I dag er det et litt lengre blogg innlegg, som jeg håper du allikevel vil lese, men først: 2. påskedag, og man kan vel da si «vel overstått påske»🐣💛

Dagen har begynt med nydelig sol, og jeg tok en morgen tur og fortsatte med dagens første kaffikoppen utenfor blokka vår. Helt nydelig☀️

Foruten påskens budskap, som jeg skrev litt om i mitt forrige innlegg, er også påsken tid for tanker og refleksjoner.
Jeg begynte å bla litt i mitt eget blogg arkiv, for etter åtte år med blogg, kan det være interessant med et dykk, og jeg stoppet med et innlegg.
Det var et av mine første svært ærlige og personlige innlegg, og jeg husker det gav mange klikk å lå lenge på blogg.no sin liste. Ikke at det var viktig, men det gav en pekepinn om at det traff mange, og at lesere setter pris på det ekte.

Jeg har lyst til å gjengi litt av det, og håper du fortsetter å lese📖

Jeg hadde på den tiden lest litt av andres blogger som ofte handlet om hvor strevsom småbarns tiden kan være, og jeg fortsetter innlegget mitt med at, ja, det kan den virkelig være.

Nattevåk, gråting, mating, mangel på søvn osv.

Og når jeg nå ser tilbake og sammenligner den tiden, med tiden da alt begynte å bli vanskelig og usikkert og jeg ikke helt visste hva det var “ungen” min gjorde da han gikk ut for å treffe venner, eller om han i det hele tatt gikk til skolen etter at jeg hadde fått opp en utrolig trøtt 13/14 åring. Eller da jeg hver dag siste del av ungdomsskolen ringte dit får å få vite om han hadde vært der i det hele tatt.

Da venner ble byttet ut, eller da jeg hentet han i arresten etter å ha vært savnet i tre døgn og jeg tenkte med meg selv, da jeg så han høy på pepper, at nå tar jeg noen skritt inn i en ukjent verden som kommer til å være en stor del av livet mitt i mange år – ja, da var kanskje ikke små barns tiden så ille allikevel.

Men jeg vet at alt er relativt og ikke alt kan sammenlignes. Man kan faktisk ikke ALLTID tenke at mine problemer er jo ingenting sammenlignet med dem eller de, og så skal det være en trøst – det fungerer ikke sånn.

Hva når det mamma sier ikke er så viktig lengre, når han begynte å ta valg og gjør ting som var helt fremmed og ukjent for deg, kontra disse små vakre, uskyldige barna, hvor det er dine ord, som gjelder?
Ja, jeg vet de har sterke viljer, MEN det er mamma/pappa som bestemmer. Det var vi som bestemt når de skulle legge seg, det var vi som bestemte innetider.
Jeg la fram rent tøy som ble tatt på, jeg hadde kontroll over tv, jeg kunne bestemme at nå er det tid for å klippe håret, når vi skulle spise middag, at de skulle være med hit eller dit, ja, man kan jo til og med lede dem inn i de aktivitetene vi ønsker – sport, musikk, dans osv.

Hva skjer når det ikke går lengre? Når endringene er så alvorlige og man blir stående maktesløs å se på? Hvilken betydning har ordene dine når det kjæreste du har begynner med det værste en mamma kan tenke seg?

Har man da fått de barna man fortjener, har man feilet som mor, har jeg ikke gjort en god jobb som mamma, er det MIN skyld at det har blitt sånn?
Dette er spørsmål jeg som mamma har stilt meg selv mange ganger.
Og selv om søsken vokser opp under samme forhold, med samme foreldre, samme regler, samme kjærlighet, så er de ulike.
Hvordan kan livet til to bli så helt forskjellig?

Noen ganger – ennå –  blir jeg liggende å analysere alle årene. Går tilbake, alvorlige episoder kommer for meg, som da jeg hentet han etter overdose, eller jeg stod ved sykehus sengen og legen sa til han om skadene at «du har jo blitt utsatt for tortur» DET skjærer i et mamma hjerte. Alt du vil er å legge beskyttende armer rundt han å si: «det går bra», for så og forstå at det er ikke opp til meg.

Men jeg tenker også på den andre som har fått meg til å le i de mørkeste stunder, som har spurt om vi ikke skal gjøre noe koselig sammen, som for en liten stund har tatt bort tankene mine fra det håpløse..

Har jeg mislyktes som mamma?

Nei, vet du, jeg velger å tror at jeg ikke har det ♥

Har livet gjort noe med meg gjennom alle disse årene?

Helt klart, man er ikke “svart/hvit” lengre, man ser at livet er ganske nyansert, man blir ydmyk og er ikke så hard mot andre. Jeg har blitt sterkere på en trygg måte.

Og jeg er ikke redd lengre for at fasaden skal sprekke, for sprekker slippe inn lys ♥

Det var utdraget av blogginnlegget jeg skrev 23/5-16 klokken 03.27 på morgenen.
Det begynner å bli noen år siden og tiden har gått. Ting er ikke som man skulle ønsket seg, men ennå er han det kjæreste jeg har. Min kjærlighet blir aldri borte💙