Heldigvis har jeg ikke så ofte migrene lengre som jeg hadde for noen år siden. Årsaken er riktignok daglig forebyggende medisin, men det er det verdt. Noen ganger kommer allikevel et anfall med full styrke. Som oftes gir den seg når jeg tar medisinen jeg har ved anfall, men ikke alltid. Dette er andre dagen – et anfall som har vart i nesten to døgn. Da jeg i går ettermiddag skrev blogginnlegget Til inspirasjon virket anfallsmedisinen som den pleier, men i løpet av natten kjente jeg den kom smygende til bake.
Det er vanskelig å beskrive hvor hemmende det er for den som ikke har migrene, så enkelt sagt: når heller ikke anfallsmedisinen virker som den skal, er det bare sengen og et mørkt rom som gjelder.
Migrene har jeg hatt siden ungdommen. Jeg husker anfallene, som jeg ikke visste var migrene, allerede som atten, nitten år. En del medisiner har blitt prøvd, men det var først for ca fire år siden legen foreslo forebyggende medisin. Jeg merket umiddelbart virkningen av det. De anfallene jeg har nå kan i hyppighet ikke sammenliknes med tiden før.
Det er ikke alltid like lett å bare gå å legge seg. Det er jo ikke det man vil, men i dag, på tross av avtaler, måtte jeg kapitulere og avlyse. Jeg dro for gardinene på soverommet som er kaldt og godt og la meg under dynen. Sovnet litt, men mest handler det bare om å ligge og ta det med ro.
Men så fikk jeg lyst til å skrive litt om dette, da, og det i selv er jo ett godt tegn på at anfallet er på vei bort. Det er så godt og energien kommer til tilbake.
Men nå skal jeg stå opp å ta fatt på resten av dagen.
En fin ettermiddag til deg, der du er, og du; det er ikke feil å kapitulere innimellom – tvert i mot, det kan være akkurat det du trenger❤️🩹
