Så går den mot slutten, denne dagen som jeg skrev om i mitt forrige innlegg. “Verdens overdosedag”
Det kan du lese her ➡️ Rus – en del av livet
Jeg var der på torget i strålende, vakkert vær, men kjente allikevel på blanede følelser.
Det er så fint alt sammen. Alle aktørene som sier de står sammen for å gi det beste tilbudet til både den rusavhengige og dets pårørende og også etterlatt etter dem som vi mistet i overdose.
Det er flott å bo i en kommune som har så mange tilbud innen denne tematikken – og allikevel måtte jeg gå videre uten å overvære hele markeringen.
Det gjør for vondt for det handler ikke om alle tilbudene og alle aktørene som står sammen – det handler om den enkelte rusavhengige som må VILLE.
Den rusavhengige må VILLE ta i mot den hånden som blir strekt ut for å hjelpe på veien videre. Og i bunn og grunn er ikke den værste jobben å bli rusfri, men å holde seg rusfri. Og for å klare det – foruten viljen til å være det – er det så mye som må på plass.
Ettervern – det viktigste for en rusavhengig som er blitt rusfri. Det er her den store jobben er for alle aktørene. Døgnet har 24 timer. 24 timer som skal fylles med noe nytt, som ikke skal ruses bort og helst ikke tilbringes med gamle rusvenner. Men når rusvenner er det eneste du har av venner, hvordan skal det da gå?
Hver dag blir for mange en kamp for å holde seg rusfri, hver dag hver dag blir en kamp for å prøve å leve opp til det som forventes med det å være rusfri, for samfunnet har forventninger og er det plass til dem som har ruset seg i mange år og som skal prøve å finne sin plass i det “vanlige” livet hvor alt handler om å prestere, yte, leve opp til, hvor det er lite plass til individet som trenger noe ekstra fordi bagasjen fra gammelt livet er tung å bære. Er det plass?
Og finnes alle ressursene som trengs i møte med EN rusavhengig som skal begynne på den lange veien mot å leve et rusfritt liv?
❤️🩹💕❤️🩹
Takk til dere som gjør en innsats, som ikke gir opp, som har hjertet med i arbeidet dere gjør og som vet at “ingen er bare det du ser”
