Hei og god lørdag – som snart går over i kveld. Så utrolig deilig å se at dagene er lengre lysere, og at vi snart bikker over i første vår måned. Uansett vær, så er det et faktum, ihvertfall. 

Jeg har nettopp avsluttet en bok, og det blir alltid til at jeg reflekterer litt over det boken handlet om, og jeg pleier alltid å fange opp noen gull korn, og et av dem var noe sånt som at “relasjoner kan være det som skader oss mest, men også det som i motsatt fall det som helbredende mest” Det syntes jeg var utrolig bra sagt. Ikke bare i sammenhengen i boka, men generelt. 

For det er vel sånn det er, uansett relasjon. Den kan gjøre mest skade, men også være mest helbredende. Men hva kreves, egentlig?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kommunikasjon er vel et nøkkel ord, tenker jeg. Og det er alltid vært viktig i alle sammenhenger.

Både krig og fred skapes ved kommunikasjon – det kommer vel bare an på kommunikasjonen..

Så blir det viktig å gi hverandre rom og forståelse – og en enda viktigere nøkkel er nok selvinnsikt. Men har man ikke selvinnsikt, vet man jo ikke at man ikke har det, og da blir det jo vanskelig. For om jeg og du ikke ser at vi kan ha feil og mangler som kan være med på å løse en situasjon, så forblir jo situasjonen låst.

Ønsker deg en fin fin kveld, og husk at ord kan låse og ord kan løse ♥

Så var jeg oppe igjen etter to døgn i senga med migrene og kvalme. Det finnes ikke noe mer befriende enn å kjenne at det har sluppet taket. Man vil liksom gripe dagen med alt det den innebærer – og det å ta på lue, solbriller og musikk i ørene for å gå tur i det vakre kalde været, var en fryd.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For ikke å snakke om energien som følger med det å være ferdig med et anfall. Til og med det å gjøre rent, vaske oppå kjøkkenskapene, hive gulvmatter i maskinen og vaske her og der, går som en lek. 

Men det var et kraftig anfall denne gangen med påfølgende kvalme, som igjen gjorde sitt til at jeg ikke spiste. Åhh, så godt når det er over. Frokost og kaffe nøt jeg i dag, kjøpte ferske rundstykker til lunsj etter gåturen og snart er det middag 🙂

Man blir minnet på at ingenting er en selvfølge når en blir liggende slik i et mørkt soverom.

Det finnes mange triggere som utløser anfall. Matvarer, medisiner, stress, søvnmangel, for å nevne noen. Jeg vet jeg er i en av disse kategoriene, og når alt kommer til alt, så må jeg håndtere det på min måte. At man er følsom og sensitiv, gjør en ikke mindre utsatt.

Men uansett – nå nyter jeg dagen som er blitt ettermiddag og som snart går over i kveld.

Tenk at februar er siste vintermåneden – det er noe å ta med seg – selvom snøen laver ned mange steder i landet. Dagene er allerede lengre lysere og vi går snart inn i vår måneden.

Alt godt til deg i dag♥

Så er det dagen din igjen – 84 år hadde du vært i dag om du hadde vært blant oss. Det begynner å bli noen år siden du døde. Du var ikke mer enn 72 år – det er ikke gammelt. Men er det noe vi ikke rår over – når alt kommer til alt – så er det livets gang.

Hva skal jeg si om deg, pappa? Du var en frukt av din oppvekst, oppdragelse, opplevelser, ulykken som 14 åring, drømmen om Amerika, ekteskapet med mamma, fire døtre og tapet av den nest eldste. Vi er jo alle en frukt av noe, og vi har alle vår historie.

Jeg er nummer tre av jentene dine, og jeg husker deg som en følsom mann, men en pappa som jeg hadde stor respekt for, ja, nesten på grensen til frykt noen ganger. Det du sa, respekterte jeg. Jeg gikk ikke inn i noen diskusjon med deg for å få viljen min. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Da jeg var tolv år og lå på sykehuset for å operere hoften min, kom du rett etter operasjonen på besøk. Du hadde kjøpt smykket jeg ønsket meg, og du tok bilde av meg med smykket på i sykehus sengen. Du hadde en glødende interesse for fotografi apparater, og på denne tiden hadde du et helt nytt kamera, hvor bilde kom ut med en gang. Det var stas, husker jeg. 

Du hadde selv ligget på sykehuset, da du var på min alder. Fjorten år gammel var du utsatt for en alvorlig brann ulykke, og begge lårene dine ble kraftig forbrent. Jeg kan bare tenke meg hvordan det var å ligge på sykehuset i sju måneder med disse skadene på denne tiden. Mange operasjoner med hudtranspaltasjon, du mistet mye skolegang, og var mye engstelig og redd. Men her begynte du også å male bilder. Dine kunstneriske evner kom fram, og du fikk masse skryt for bildene dine, og flere leger og ansatte ville ha dem. Så det er jo rart å tenke på at  flere av bildene dine henger i noen hjem rundt omkring. Malt av en ung gutt med store brannskader. Om du fikk litt for dem, vet jeg ikke. To av bildene dine har jeg selv hjemme på veggen – dyrebare minner.

Du snakket aldri mye om disse opplevelsene, men jeg har hørt av mamma at du bar nok mye mer preg av denne ulykken, enn vi kunne forstå. Kanskje ikke du selv heller forsto det. På din måte hadde du angst, men man er en frukt av en tid, og noen form for bearbeidelse og samtale etter denne alvorlige ulykken, var det ikke, på samme måte som det ville vært i dag. 

Du drømte om å reise til Amerika. Det ble aldri slik. Hvorfor ikke, vet jeg ikke, men du hadde alltid en glødende interesse for å snakke engelsk. Du var en del ute og reiste, husker jeg. Og i Afrika fikk du bidratt til å legge til rette for vann til landsbyen du besøkte. Du var bort en gang i tre uker på en slik reise, og da du kom hjem, var du blitt så tynn. Du hadde vært syk nesten hele tiden, og noe av det du savnet mest, var å tappe rent vann fra springen. Derfor var det så viktig for deg å gjøre det du kunne for å legge til rette for dette. Du har vært i Israel, og vi har et bilde av deg fra en av disse turene. Du sitter på kne ved et vann, mens du tar hånden din i vannet som om du skal drikke av hånden. Dette vannet har en helt spesiell historie i Bibelen, og jeg vet du syntes det var sterk å være der å bekrefte at det som var skrevet om det, stemte. 

Du var handyman til tusen. Bygde flere hus, restaurerte og hjalp flere venner med både garasjer og hytter. En gang husker jeg mamma lurte på om det gikk an å flytte hele kjøkkenet til et annet sted i huset. En kjempejobb, og det krevde ganske mye med nytt røropplegg og el anlegg. Men du satte i gang og fullførte jobben – og mamma fikk kjøkkenet der hun ville.

Du har jo også vært predikant. Og din formidlingsevne på talerstolen, fenget mange. Du hadde lydhøre mennesker i salen, samtidig som du egentlig var litt tørrvittig, fordi du fremkalte også både smil og latter i budskapet ditt. Skrivelysten min har jeg etter deg. Du var en utmerket skribent, og hadde ord, eller pennen, i din makt.

Du var tydelig å “lese” for oss hjemme. Det var ikke vanskelig å se om du hadde en god eller dårlig dag. Når du hadde det bra, var det en fryd å være sammen med deg. Du lekte med oss to minste. Vi satt på skuldrene dine og du sjanglet bortover, som om du kom til å miste oss. Du kom inn på rommet om kvelden for å si god natt og be aftenbønn, men først gjemte jeg meg under dyna, og du latet som du ikke fant meg 🙂

Men når dagen var tung, var også det merkbart, og du hadde nok dine grunner for at det var slik. Hva visste jeg om det som skjulte seg inni deg?

Minne gutter hadde deg i livet sitt til de var 17 og 15. De husker deg godt, og det er jeg glad for. Jeg ser ting av deg i begge to.

Jeg minnes deg med respekt for den du var med alle dine opplevelser på godt og vondt, og som gjorde deg til den du var ♥

På gjensyn, pappa ♥

..for selv om alt egentlig er bra, går det altså an å kjenne denne litt-ned-på-følelsen. Det udefinerbare..

Joda, inni meg vet jeg hva det handler om, og vet jeg at mange kjenner seg igjen i denne følelsen av at selv om alt er bra, er det likssom ikke helt det allikevel.

Jeg tror det er en del av det å være menneske – følelsene er ikke like hver dag – og jeg er oppvokst med det kristne miljøet som sier at man ikke skal la følelsene styre seg. Til en viss grad er det kanskje sant, men det er vanskelig å rope hurra når du treffer fingeren og ikke spikeren.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Følelser er jo en pekepinne på hvordan man har det. Jeg vet selv hvordan jeg er når jeg er full av energi. Da er det likssom ikke noe som kan stanse meg, men når energi nivået ikke er fult, kan sofaen og en bok være god å ha. Det handler vel heller om hvor lenge man velger sofaen – at man har et bevisst forhold til sin egen mentale situasjon.

..det er vanskelig å rope hurra når du treffer fingeren og ikke spikeren..

Det er nok bra og riktig at man ikke bare skal la følelsene styre seg. Hode og hjerte kan jobbe på lag – det tror jeg går an, og når de gjør det, blir det harmoni.

Jeg er i en omveltningssituasjon når det gjelder min stilling på 20%. “Det var ikke store stillingen”, tenker du kanskje, “og kan det være et problem?” tenker du også kanskje..? Neida, alt er relativt, 20% er ikke mye, men på grunn av omstillinger, er jeg nødt til å ta noen beslutninger.

Hjerte mitt sier en ting, og hode mitt har litt andre argumenter, så de spiller ikke helt på lag i denne prosessen ennå. Beslutningen er det bare jeg som kan ta, og den kommer, og om det er hjerte eller hode som seirer, så vet jeg at det blir det som er riktig for meg, for både hode og hjerte er MEG.

♥

Der andre ser en ung mann, ser jeg sønnen min

Der andre ser en sliten ung mann, ser jeg sønnen min

Der andre ser en som snakker høyt og irritert, ser jeg sønnen min

Der andre ser en som går rundt i gatene, ser jeg sønnen min

Der andre ser en man ikke kan stole på, ser jeg sønnen min

Der andre ser tillitsbrudd, ser jeg sønnen min

Der andre ser en som prøver, men ikke får det til, ser jeg sønnen min

Der andre ser en rusmisbruker, ser jeg sønnen min

♥

En mor vil alltid se sitt barn for den han eller hun kunne vært

fordi en mor vet hva som ligger skjult av skatter og talenter i sitt barn

men hun er ikke blind

En mor vil alltid strekke seg langt

for barnet sitt

uansett alder

men hun er ikke naiv

En mor er den som håper mest

hun er den som blir mest glad for de små gode signalene,

som er mest realistisk

og  som blir mest skuffet

 En mor vil alltid håpe,

uavhengig av hva alle andre ser

En mor vil bli misforstått

fordi der en mor ser sin sønn

ser andre bare en rusavhengig..

♥

Så kom den igjen, da, denne klumpen i magen. Klumpen i magen som ikke lar meg sove mer enn tre fire timer, enda jeg hadde hatt mulighet til å sove mye lengre. Mye lengre, fordi jeg er på kosetur med mannen min i storbyen, suger inn stor-by-følelsen, har sitte på cafe og kikket på det pulserende livet, snakket om nåtiden og om drømmene for framtiden, blitt overrasket med gaver fra min kjære, shoppet litt og suget til seg alle inntrykkene der man går i den kalde vinterlufta.

Etter enda en kaffe med noe godt til, dro vi til hotellet for å strekke på bena, for så å pynte seg litt før turen igjen gikk ut til reservert bord på hyggelig restaurant. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Gode og mette og fornøyde med dagen, skal det bli godt å sovne på hotellet med en bedre frokost dagen etterpå, før turen så går hjem igjen – fornøyd og glad – med livet og med hverandre. 

Så hva er det med denne klumpen da, som skulle legge en demper på dette koselige? Og hvorfor er det så vanskelig å ta kontroll over den? 

Det er ikke lett og ignorere telefonen fra en fortvilet sønn som gjør ting han ikke skal på grunn av rus. Det er ikke lett å ignorere de som ringer å spør meg – hans mamma – om hva jeg tenker om dette. Jeg har på mange måter lært meg å leve med dette uforutsigbare – for rusproblematikken er det. Og det er slitsom og måtte forklare seg, ja, nesten forsvare seg – fordi han har gjort noe han ikke skulle. Ord når ikke fram, ikke fordi jeg prøver å forsvare handlingen, men der andre ser en rusmisbruker – ser jeg min sønn. 

Og har du det ikke tett på livet selv, kan det vanskelig la seg forklare – både hvordan du tenker, men også hvordan du har taklet og fremdeles må takler situasjoner som oppstår. 

Jeg har funnet min vei, men det er allikevel alltid vondt når det uforutsigbare oppstår i det som allerede er uforutsigbart.

Litt tidlig å stå opp ennå, så jeg skal legge hode på puten igjen – og hvem vet, kanskje det blir en dupp?

♥

Jeg er en person som ikke “har ord i min makt” Kanskje de som kjenner meg ikke er enig, men det er slik jeg kjenner det. Jeg hater urett og urettferdighet, men jeg klarer ikke å stå opp for meg selv når jeg opplever det.

Og alle gjør vi nok det fra tid til annen.

Jeg er redd for å støte folk fra meg, bli oppfattet som lite forståelsesfull, sta, egen – og en som tar lett til tårene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har skrevet det før, men jeg skriver det igjen: jeg har en sensitiv natur og kan derfor bli feil tolket, nettopp fordi man kan sette opp en “hard” fasade, men alt handler om å beskytte seg selv, fordi man ikke ønsker å bli såret og misforstått. I stede bærer man med seg tingene inn i natten, blir liggende og tenke, analysere og fundere – og det er jo naturligvis ikke noen god sovemedisin – tvert i mot.

Jeg liker å gå morgen turer før frokost, men i dag gikk jeg turen min 05.55 – litt tidligere enn vanlig 🙂 men det var ganske behagelig, pakket inn med skjerf, votter og lue og snøen som føyk rundt meg. For meg er det et forsøk på å gå av meg de situasjonene jeg føler blir mistolket – fordi jeg ikke klarer å si det som det er, i frykt for å støte og såre. 

Så hvem er det det går ut over? Svaret gir seg vel selv..man går ikke morgentur så tidlig, om det ikke er for å lufte bikkja før man skal på jobb, tenker jeg.

Men du – ha en super dag, og vet du, det er mye legedom i å skrive, og når man vet at andre kan kjenne seg igjen i det, så er det heller ikke så farlig i si det man føler – noen ganger.. ♥

Dette bilde er ikke fra i dag, men fra en av de andre tidlig morgenturene mine, hvor solen har stått opp og prøver å bryte gjenom skylaget med rim så vakkert på de nakne kvistene.

Siste dag i året og det fortjener et blogg innlegg. At det er en drøy uke siden jeg skrev mitt siste innlegg – på lille julaften – er helt utrolig. Tiden går så fort..

Jeg har et ambivalent forhold til nyttårsaften. Jeg har hatt en glad fasade utad, men det er ikke alltid slik jeg har følt meg inni hjerte.

Nyttårsaften er liksom den store vennekvelden. Og har man ikke blitt bedt bort, eller vært i en venne gjeng som har denne kvelden på rundgang – år etter år – ja, så har man vært litt utenfor. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har kjent på det fordi min tidligere mann og jeg har flyttet veldig mye, og ble aldri en del av en slik gjeng fordi vennskap aldri fikk fått tid til å slå røtter og fordi man flyttet videre. Nyttårsaften har aldri vært den store dagen for meg, med glede, fest og forventninger.

Men jeg elsker desember, julaften og romjulen. Det er tiden for meg til ettertanke, fylle huset med jul og varme, si et ekstra “god jul”, og være med de man elsker ♥

Livet har lært meg at ingen ting er en selvfølge. Derfor er jeg å utrolig glad for dem og det jeg har ♥

Og ekte venner er for meg en bonus. Det tar tid å finne dem og det krever at røttene får gro. De er ikke mange, og antallet er ikke viktig, men en av disse skal vi til i kveld.

Men jeg har alltid forventninger til et nytt år. Jeg gleder meg til å ta fatt på hverdagen, og gjøre det jeg er glad i. Fortsette med å nyte øyeblikk av glede og ta vare på dagen med det den inneholder.

Alle gode ønsker til deg – og med kattungen vår på fanget, kaffe i koppen og tent lys, vil jeg ønske deg godt nytt år. 

♥

Takk for visdom, Gud, til å åpne opp for noe som er større enn meg selv,

og til å gripe muligheten

så lenge det er muligheter

♥

…er det bare en fysisk reise fra a til å, eller kan det også være en reise i deg selv? En indre reise for å komme hjem – til deg selv? 

Det er kanskje den viktigste reisen, når alt kommer til alt. Men hva innebærer en slik reise? En reise med bil, tog, buss, fly, ja, uansett hvordan du fysisk reiser, er mye enklere enn den mentale reisen. Det er jobb og det tar tid. 

Jeg har tatt den reisen, men er ennå på vei – i meg selv. Og kanskje er det slik at man egentlig ikke kommer helt fram, men at det viktigste er at man er bevisst på hva man reiser mot. Og bare det å vite hva målet med den indre reisen er, gjør den viktig og meningsfylt, og er en tilfredsstillelse i seg selv. Bevisstheten – ikke hverken tenke eller gjøre ting uten at man er seg bevisst. 

Jeg må fortsatt jobbe med min sensitive natur. Eller må jeg det? Er det bare negativt å være litt mer følsom enn “vanlig”? Nei, jeg tror ikke det, men det kan være slitsomt. Slitsomt fordi det er meg selv som bærer på det jeg senser, føler. Føler på det som ikke kan forklares, men som like fult er der – som noe udefinert. 

Jeg har en mann – som også er min beste venn. Vi møttes i voksen alder. Og det var først når vi begynte å snakke om disse fascinerende tingene ved den menneskelige naturen, at jeg satte ord på mine egne indre tanker og følelser. Den indre reisen begynte og det var godt å begynne å forstå seg selv. Kanskje du syntes det høres rart ut, eller kanskje ikke, men jeg tror det er bra for alle å sette ord på hvorfor man tenker, føler og er som man er. 

Vi er alle frukt av noe. Av en oppvekst, det som er arvet både genetisk og sosialt, og hva man har fått med seg av verdier i livet. Og midt oppi det er man et unikt menneske som skal finne seg selv og å finne ut hvem man er. Og ikke alt er like lett og forstå ved seg selv. Hvorfor er noen så veldig sensitive og hvorfor kan andre bare blåse i det som du syntes er vanskelig og håndtere? Hvorfor har noen større ambisjoner i livet enn andre? Hvorfor havner noen på livet skygge side mens andre ikke gjør det? Hvorfor er noen uten familie, mens andre har fult opp?

Vi er så sammensatt – og reisen i oss selv er den viktigste. Tørre og føle, tørre å si, tørre å kjenne på og tørre å kjenne på at ikke alle forstår akkurat at du er som du er med dine følelser. 

Reisen hjem til meg selv.. den fortsetter, men jeg er langt på vei..langt på vei..Og som barnet i krybben i Betlehem – selve symbolet på kjærlighet – som sa da han ble voksen – at vi skulle elske vår neste som oss selv – så må vi nettopp det. Elske oss selv ved å ta reisen innover til vi når hjertet vårt. Og når vi gjør det, kan vi elske vår neste, med de svakhetene og styrkene vi selv har og som min neste har.

Ønsker deg en god reise i en god jul og videre inn i ett velsignet nytt år ♥♥

I dag har jeg lyst til å si tre ganger tre hurra for min yngste sønn som fyller 25 – hurra, hurra, hurra, hurra, hurra, hurra, hurra, hurra, hurra!!!

Og jeg spør meg selv om hvor tiden blir av.

En uke før termin, meldte du din ankomst, og det passet jo bra sånn midt oppi julen. Hos gode venner leverte vi storebror på to år midt på natten, og kjørte til sykehuset. Ca kl o7.00 ble du født – en kilo tyngre enn storebror, og fem cm lengre – ikke helt villig til å komme ut, og da kreftene mine ebbet ut la en av  hjelpepleierene tyngden sin oppå magen min og ba meg presse på, og da kom de siste kreftene jeg trengte, og du kom og skrek av fulle lungers kraft.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg husker at jeg elsket din bror så høyt og kunne ikke helt forstå hvordan jeg skulle ha like mye kjærlighet til to. Men med deg i armene var ikke det et problem lengre, for heldigvis deler man ikke på den kjærligheten man allerede har gitt til et barn – man får en nye porsjon, dobbelt opp, 100% ny kjærlighet♥ Dere var begge mine to mirakler, og visste jeg ikke skulle ha flere barn. Jeg var født med hofteleddsdysplasi, og jeg husker da jeg var tolv år, og var hos legen for kontroll etter at den ene hoften min var operert. Legen snakket ikke til meg, men til min mor, om hvordan operasjonen og alt hadde gått, og jeg husker han sa at hun bør ikke få mer enn to barn. Så da du lå i armene mine, visste jeg det – jeg hadde fått mine to mirakler.

Siden hofteleddsdysplasi kan være arvelig, ble både du og din bror sjekket ekstra for dette på sykehuset, før vi skulle hjem. Du var litt i grå sonen, og de ville være på den sikre siden, så du måtte de tre første månedene ha en ganske stor og bred pute mellom bena som ble festet både rundt magen og stropper over skuldrene for å holde den på plass. 

Tiden går så fort, tenker jeg, her jeg sitter og mimrer. 

En god og real gutt. God i fotball med venstrefoten, godt likt, pliktoppfyllende, lekser ble gjort, prøver bestått. Lett motorsykkel i oppkjørselen etterhvert før lappen på bil ble bestått. Og med transport og logistikk på vidergående, ble det blant flere, sertifikat på “stor” bil. Med fast jobb og laaange vakter, mye kjøring med lasting og lossing, er du en fantastisk ansatt. 

Du er en fantastisk lillebror mot storebror som har hatt sine utfordringer med rus. Du har tatt avstand til rusen, men ikke til han. Blod er tykkere enn vann, og når han har opplevd å bli utsatt for vold i eget miljø, har hjertet ditt vist meg at det har gått inn på deg.

Du har vært fantastisk mot meg, og når det har vært som tøffest med disse utfordringene, har du sett meg og sagt at “jeg har noe overtid jeg må ta ut i fri. Skal vi ta en tur?” Vi har vært Kreta, Mallorca, Gdansk, Krakow, Praha, London ol.

Du er en mann uten store ord – men det du ikke sier, tar du igjen i handling. Og det er en av mange grunner for at jeg er så utrolig glad i deg. Men mest av alt fordi DU er DU. Kunnskap, visdom og forstand om livet – og i livet – er tre viktige prinsipper jeg vet du har i deg. Ta vare på dem og la dem være med på å forme deg, for da er du rustet til å møte alle slags dager ♥ 

I dag er du samboer med din Christine, og dere er et vakkert par som kler hverandre 

Takk for deg, takk for hjertet ditt og alt godt til deg, kjære Nicolai. 

Klem fra mamma…