31.august – verdens overdose dag. En viktig dag. Ikke for alle, men for noen. En dag hvor man minnes alle dem som måtte gi tapt for rusen.
Rusen vant. Livet tapte.
Det sier ALT om rusen og dens vesen. Jeg har skrevet om det før, og har du ikke lest det, kan du lese det ved å trykke Her
En avhengig gjør alt for å få tak i det kroppen vil ha. Rus går foran mat og grunnleggende behov. Hvem fortsetter med det som du vet kommer til å ta livet av deg en dag om du ikke stopper i tide? Jo, den som er avhengig. En avhengighet som ikke er til å forstå – med mindre du er avhengig, eller har vært det selv.
Eller om du er nær pårørende, og vet hva det gjør med det kjæreste du har. Men også hva det gjør med de nærmeste.
Jeg har ikke mistet noen, men det var nær ved.
Så nær ved.
Fulle sirener på vei til sykehuset. Inni ambulansen lå det kjæreste jeg har. For uansett hva som har skjedd, uansett hva som gikk galt, uansett smerte og fortvilelse, så er barnet mitt det kjærestes jeg har. Et barn som ikke er noe barn, men en voksen mann.
Og jeg holdt på å miste han. Han er en sønn, han er en bror, han er et barnebarn, han er en onkel, han er en svoger, han er noens venn – og han holdt på å dø.
Men han gjorde ikke det – livet seiret. Men på «Verdens overdose dag» skal vi ikke glemme alle dem som er borte. Noen har mistet det kjæreste de hadde.
Han eller hun du ser på gaten, som du kanskje unngår, han eller hun som er litt høyrøstet, han eller hun som tar litt mye plass i butikken eller på legekontoret, er for noen det kjæreste de har.
Rus har ikke noe godt å tilby. Det finnes ikke noe positivt å si om den. Men for den som er avhengig, er den det eneste som gjelder. Den gir noen timer med friminutt. Friminutt fra alt – ja, fra selve livet.
De rundt blir hjelpeløse tilskuere fordi viljen til å bli rusfri ligger helt hos den rusavhengige.
Alle vil at den rusavhengige skal bli rusfri, men hva vil den rusavhengige? Orker han eller hun å ta den kampen det er? Ligger forholdene til rette for det? Mange tror det er ganske enkelt å begynne et nytt liv når man har blitt rusfri, men det er langt fra sannheten. Det er da utfordringene begynner.
Som rusfri skal du tilpasse deg samfunnet og dens normer, du skal gå på grønn mann og du skal opppføre deg normalt. Men hva er normalt for en som har ruset vekk det normale fra 13/14 årsalderen? Som kanskje ikke fikk fullført ungdomsskolen, og som i hvertfall ikke har fått utdannelse og jobb..?
Samfunnet er fullt av press og jag. Jag på å være vellykket, jobbe og klatre på karriere-stigen, ha hus, hytte og minimum to biler. Hvordan kan vi forvente at en som har ruset bort halve livet livet, skal klare å komme i nærheten av det som vi kaller normalt?
Det kreves mye og det er vanskelig – men ikke umulig.
All ære og ros til dem som stod i kampen, klarte det og vant.
Og til deg som har mistet det kjæreste du har: hold fast ved alle gode minner. Husk smilet, latteren og alle gode stunder. Mine tanker er hos dere.
