Herlig å bruke en stille og rolig 1.juledag i sofaen å skrive litt. Det klør alltid litt i fingrene etter å skrive når det har gått noen dager siden siste innlegg.
Håper du har gode og fredfulle dager, denne høytiden.
Jeg gikk en tur langs en ganske trafikkert vei her på lille julaften. Jeg går ofte med musikk i ørene, og også da, men allikevel gikk jeg i egne tanker og reflekterer over stort og smått. Denne veistrekningen er en tofeltsvei, og jeg får brått øye på en ambulanse som kommer med sirenene på og i full fart. Alle bilene svinger inn på høyre felt slik at ambulansen kommer uhindret fram.
Brått blir jeg satt tilbake til i sommer.
Min eldste sønn. Vi var på konditori, jeg, han og hans bror. Han blir brått syk. Vi kjører hjem og jeg blir han med inn. Legger seg på sofaen og blir borte for meg. Jeg får knapt kontakt. Ringer 113, forklarer, forteller kort om hans rusavhengighet. Vi kommer, sa damen i andre enden. Det gikk ikke mer enn fem minutter. Inn på legevakten, og videre til sykehuset. Jeg skulle følge etter med min bil, men gav opp da sirenen og blålysene ble satt på.
Mens jeg går turen min og så hvor fort denne ambulansen faktisk kjørte, tenkte jeg tilbake. Tårene begynte å renne, der jeg gikk med musikken i ørene. Jeg så ennå en gang alvoret i at det ikke er en selvfølge at han lever i dag.
Min yngste sønn. Han kom innom oss på julaften før han skulle til sin far. Vi satt ved kjøkkenbordet og pratet om løst og fast. Julen er en følsom tid for meg av ulike årsaker, og da jeg sa til han at jeg håper du vet hvor glad jeg er i deg, rant tårene – igjen. “Ja, jeg vet det”
Jeg elsker min lille familie så høyt, og de er det viktigste i livet mitt. Takk, Tor Åge, Christian, Nicolai og Christine, min mor, som snart blir oldermor til mitt første barnebarn…♥ takknemlig..
Julen er miraklenes tid, fordi julen er et mirakel. Himmelen møtte jorden gjenom barnet i krybben, og i dag kjenner jeg på takknemlighet.
Alt godt til deg…!
