Det siste blogg-innlegget..

..kommer på den minneverdige 8.mai dagen.

Den fortjener et eget blogg innlegg. For det er ikke en helt vanlig dag i mai. Det er frigjøringsdagen. Dagen da Norge igjen ble et fritt og selvstendig land. Fri fra okkupasjonen av tyskerene, deres ødeleggelser og maktmisbruk.

Kan vi som ikke opplevde det egentlig forstå det? Min generasjon har ikke opplevd det, men generasjonen før meg. Min mor.

Min mor og meg på 17.mai i fjor

Det er på en måte fascinerende å høre når hun snakker om det. Hun kan fortelle at hun satt på bestemorens fang mens flyalarmene gikk og de måtte søke tilflukt i kjelleren. Hun minnes at bestemors fang var så trygt og godt – min oldemor.

Hun minnes hennes egen mor – min mormor, som jeg husker så godt. Hun var enke med tre små barn. Mistet sin mann da min mor var ca fem måneder. Og hva gjorde hun – uten det fantastiske sosiale hjelpeapparatet vi har i dag – for å få endene til å møtes? Hun vasket tyske uniformer, strøk og brettet, for å få mat på bordet. Min mor har fortalt at hennes mor kunne tre, fire tyske ord uten at hun helt visste hva de betydde, og de sa hun en gang da hun var sint til en av soldatene. «Du bist ein teufel» Heldigvis så soldaten i nåde til mormor. Han skjønte kanskje at hun ikke visste hva hun sa. Jeg smiler hver gang mamma forteller meg dette. Min mormor var tydelig både sint og irritert på dem som kom å tok fra både henne og alle, deres kjære land, friheten, selvstendigheten og maten på bordet og ødela hele tilværelsen, samtidig som nøden tvang henne til å jobbe for dem for å få mat til seg og barna.

Min mor var yngst. Hun var tre år da krigen brøt ut og åtte da den var over.

Hun er også siste generasjon som har opplevd den og kan fortelle om den.

Hun husker gleden hos alle da nyheten om at tyskeren hadde kapitulert. Hennes tant løp opp på loftet og hentet ned alle de norske flaggene som hadde ligget bortgjemt i fem år. Alle fikk vaie fritt, og ingen skulle igjen få tvinge henne til å gjemme dem bort. 

Vi skulle vært mye flinkere til å heise flagget vårt ved hver eneste anledning – med stolthet, glede og ærbødighet. Det har ikke alltid vært en selvfølge å få lov til å flagge – og når det selvfølgelige blir tatt fra oss, blir det ennå viktigere når det igjen er mulig – og man setter enda større pris på det. Se bare på korona-krisen..En bagatellmessig sammenligning, men så herlig å få gå til frisøren igjen, eller få sitte på en cafe og nyte en kopp kaffe. Det selvfølgelige ble borte for oss, og for åtti år siden ble det selvfølgelige, som å få heise flagget, tatt bort. Ikke rart gleden var stor når det igjen var lov. Balkong-flagget vårt skal ihvertfall på plass🇳🇴🇳🇴

Dagen er verd å flagge for

Forstår vi hvor heldige vi er som er født og oppvokst i dette herlige landet med demokrati og ytringsfrihet? Hvordan skal vi klare og holde historiene og opplevelsen levende fra dem som har opplevd det til yngre generasjoner? Og hvordan skal den yngre generasjonen klare å forstå hvor viktig friheten vår er, demokratiet vårt, ytringsfriheten vår? At vi er selvstendige og ikke underlagt noen andre?

2.verdenskrig er en skamplett i historien. Må det ikke bli fler, og må historien aldri få gjenta seg. Mange «gale» statsledere sitter ved makten og kan utføre skremmende ting. De eier hverken hjerte eller omtanke for sitt folk, og med et kaldt og ufolsømt hjerte, kan grusomme ting skje. Se bare på historien med den tyske fører. Grusomhet er fravær av godhet – og når godheten er borte, er det grusomheten som råder. Dessverre, men sant. Der det er ærgjerrighet, griskhet, egosentriskhet, korrupthet og selvgodhet som råder, er det fravær av kjærlighet. Hadde kjærligheten fått komme først, hadde ikke det andre vært, fordi kjærligheten er STØRST. Kjærligheten tåler, utholder, tror, samler, forener og får fram det beste i menneske. Så hva er en statsleder, president eller konge og statsminister uten kjærlighet?

Jeg er så glad forat vi enda synger nasjonalsangen med innhold som:

«Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud!

Landet ville han beskytte, skjønt det mørkt så ud«

Jeg så glad forat mange ber for landet vårt. Som ber for Konge, regjering og storting, og jeg tror ikke at det har gått upåaktet bort hos vår Herre. Jeg tror at nettopp på grunn av alles bønner, har Gud holdt sin hånd over land og folk – og fortsatt vil gjøre det – fordi mange ber, spesielt generasjonen før oss. Men når den ikke er mer og hverken kan be eller formidle krigens grufulle hendelser, blir det opp til oss.

Må vi alle ta det alvorlig og kjenne på ansvaret.

Frihet, demokrati og alle godene våre, er ikke en selvfølge.

 «Gud signe vårt dyre fedreland»

♥️♥️🇳🇴♥️♥️

 

 Instagram  

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg