Fredagsmorgen og om noen timer kan den herlige fredagsfølelsen senke seg.

En vakker tulipanbukett dominerer spisestuen, og forteller meg at når de tunge mørke vintermånedene er over, er det farger og nytt liv i naturen som venter.

For noen år siden fikk jeg denne vakre hjerteformen med tre små flasker i. Den får stå i gangen med konglekvister og stilker med roser.

Nøste – som han heter, fordi han var som et lite nøste da vi fikk han for litt over to år siden – tar livet med knusende ro. Tenk å ha så godt sovehjerte, uansett.. 🙂

Du har helt sikkert hørt om kroppens eget lykke hormon – endorfiner – også kalt kroppens eget morfin.

For å oppleve endorfinene i aktivitet, må du gjøre noe som utløser dem. For mange er det trening. Sånn trodde jeg lenge det var for meg og. Jeg trodde at da jeg satt på spinningsykkelen, svettet til høy musikk og til en instruk som måtte snakke enda høyere enn musikken for å bli hørt, ble mine endorfiner aktivisert.

Jeg angret aldri en spinning-time, men allikevel følte jeg det var et ork å dra til timen – og jeg reflekterte over dette med kroppens eget lykke hormon. Hadde jeg dette hormonet i det hele tatt? Jeg var liksom ikke over meg av glede etter timen, eller full av energi, for den sakskyld. Men jeg tenkte ikke så mye mer over dette, dro til treningen, og var glad jeg fikk gjenomført den – det var tross alt et ork.

Jeg fortalte en bekjent av meg at jeg ikke hadde kommet igang meg spinning siden sommeren i fjor, men at det var målet mitt nå på nyåret. Hun spurte meg ganske enkelt:  Har du lyst til å komme gang med det?

Og der og da forstod jeg at trening er nødt til å være lystbetont. Om det ikke er det, går vinningen opp i spinningen, bokstavlig talt 🙂

Jeg erkjente at jeg gjorde det mer for at jeg syntes jeg burde enn ønsket.

Da jeg samme kveld tok på meg jakke, lue, hansker og refleksvest, begynte å sykle og kjente den friske luften i ansiktet, var jeg ikke i tvil om at jeg hadde endorfiner i kroppen, jeg og 🙂

Jeg ble så rusa på dem, og jeg hadde sånn energi. Det var blitt helt mørk, det blåste motvinden, men når runden på tre kvarter var unnagjort, kunne jeg tatt runden en gang til.

Her lå altså hele forskjellen for meg. Sitte på en sykkel i en sal med høy musikk, svette sammen med mange andre og en instruktør..nei, takk, det er ikke lengre noe for meg. Jeg har funnet ut hva som trigger mine lykke-hormoner.

Har du? Ha en fantstisk helg 🙂

Min instagram-konto handler ikke om trening, men masse om gammelt og nytt interiør, interiør med sjel, og detaljer i interiøret som skaper helheten…Velkommen til å følge meg på Fra hjerte