Det er rart, det der, med stillhet. Noe de fleste av oss har for lite av, egentlig.

“Stillhet er ikke noe vi lager, det er noe vi går inn i. Den er alltid der”, står det på bordkalenderen min i dag. Ja ja, tenkte jeg da jeg leste det til morgenen og tenkte ikke så mye mer på det. Men så har det allikevel ikke helt sluppet taket i meg.

Stillhet er noe vi kanskje prøver å unngå, for det blir jo så stille og stillhet kan være skremmende. Men stillheten er alltid der og ønsker å være et redskap for oss til å finne oss selv, tørre å kjenne på det som kan være vondt. Den utfordrer oss til å ta et oppkjør med det som er glemt, men som kroppen husker.

Så ønsk stillheten velkommen – innimellom. Den er der for deg og ikke mot deg. Den er undervudert og ikke verdsatt nok.

Så hvor stille er stille? Jo, i naturen hører du fuglene, hjemme hører du tankene og hjertet som slår og du kan høre at kroppen vil deg noe.

Og når tankene og kroppen spiller på lag, er stillhet den beste tilstand å være i, for da hører du etter. Du hører deg selv💚

Fortsatt go`Ike til deg og takk forat du klikket på bloggen min🌿

Du finner meg på insta og på fb