Det er ikke det at jeg har så mye på hjerte, og det er vel det kjedeligste man kan åpne et innlegg med, om man ønsker lesere. MEN det er en fantastisk sommer dag – og DET hadde lyst til å si noe om.
Jeg er på stranden, sola varmer og bikinien er på for første gang i år.
Vi skulle ha vært på Kreta nå, men måtte avbestille på grunn av sykdom, derfor er det ekstra godt at vi har det så varmt og deilig her hjemme.
Selv om noen dager oppleves tyngre enn andre, er det allikevel alltid noe å glede seg over hver dag. Slik tenker jeg – og akkurat nå nytes den på stranden.
Håper du har en strålende dag – med eller uten sol..!
Der kom den igjen – denne følelsen av avmakt. At jeg kjemper mot noe jeg ikke kan vinne over – fordi når alt kommer til alt, er det ikke min kamp, men jeg er en hjelpeløs tilskuer.
Rus.
Men det er også min kamp, fordi det er mitt kjøtt og blod som er fanget. Det er min kamp mot virkeligheten – men hvor lenge vil den vare, denne kampen mot virkeligheten? Det vet man ikke..og det er også det som er vanskelig..vil det ta slutt, og på hvilken måte vil det ta slutt?
Det gjør vondt langt inn i hjerteroten å være vitne til.
Så blir jeg fylt av sinne over noe som er større enn meg selv, jeg blir fylt av hat når jeg vet at jeg er maktesløs overfor rusen, jeg blir fylt av ufattelig morskjærlighet når jeg vet jeg kan miste han.
Men dette tar ikke rusen hensyn til.
Den har fått det akkurat som den vil. Kontrollen, avhengigheten, ødeleggelsen av et liv. Den har ikke gjort NOE som er bra og jeg har ikke ETT godt ord å si om den.
Fordi det er mitt kjøtt og blod, en sønn og en bror.
Sol, varme og glade mennesker.
Solen og varmen er lik for alle, men ikke alle er glade og ikke alle ler. Ingen er bare det du ser. Kanskje du tror det, men slik er det ikke.
Erkjennelsen av avmakt overfor noe som er større enn meg selv, er en prosess i seg selv. Og jeg har erkjent det for lenge siden – men kampen er der allikevel.
Den beste tiden er nå ♥ Er det alltid slik? Jeg har nettopp vært i begravelsen til en ung mann – like gammel som min egen sønn. Jeg tror ikke den beste tiden er nå for de etterlatte.
Men uansett så er tiden nå, den går ubønnhørlig videre, og noen vil alltid oppleve noe vondt, noe vanskelig, noe tøft, en sorg eller en glede. Akkurat nå.
Noen ganger kommer livet tett på, og vi er uansett en del av det, fordi vi er en del av tiden.
Min yngste sønn kom på overraskende frokost besøk her om dagen. De små gledene i livet, som har så mye å si.
Vi måtte avbestille Kreta tur vår som snart skulle ha vært, etter at mannen min måtte ta ct bilde av sin venstre lunge. Der var det noe som ikke var som det skulle.
Vi er en del av livet.
Et “ordtak” sier noe sånn som at hele uken venter vi på fredag, hele høste og vinteren venter vi på våren og sommeren, og hele livet venter vi på lykken.
Hva med å slutte å vente og heller stoppe opp å ta dagen i dag? Nettopp fordi at tiden er tiden, den verken kommer eller går, den er NÅ.
♥
Det skal ikke mye sol og varme til før jeg begynner å plante ut i krukker og kar. Verandaen er ikke så veldig stor, men du verden hvor mye jeg får plass til uten at det blir for mye eller for trangt. Hver dag er det en glede å kikke ut av veranda døren, se på det som skal gro seg stort og vakkert, og nyte det….
Sterke historier i sanger ♥ Det fikk jeg og min eldste sønn oppleve på konsert i går. Gratis billetter av en oppmerksom venninne gav oss en flott opplevelse på selveste 1.mai, men også sterke inntrykk. Rusmisbrukeres historier omformulert i sanger med vakre melodier og arrangement. Tekstforfatteren hadde jobbet tett på misbrukere, kommet innpå livet deres, og laget sanger av det.
Livet, ja, hva er det som gjør at en vokser opp i kjærlige omgivelser og en annen blir slått så kraftig av sin far som femåring med en beltespenne, at han måtte på sykehuset for å få fjernet den? Dette var en av de historiene som var blitt til en sang. Det gjorde inntrykk på meg.
Hva er det som gjør at noen prøver hasj, mens en annen skyr det som pesten? Hva er det som gjør at en blir dradd mot rusens helvete, mens en annen ikke gjør det?
Marginene i livet er små. To brødre. Samme foreldre. Samme oppvekst. En rusavhengig, en ikke. Begge samme forutsetninger for å nå sine mål. Mine gutter, mine sønner – elsket over alt på jord.
Livet er bare livet, kanskje. Ikke alltid det finnes en forklaring, og ikke alltid man behøver noen forklaring. Det er som det er, og jeg, som mamma, har lett etter en forklaring, gått i meg selv, lett i omstendigheter – og på mange måter har jeg fått de svarene jeg trengte – men hva hjelper det? Det endrer ikke noe på det som har vært. Det er som det er.
Men det vil gå den riktige veien, det vet jeg nå, for med så mange talenter vet jeg han vil lykkes, og med så mange tøffe opplevelser i livet, kan man ikke annet enn å komme seg sterk ut av det ♥
Less is more – og det er mitt blogg innlegg i dag..
Skyer er budbringere. De bringer bud om at det er noe fint bak dem – en blå himmel og en vakker sol.. Livet går opp og ned og opp igjen. Skyer kommer og går igjen, og alltid er den blå himmelen der med den varmeste og fineste sola. Som livet selv. Det er alltid noe fint der, noe positivt, noe som gir glede ♥
Og dette er ikke ett munhell, men jeg mener det av hele mitt hjerte: ta vare på deg selv, de du er glad i. Ta vare på dagen i dag – i morgen vet vi ikke noe om ♥
En herlig forsmak av sommer i dag. Kaffe og lunsj ble pakket i sekken – og turen gikk opp på fjellet, rett ved her vi bor. Der nøt vi hverandre, utsikten og det medbrakte. Det gjelder å gripe dagen og øyeblikket. Kanskje et slitt uttrykk, men ikke mindre sant.
Så du Brennpunkt sin dokumentar på NrK i går, onsdag? Det gjorde inntrykk, kjente jeg. En gruppe innsatte som er glemt. Advokatene prøver å overbevise retten om at den tiltalte trenger å bli dømt til tvungen psykisk behandling for sin forbrytelse. Retten dømmer allikevel den tiltalte til fengsel, på tross av i mange tilfeller uttalelser fra psykriatere som sier noen om den tiltaltes psykiske helse.
Dette er de svakeste av de innsatte, og er langt nede på rangstigen i de innsattes hirearki. Derfor er ofte veien kort ned til isolasjon på avd. G i Ila landsfengsel. Og isolasjon gagner ingen. Det forverre heller en allerede dårlig psykisk helse, som vi hørte om i dokumentaren.
Mannen min har for mange år siden – og lenge før vi møttes – levd et ganske tøft liv. Han sonet sin dom på Ila for førti år siden og følte da han så dokumentaren at ingen ting er forandre på alle disse årene. Ved noen anledninger i løpet av soningstiden, satt også han på isolasjon. Han vet hva det handler om, og det gjorde inntrykk å se og gjenoppleve
♥
Blant vårlige sysler som å klargjøre terassen for krukker, jord og blomster, kjøpte jeg dette vårlige stoffet og sydde denne kjolen eller tunikaen, om du heller vil kalle den det. Våren, solen, varmen og alle vårtegnene gir masse energi og lyst til å være både kreativ og skapende. Jeg elsker denne tiden.. ♥
Da er det straks ett år siden sist. Tiden går så veldig fort. Er det et alderdoms tegn, tro? Dette med at tiden går fortere jo eldre du blir? Tiden er jo den samme uansett alder, er den ikke? Joda, det er den, men det er vel det at man blir mye mer bevisst på tiden, ettersom man blir eldre.
Jeg elsker egentlig bursdager, jeg. Elsker anledningen det gir til å samle familien, stelle i stand litt ekstra, gjøre det pent og delikat i hjemmet og rundt bordet. Og ikke minst er jeg så utrolig glad for at jeg HAR anledning til å gjøre det. Livet er jo ingen selvfølge.
Jeg fikk kjenne på det i påsken, som ligger bak oss. Min rusavhengige sønn var langt nede.
Men nå skal ett nytt år feires – jeg blir ett år eldre – og gleder meg til å samle mine – ha dem rundt meg – å ta vare på stunden, den dyrebare stunden – som ikke er en selvfølge ♥
Alle gode varme tanker til deg i dag. Selv om solen skinner fra skyfri himmel, vet jeg det er kaldt ute, men vi har allerede vært noen ganger på favoritt plassen vår på fjellet ikke langt fra der vi bor. Med utsikt utover byen, er det en nytelse å ta seg tid til å ta med termosen og noe godt, sitte på benken å bare være.
Det er altså ikke mye som minner om vår ute – men det regner, og det forteller meg at det er mildere enn det har vær på lenge, og det er ihvertfall et skritt i riktig retning. Påsken viste seg fra sin beste side med sol hver dag, som symbol på at naturen våkner mer og mer, akkurat som påskens egentlige budskap: fra død til liv, fra mørke til lys♥
Jeg har lagt et kapittel i livet bak meg. Og noen ganger må man det for å se veien videre. Noe må avsluttes for at et nytt kan begynne.
Jeg har sagt opp jobben min i kommunen. Den jeg har hatt i tolv år. Da det ble omgjøringer i jobben, ble jeg omplassert. Det var med tungt hjerte jeg skjønte at “slaget” var tapt – jeg håpet i det lengste at jeg skulle få være, men på mange måter er det kyniske og lite menneskelige hensyn som blir tatt når noen skal bort. Jeg ble altså omplassert, fikk et “tilbud”, som det så fint heter, men heldigvis har jeg såpass selvinnsikt og visste at jeg ikke kunne ta i mot det tilbudet, fordi den nye bruker gruppen ville være for krevende for meg. Og det er en ærlig sak.
Nå er valget tatt – etter mye tanker fram og tilbake – og jeg vet det var det riktige for meg å gjøre nå.
Nå kan jeg se klart – og det er jo ofte slik at man må bli ferdig med noe for å se det man ikke så tidligere. Noen ganger i livet ser man ikke skogen for bare trær, og der var jeg. Det er jo litt å gå mot strømmen å si opp en stilling, men nå kan jeg senke skuldrene og tenke nye tanker – og det kan være spennende.
Jeg er fylt femti. Det er helt rart for meg. Jeg henger ikke med. Da jeg tenkt på mennesker som hadde fylt femti da jeg selv var mye yngre, tenkte jeg på dem som – om ikke gamle – så ihvertfall GODT voksne. Nå er jeg der altså selv, og føler meg langt fra GODT voksen men rik på erfaringer på mange måter i livet. Og sånn er det jo – man blir klokere med årene. Jeg har ennå drømmer om hva jeg ønsker av livet, hva jeg har lyst til å gjøre, gjennomføre og fullføre♥
Nå bruker jeg tiden til å senke skuldrene. Et kapittel i livet er over og et nytt kan begynne – jeg gleder meg♥
– Når livet gir deg hundre grunner til å bryte sammen og gråte,
så gir det deg tusen grunner til å smile, le og fortsatt være sterk –
Dette innlegget er et ærlig, nakent og oppriktig hjertesukk – og jeg har tenkt lengre enn vanlig på om jeg skulle poste dette, men nå er det gjort – og noe av mitt livs motto er at man ikke skal være så redd for at fasaden skal sprekke. For hva skjer når den sprekker? Jo, da kommer lyset inn ♥
Det finnes så mange “ryddige” mennesker der ute som av mange ulike grunner faller utenfor det vi kaller A4 livet, og får derfor ikke vist at de både kan og klarer – inkludert meg selv.
Siden samlivsbruddet for 6 år siden, har jeg vært på leie markede. Jeg har lenge hatt ett ønske om å komme inn igjen på eiendomsmarkede. Det er noe med å betale NED på sitt eget lån, kontra det å betale til en utleier som regulere husleien OPP hvert år.
Ved å eie, er du din egen herre, og når alt kommer til alt, gjør en utleier som han/hun vil.
Jeg har undersøkt mulighetene for å få startlån gjennom kommunen, og da jeg fant ut at jeg oppfyller alle kriterier, søkte jeg.
Så hvorfor får jeg da avslag?
Noe av begrunnelsen var at jeg har lån på bilen, men det som var enda mer overraskende, var at jeg ble bedt om å bruke mitt spare potensial.
Altså: jeg har med andre ord råd til å spare, betale en høy husleie pluss alle andre utgifter, men jeg har ikke råd til å betale NED på et huslån..?? Et huslån som gir mindre utgifter enn husleien!!
Jeg er en nøktern person uten store utskeielser og er aldri i minus og jeg har til uforutsette ting.
Jeg forstår ikke logikken.
Klage ble sendt, og jeg oppsøkte også vedkomne i kommunen, med det håp om at jeg kanskje kunne FORSTÅ avslaget, og ved å forstå det, kunne det kanskje være letter å akseptere. Jeg fikk snakket med henne, men gikk derfra uten at jeg ble klokere. Det at jeg måtte bruke mitt sparepotensiale. var noe de sa til alle, sa vedkomne.
På mitt argument om at jeg fyller alle kriterier for å få start lån, var svaret at jeg allikevel ikke var blant de svakeste av de som fylte kriteriene…!
Og det er jeg selvsagt glad for, men det forteller meg altså at alle dem som søker blir inndelt i grupper etter hvor svake eller sterke de er!!
I et samfunn hvor kravene blir større og større til hva man skal ha av egenkapital eller stille med sikkerhet i eiendommer som hytter og hus, blir følelsen av å være nest best litt sterkere enn det som er greit.
Det forventes at man skal håndtere husleier på 8,9,10,11,12 tusen osv + strøm og alt som hører til, men å åpne opp for muligheten til å betjene sitt eget lån gitt under gunstige betingelser – som jo Husbanken gir – det får man ikke. Det er både vondt og sårt, når man vet man hadde klart det uten problem. Et banklån – uansett bank – vil ligge godt under det man i dag har i husleie – det har jeg undersøkt – og det er frustrerende at man ikke skal få muligheten til å vise hva man er god for.
Så hva vil jeg med dette? Kanskje bare rett og slett sette et lite fokus på at fordi ting skjer i livet og tar uventede svinger, at man faller litt utenom boblen der hvor man bor på et sted hele livet og betaler ned huslånet, så skal man altså ikke få sjansen til å vise at man både kan og klarer.
Og til slutt vil jeg heie på alle som hadde fortjent å fått vise at de er like gode og fullverdige betalere av lån – selv om livet har tatt noen ekstra avstikkere ♥
Hei og god lørdag – som snart går over i kveld. Så utrolig deilig å se at dagene er lengre lysere, og at vi snart bikker over i første vår måned. Uansett vær, så er det et faktum, ihvertfall.
Jeg har nettopp avsluttet en bok, og det blir alltid til at jeg reflekterer litt over det boken handlet om, og jeg pleier alltid å fange opp noen gull korn, og et av dem var noe sånt som at “relasjoner kan være det som skader oss mest, men også det som i motsatt fall det som helbredende mest” Det syntes jeg var utrolig bra sagt. Ikke bare i sammenhengen i boka, men generelt.
For det er vel sånn det er, uansett relasjon. Den kan gjøre mest skade, men også være mest helbredende. Men hva kreves, egentlig?
Kommunikasjon er vel et nøkkel ord, tenker jeg. Og det er alltid vært viktig i alle sammenhenger.
Både krig og fred skapes ved kommunikasjon – det kommer vel bare an på kommunikasjonen..
Så blir det viktig å gi hverandre rom og forståelse – og en enda viktigere nøkkel er nok selvinnsikt. Men har man ikke selvinnsikt, vet man jo ikke at man ikke har det, og da blir det jo vanskelig. For om jeg og du ikke ser at vi kan ha feil og mangler som kan være med på å løse en situasjon, så forblir jo situasjonen låst.
Ønsker deg en fin fin kveld, og husk at ord kan låse og ord kan løse ♥
