gull kors, gull armbånd og sine to tatoveringer på hver arm, begynte å svinne bort for meg. Han som var så energisk, som var så gla`i alle mennesker, som hadde så mye å gi andre, som var så frisk fysisk, var i ferd med å gi tapt og gi opp. Og kjempe mot fortidens minner ble en for stor kamp.

Hvorfor har jeg lyst til å skrive om dette? Jo, jeg har lyst til å sette fokus på behandlingen av HELE menneske. Det kreves både kunnskap og kjennskap til hvordan man skal håndtere det og det er ikke gjort i en håndvending. Det tar TID og det krever dedikerte mennesker til oppgaven.

Da han var på sitt mørkeste og dypeste i sin kamp med fortidens minner, tok jeg mitt valg.

I uvisshet om hvor lenge dette skulle vare – kanskje resten av livet, kanskje ikke – gikk jeg noen runder med meg selv. Klarer JEG mer?

Jeg så han for meg som den glade, gode mannen jeg hadde falt for. Han var der inne et sted i seg selv, og han var i hjertet mitt.

Da visste jeg det: dette SKAL vi klare sammen. Han fins der et sted, og han skal komme tilbake.

Redningen ble samtale terapi. Det høres så enkelt ut, men er det ikke. Det krever mye av han, men også av terapeuten. Minner som er forsøkt fortrengt skal snakkes om, fordi BARE SLIK kan fortid bli fortid. Den blir ikke borte, men den blir aksepterer og godtatt.

Min barske mann har tatt tak og fått uvurderlig hjelp. To viktige faktorer: tatt tak og fått hjelp.

Jeg håper at du som leser ser at det fins en vei ut av mørke og håpløshet. Ikke gi opp, livet har mye godt for deg.

❤️❤️❤️

Når hjerte blør av sorg.

Når rus bare er no`dritt.

Når det ikke finnes en eneste positiv konsekvens av misbruket.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når den det gjelder ikke har andre tanker enn for seg selv.

Når de gode dagene blir unntaket.

Når ingenting annet enn rus er det som betyr noe – ja, hva har da jeg og stille opp med?

Min kjærlighet rekker ikke til. Den er god å ha, det er godt å vite at den er der, men når alt kommer til alt, er den ikke nok.

Den er ikke grunn nok, den veier ikke nok på vektskålen.

Sett kjærlighet på en skål og rus på den andre skåla. Kjærligheten flyr til værs. Rus veier tyngst.

Hvor lenge? Det har allerede vart så lenge, og det er ennå så mange år igjen av livet, så hvor lenge?

Innimellom svulmer hjerte over av sorg. Innimellom svulmer hjerte over av kjærlighet. Innimellom svulmer hjerte over av glede.

Sorg over vonde dager, kjærlighet over det vakre «barnet» som ikke er et barn lengre, glede over gode dager.

Kortvarig – men viktige – gleder, dyp og varig kjærlighet uansett, men en langvarig sorg.

Når hjerte blør av sorg, når hjerte lider av sorg, da er det bare en ting som gjenstår: du må takle det. Du må finne DIN måte å takle det på. (Les:jeg, min) Jeg er meg, og hver dag må jeg forholde meg til at jeg må takle det på den måten som er best for meg.

Hvor finnes viljen til å ta de rette valgene? Finnes den? Og om den fins, når skal den brukes? Hva skal til for at den skal brukes til å ta de gode valgene?

Jeg vet det er så mange som lider som meg. Jeg vet det er så mange mamma-hjerter som gråter hver dag.

Men jeg vet at det også er mange sterke mammaer som takler dette hver eneste dag fordi de ikke har noe annet valg🥀

I går satt jeg ved frokost bordet med kaffen og tenkte.

Noen ganger filosofere jeg mer over ting og tang enn andre ganger, og jeg kjente på en trang til å bidra med noe. Jeg tenkte på bloggen min, på fb-siden min, Rommet Mitt Elise Linnea , hvor jeg i noen år nå har skrevet om livet, vært ærlig om det vanskelige, men også delt det som er lett og enkelt. Jeg vet at innleggene mine, hvor jeg har vært ærlig og åpen om temaet «rus», har nådd mange. Tilbakemeldingen har fortalt meg om takknemlighet for åpenheten, mennesker som har kjent seg igjen i sorgen, kjærligheten OG gleden. Man elsker over alt på jord – uansett.

Jeg har delt viktigheten av at hode og hjerte samarbeider, uten at jeg har sagt at jeg klarer det 100% selv. Jeg er i en prosess. Jeg har skrevet om mellommenneskelige relasjoner og jeg har skrevet om at de minste ting kan gi de største gleder.

Men der jeg satt ved kjøkkenbordet og lurte på om jeg kunne bruke siden min og bloggen til noe mer, begynte jeg å tenke på alle som er så flinke til å finne prosjekter de samler inn penger til, og brått visste jeg det!

Det går mot jul, og jeg elsker det. Men det er ikke slik for alle, og jeg har selv kjent på det – fordi julen forsterker alle følelser. Det koselige blir koseligere, gleden blir større, felleskapet blir sterkere, men det triste blir tristere, sorgen blir større, håpløsheten blir enda mer håpløs og savnet etter de som ikke er der, blir større.

Jeg vet om et sted som betyr mye for mange, hele året, hver måned, hver uke og hver dag.

Jeg ville starte en innsamling til et sted hvor det er et felleskap, et sted du kan komme til uten en krone i lomma, et sted hvor du kan få praktisk hjelp ved akutte behov, til et sted som ser det lille ekstra.

Varmestua i Fredrikstad er en slik viktig møteplass. Og innsamlingspengene jeg er i gang med å samle inn, går uavkortet til dette stedet.

Kanskje du overhode ikke har et forhold til noen som er i behov av en slik plass, kanskje det er en ukjent verden for deg, men kanskje du allikevel kan se at for noen er det et holdepunkt i hverdagen og en viktig del av livet.

Jeg håper du vil være med å hjelpe meg, dele linken jeg har lagt med, og på den måten samle inn og gi Varmestua i Fredrikstad en julegave. Jo flere som deler, jo fler får muligheten til å være med og fortere når vi målet💓

https://spleis.no/s/varmestuafredrikstad

❤️❤️

Enkelte dager er bare bedre enn andre. Sånn er det. Ingen dager er like. Men det betyr ikke at vi skal la omstendighetene styre dagen, selvom om de i høyeste grad har mye å si for hvordan den blir – men jeg tror at den dype, indre harmonien i hjerte, uansett omstendigheter, er en gave til hver enkelt av oss, som finnes der for oss.

For meg blir det viktigere og viktigere å ta vare på de gode dagene. Livet er sjørt og styrken som ligger i dem, er nødvendig for dager som er tunge og vanskelig.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er noe som heter at man bør velge sine kamper med omhu. Og gjett om jeg er enig! Styrken jeg har, må jeg velge å bruke med omhu, fordi jeg er ikke en superkvinne som kan klare alt. Ingen av oss er det – heller ikke supermenn:)

Mens naturen går i dvale, uten at den tenker over det, eller bekymrer seg for om den kommer til å våkne til våren igjen, følger også vi mennesker livets syklus. Men vi tenker og reflekterer over det, bekymrer oss og lurer på hvordan skal det gå med alt..Ingen har garantier for noe, og akkurat som naturen selv, går også våre dager videre – uansett hva som skjer eller ikke skjer. Men jeg vil hente styrke i de gode dagene som er som en gave jeg får, ta den og gripe den med hele meg. Jeg vil ta vare på den indre harmonien i hjerte – for den er der – men om jeg ikke er bevisst blir den forstyrret av mange ytre faktorer. Ingen kan ta den, med mindre jeg lar dem gjøre det.

Omstendighetene eier ikke meg – jeg eier meg🍁🍁🧡🍁🍁

Hva passer vel bedre på en tung regnværsdag i juli enn å skrive? For meg passer det utmerket. Jeg skriver for meg, men får du noe ut av det, Eller kjenner deg igjen i det, blir jeg glad. Da var det liksom en mening med det.

Jeg vet også at begynnelsen på et innlegg må være fengende  forat du skal lese stykket ut, og det er ikke alltid like lett, men ta deg tid, kanskje du blir overrasket!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg er sensitiv. Og det kjenner jeg på følgende av hver dag. På hvilken måte gjør jeg det? Og betyr det noe for deg at en blogger du overhodet ikke kjenner forteller deg dette? Jo, det kan være interessant for nettopp deg, for kanskje du får en aha opplevelse. En opplevelse av å kjenne deg igjen, av og plutselig forstå deg selv og dine reaksjoner litt mer..? For meg har det tatt mange år og få satt de rette ordene på mine egne reaksjoner.

🌸Jeg har et rikt og komplekst indre liv.

🌸Jeg trenger åtte timers søvn som alle andre, men får det sjelden fordi jeg har et aktivt tankearbeid som blir forsterket når kvelden kommer og kroppen skal hvile.

🌸Jeg er samvittighetsfull og grundig i det jeg gjør, og veldig opptatt av å ikke gjøre feil. Sårer jeg andre ubevisst, får jeg det selv veldig vondt, og det kan gå dager før jeg klarer å legge det vekk.

🌸Jeg er god på å lese andre, og jeg blir lett påvirket av andres følelser, humør, kroppsspråk og smerter.

🌸Jeg blir lett overstimulert i form av å bli stresset, sliten og noen ganger handlingslammet.

🌸Jeg føler meg ofte annerledes enn andre – også familie – og jeg har hatt liten selvtillit da jeg opplevde følsomheten min som noe negativt i barne og ungdomsårene mine.

🌸Jeg har behov for å være alene og ha egentid. Noe mannen min har stor forståelse for.

🌸Kunst, musikk og film kan bevege meg sterkt på godt og vondt. Med den «rette» sangen i ørene på joggeturen kan tårene få renne fritt om jeg ikke møter for mange andre. Men det er noe forløsende må å la følelsene få utløp på den måten.

Så dette er altså meg – et helt menneske med ånd, sjel og kropp. Hode, hjerte og mage – OG jeg er sensitiv.

Kjente du deg igjen i noe av dette, eller kjenner du noen igjen?

Fra Hjerte på instagram 😌

Dette innlegget vet jeg ikke om jeg skal poste, men jeg skriver det allikevel. Jeg må ventilere, og en måte å ventilere på, er å skrive. Det er ikke alltid jeg poster det jeg skriver, men siden du nå leser, ja, da har jeg postet det.

💚

Ta det for det det er. Ikke trøst meg, ikke si at du forstår, ikke si at “jeg vet hvordan du har det”. Du behøver ikke det. Men jeg håper du kan kjenne på empati i hjertet ditt, en slags følelse av at dette må være tøft selv om du ikke selv vet hvordan det er – fordi du ikke har opplevd det.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Jeg går å bærer på det inni meg – i både hode og hjertet. Jeg må få det ut – “sorg uten en grav” – har jeg lov til det?

Det handler om døden, selv om ingen er døde, men jeg bærer på en sorg, en uforløst sorg. Og den uforløste sorgen er på mange måter værre. Ingen har vel lov til å sørge når ingen er døde?

Mitt “barn” er rusavhengig, og mitt rusavhengige barn har både en mor, far, bror, svigerinne og nevø. Så kommer øvrig familie.

Da min kjære skatt begynte å utforske piller og rusmidler, var han ikke ferdig med barneskolen en gang.

I år fyller han tredve. Du kan selv regne ut hvor mange år det har blitt med rusavhengighet tett på livet.

Hvor lett er det å være mamma til en narkoman? Har du prøvd? Du som har barn, du kan bare fornemme hvordan det er å være vitne til noe som er så helt utenfor din kontroll.

Ettersom rusen har fått mer og mer overtaket, har jeg hatt mindre og mindre og stille opp med..Hadde min kjærlighet vært nok, hadde vi aldri vært der vi er i dag.

En hel familie blir berørt på ulike måter. Men den som er mest sorgfull, den som blir fysisk og psykisk syk, den som har mest skyldfølelse, den som har dårligst nattesøvn, den som har opplevd å gå på besøk i fengsel, hentet i arresten, i behandlingsopphold, våket på sykehus da livet hang i en tynn tråd, den som håper og tror mest, men som blir mest skuffet, den som går på ank når telefonen ringer og nummeret er ukjent, den som er mest sint og fortvilet når jeg ikke hører noe og ikke vet om han lever, den som ser bare det en mor kan se; barnet sitt – det er meg, hans mor.

Og tro meg: det har tatt år å bearbeide og akseptere at min sønn er rusavhengig.

Men folk mener så mangt og mye, også de som skal stå deg nærmest. Er det bare en illusjon det der med at noen alltid er der og at man skal ta vare på hverandre i vanskelige situasjoner? For meg har det mange ganger føltes slik. Jeg har fått anklager og blitt fortalt at mine reaksjoner er feil, at jeg er aggressiv, sint, lite samarbeidsvillig og umulig å snakke med når ting skjer som er relatert til misbruket hans. Det gjør noe med meg å få salt i såret. Det som allerede er vondt, blir vondere, smerten blir mer smertefull.

Jeg vil ikke bli fortalt hva jeg skal føle, si eller gjøre. Jeg har mer enn nok med å takle mitt eget liv som mammaen hans. Jeg har gjort hva jeg kan og er ikke lengre ansvarlig.

Jeg har et vell, en flom, en foss av følelser i meg. Jeg har en normal reaksjon på en unormal situasjon. Og når jeg forstod det, lot jeg meg selv sørge. Ikke ved en grav, for han er ikke død. Men når jeg ser på det store bilde jeg har på veggen hjemme av han og hans bror – da sørger jeg.

Jeg er glad for at han lever, for så lenge det er liv er det jo håp. Men jeg har også mistet han til noe jeg ikke kan kontrollere. Kjærligheten jeg har til han er ubeskrivelig, men hatet jeg har til rusen er også ubeskrivelig.

Kjærlighet og hat hånd i hånd, litt som livet og døden.

Til deg som også er mamma til en narkoman: ikke la noen eller noe knekke deg i din håndtering av din sønn eller datter. Ta vare på deg selv før det er for sent. Setter du ikke egne grenser, vil du gå med i dragsuget til den narkomane. Vær der for dem som vil ha deg. Det handler om tøff kjærlighet ♥️

Er ikke jeg for gammel til å føle det slik? Jeg er jo voksen, ja faktisk over femti. Slike tanker tilhører vel unge mennesker som ikke helt har funnet seg selv her i livet, eller?

Det var en ung kjent blogger som inspirerte meg til å skrive, men jeg gikk noen runder med meg selv først. Jeg ønsker jo ikke å blottlegge meg helt og vise meg svak – men det å vise seg svak, er tegn på styrke. Høres nesten litt rart ut, men sånn er det. Og visste du at det ikke er så farlig å la fasaden sprekke, for sprekker slipper inn lys? Så derfor tør jeg å vise både svakhet og styrke.

17.mai. En gledens dag, frihetens dag. En dag med frokost, lunsj, middag, grilling, is og kaker med festkledde og glade mennesker i familierelasjoner og med gode venner.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Er det sånn for alle? Nei, det er nok ikke det.

Og jeg kan si noe om det, for jeg kjenner på det. Sånn. Da er det sagt. Fasaden min sprakk.

Jeg har mann og to voksne sønner, svigerdatter og et barnebarn. Jeg kjenner meg så rik og velsignet, men allikevel ensom. Ensom er et sterkt ord, og kanskje ikke det riktige, men det er allikevel ganske beskrivende for hva jeg kjenner på en dag som denne som er i ferd meg å gå over i neste dag.

Vi har også hatt frokost besøk i dag. Sønn og barnebarn gjorde starten på dagen så perfekt og fin.

Jeg har en sønn til. Han er rusavhengig.

Er det slik at vi har litt ekstra omtanke og omsorg for hverandre på dager som dette, eller har vi nok med oss selv og de relasjonene vi har hatt i alle år? Liker vi å tro at vi har omtanke for andre som ikke har det nettverket du selv har? Familien samles med faste tradisjoner og tenker ikke på (?) at noen kunne trengt akkurat deres fellesskap.

Jeg kjenner mange. Men jeg har flyttet mye. Flyttet mye pga arbeid til min tidligere mann. Ingen ønske-situasjon. Det ble en rotløs situasjon. Derfor mange kjente, men ingen nære venner. (Bortsett fra to helt spesielle venninner som aldri har sluttet å ta kontakt uansett hvor jeg har bodd. De er gull verdt, men det er mange mil mellom oss)

Klager jeg? Nei, for jeg har en veldig gode egenskap. Evnen til å gjøre det hyggelig for oss.

Jeg pynter og steller. Jeg har bakt og dekt hyggelig bord med deilig mat.

For oss to.

Flagget har vaiet i vinden, solen har vært av og på, og denne minneverdige dagen er snart over.

Jeg klager ikke, men jeg reflektere.

Instagram:  FraHjerte

Vet du hva jeg syntes er en god egenskap hos mennesker? Det er forresten mange, men det er en jeg tenker spesielt på – og jeg håper jeg har den selv. Det er lett å si hva man setter pris på hos andre mennesker, men det viktigste er jo at man er slik selv, for: som du ønsker andre skal være mot deg, skal du være mot dem. Sånn er det bare.. en naturlig lov, på en måte. Men før jeg forteller deg om hva jeg setter pris på hos andre mennesker har jeg bare lyst til å fortelle deg om denne deilige dagen. Kanskje ikke så interessant for deg, men jeg gjør det allikevel. Det er ofte de små hverdagstingene som kan være hyggelige å høre om. Ikke de store opplevelsen som kan inneholde både sorger og gleder av dimensjoner, men ganske enkelt de små hverdagslige tingene.

Jeg syntes at utsiktene vår er upåklagelig. Etter å ha bodd her ca halvannet år nå, blir jeg mer og mer betatt her vi bor på «byens tak»

Verandaen er vår ekstra stue så fort varmen melder sin ankomst, og jeg må ikke bes to ganger før jeg begynner og forberede krukker og pynt som hører til her ute.

I år er prosjektet og plante stauder i krukker. Jeg vil ha noe som blomstrer på våren, sommeren og høsten. Det er morro å leite fram info på nettet om tips og råd, så det er jeg allerede godt i gang med.

God jord og villige stauder er nøkkelord – og ikke minst et gartneri hvor det er enkelt å få hjelp. God service er viktig for å ikke mistet motet underveis.

Du er kanskje i gang du og med forskjellig som hører vårens gleder til? For meg er det både rekreasjon og avkobling og holde på med veranda – syssel. Jeg blir både glad og inspirert av det.

Men så var det denne egenskapen jeg setter så pris på hos andre.

Evnen til å se inn i seg selv.

Jeg tror ikke det er noe som er så vanskelig som nettopp det, og hva innebærer det, egentlig?

Det innebærer blant annet å se sine egen feil, og ønske om og gjøre noe med det. Det er lett å se andres feil og mangler, og ikke fullt så lett å se egne feil og mangler, og kanskje enda verre og innrømme dem, men så befriende å gjøre det.

Evnen til å se inn i seg selv, kan være en nøkkel til å låse opp noe inni oss, som igjen kan være med på å sette fri. Fri fra prestasjoner og heller finne seg selv. Tørre å sette ord på hvem og hva du er. Og ved evnen til å se inn i seg selv, tror jeg også man blir en tryggere person, en lykkeligere person og en person som andre har lyst til å være sammen med.

Dette er altså en egenskap jeg setter stor pris på hos andre – men for å kunne det, må jeg først og fremst ha egenskapen selv. Og så lenge jeg lever har jeg muligheten til å etterstrebe den og mange andre gode egenskaper som er med på å gjøre meg til et glad og harmonisk menneske – for meg selv og de jeg omgås..familie, venner, naboer, kollegaer…

Ønsker deg en super god nye uke..!!

Kjenner du noen ganger at mørke er sterker enn lyset?

At det positive kommer i skyggen av det negative?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

At du ikke ser lyset på grunn av mørke, eller at dagen virker langt unna fordi natten er så lang?

Et utrykk er slik at man «ser ikke skogen for bare trær» Men i denne sammenhengen vil jeg si at man «ser ikke dagen på grunn av natten»

Tungsinnet, mørke og det negative blir for sterkt, og lyset og det positive klarer ikke å dominere over det andre – enda vi sier at i et helt mørkt rom, skal det bare til et lite stearinlys til for å overvinne mørke.

Men hva når teori og praksis ikke følger hverandre? Når det ikke er nok med et lite stearinlys for å overvinne mørke du kjenner inni deg? Mørke som er så sterkt at det ikke lar et lite lys dominere over seg?

Alt for mange mennesker har det slik. De ser ikke lyset på grunn av mørke –  som er så altoppslukende.

Man behøver ikke være dypt deprimert for å kjenne på dette. Det er en naturlig del av livet og kjenne det slik fra tid til annen, men problemene begynner når det aldri blir lyst, når natten aldri tar slutt og det aldri kommer noe glede og positivitet som er sterkere enn tristhet, tungsinn og negative ting.

Så hva skal til? Turer i skog og mark? Trening? Den gode samtalen? Terapautiske samtaler? Psykolog?

Når alt kommer til alt, er det bare du selv som kan si hva det dreier seg om. Så enkelt og så vanskelig. Men det handler om ærlighet. Ærlighet mot deg selv. «Jeg syntes det er vanskelig, men jeg vil ikke si noe om det. Jeg har rygg til å bære det selv» Resultatet av det, er ofte at frustrasjon, sinne, tristhet, går ut over den som ønsker å være der for deg.

Personlig har jeg noen ganger ikke erkjent for meg selv hvor vanskelig en sak eller ting har vært, fordi: «det er jo mange andre som har det mye værre enn meg» Det er helt sant, men det hjelper ikke meg. Og her kommer ærligheten inn. Om jeg ikke erkjenner for meg selv en gang, hvordan kan jeg da forvente at en god venn, terapaut, psykolog, tur i skog og mark, trening osv skal kunne hjelpe meg?

Ta første skritt i riktig retning å si noe om hva det EGENTLIG  handler om, dette «noe» som du kjenner på. Først da blir det en liten åpning for lyset, og først da kan du begynne å kjenne at natten ikke er så lang og først da kan du kjenne at noe positivt vil dominere over negativitet.

LYKKE TIL🧡

FraHjerte

Jeg er vokst opp i et kristent og godt hjem. Jeg har fått troen inn med morsmelken. Som voksen valgte jeg å holde fast ved barnetroen. For det er det det er – et valg – og mine to sønner er vokst opp med den samme troen, de har også fått den inn med morsmelken, men velger selv hva de vil gjøre med den.

Men glemte jeg noen gang å tro?

Men først må jeg bare fortelle deg om go´lukten som fyller hjemmet. Du kjenner den jo ikke, så jeg kan bare fortelle deg at i ovnen står en sitronkake, og den herlige friske lukten begynner å sive ut av ovnen. En stor rund form med nybakt sitronkake skal bli herlig å fortære denne helgen..tenker at is eller krem ved siden av vil gjøre susen😊

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Det er liksom bare noen elementer jeg må ha når det er helg. Det er noe nybakt og helst friske blomster. Dette gjør jeg aller helst på fredag, men siden fredagen ble fylt med mye annet, rakk jeg altså ikke å gjøre det. Men du vet, det man ikke rekker i dag, kan man gjøre i morgen..Som tenkt, så gjort.

Men glemte jeg å tro? Jeg vet ihvertfall at jeg ikke glemte troen. Noen vil kanskje si at det er en selvmotsigende påstand, men for meg er det ikke det. Tvert i mot. På nyhetene blir vil bombadert med negativ informasjon. Stormaktene rasler med sablene, miljøkatastrofer fordi vi som skulle forvalte skaperverket ikke gjorde det, menneskenes ondskap mot hverandre..negative nyheter står i kø.

Det er kanskje ikke så rart at jeg – og kanskje du – glemte å tro.

Men jeg glemte ikke troen..den som gir meg trygghet når de dårlige nyhetene står i kø, den som minner meg om det som var så viktig for min mor og far da jeg var liten, den som jeg har gitt videre til mine barn. Og noe av det beste er at troen er ikke noe hokus-pokus og innviklede greier, nei, min tro er enkel og den krever ikke det jeg ikke klarer, fordi troen bærer meg med bena mine godt plantet på bakken, og ikke omvendt, som et svevende individ uten bakkekontakt♥️

God helg – og du, du finner meg på Facebook,  Instagram fra hjerte og Instagram salg fra hjerte 🌸👍🏽