hits

Lev, le og elsk - tør du?

Livet handler om å leve i nåtiden, glede seg til framtiden og lære av fortiden. Et kjent uttrykk eller ordtak om du vil. 

Det er straks fire uker siden jeg ikke visste om jeg kom til å miste eldste sønnen min, da han ble lagt inn akutt på sykehuset. Heldigvis overlevde han, og hele livet blir satt i perspektiv. Og det å leve i nuet, glede seg over gode øyeblikk, gripe dagen osv, får en annen betydning enn at det er et bra ordtak - det blir en sannhet som jeg ønsker å leve etter.

 

Ingen vet hva framtiden bringer med seg av gleder og sorger, ingen vet hvor lenge vi får beholde hverandre, men å finne tryggheten i troen på det som er større enn meg selv og selve livet - Han som er Livet og skaperen bak det - det gir meg all grunn til å glede meg over gode øyeblikk.

Fortiden kan hindre oss i å leve i nuet, og på grunn av fortiden klarer man ikke å glede seg til framtiden - som jo egentlig er NÅ. Men kan fortiden få lov til å være akkurat det den er, nemlig fortid, med alt hva den har inneholdt av gleder og sorger, tror jeg ikke den trenger å være et hinder for å leve nå. Da tror jeg at framtiden kan være lettere å møte, med alt hva den kommer til og inneholde, fordi man har akseptert og anerkjent, og ikke fortrengt.

Alle gode ønsker til deg for denne helgen - måtte den bli fylt av håp og glede over det som har vært, det som er nå, og det som kommer.

 

#håp #tro #livet

 

Interiør og dikt - to sider av samme sak

Jeg er ingen stor dikt leser, det er liksom ikke min sjanger, men jeg har alltid en bok jeg leser i. Jeg holder meg stort sett til romaner, og foregår handlingen i både fortid og nåtid, er det noe ekstra fengende og spennende, syntes jeg. 

Men i dag, da jeg åpnet et interiør magasin, mens vi satt i hagen med frokosten, var det et dikt der på en av de første sidene. 

 

 

Jeg begynte å lese. De første linjene fenget meg, og det var noe så vakkert og sjørt med det. Jeg måtte lese det flere ganger, tygge på hvert ord og reflektere over hver setning, for så å se det i sin helhet.. Det gikk til hjerte mitt og jeg har lyst til å dele det med deg i dag:

 

Går en tur på bare tær,

nyter litt selvvalgt ensomhet, 

smiler i det varme juli vær,

fanger tanken om din kjærlighet.

Mine føtter synker dypere ned,

setter tydelige spor i sanden,

et spor som vil vare ved,

til det fanges av vannet.

Når havet hvisker sporet vekk,

er da sporet helt forsvunnet?

Eller er det som usynlig blekk,

og med de andre spor forbundet?

Hvor går de hen og hvem følger de?

Mot hvilken horisont vil de deg vende?

Lengselen etter land på bølgene,

eller dypere vann uten å veien kjenne?

 

(Rene Daugaard Thiel)

 

Vakre ord, men også ord til ettertanke  Ønsker deg en fin fin helg..!

 

#dikt #poesi #sommer #livet

 

 

Dagene etter sykehuset..

...nytes i fulle drag. Det var så nære på. Så nære på å miste han 

 http://rommetmitteliselinnea.blogg.no/1527193690_livet_og_dden.html

Man setter så mye mer pris på de gode dagene, man blir enda mer bevisst på å nyte dagen, ja, ikke bare dagen, men øyeblikket. Det har alltid vært utrolig viktig for meg, akkurat det, men det får allikevel en enda sterke betydning når man nesten mister muligheten til nettopp det å nyte øyeblikket.

Vi spiser frokost i hagen, vi er på stranden, vi går tur, vi prater, vi setter opplevelsen vi hadde på å miste hverandre i et større perspektiv og ser det i en større sammenheng. Jeg nyter tiden jeg har han hjemme hos meg, før veien går videre i annen behandling - min elskede sønn.

Ingen av oss vet hva dagene vil bringe med seg, men jeg vil alltid bevare troen på at noe fint skjer. 

 

Vi er jo så heldige her vi bor med varme og sol fra skyfri himmel. Det er utrolig å tenke på at det er enda drøye fjorten dager til st.hans. Det føles som om vi er midt på sommeren, men vi er altså bare i startgropen. 

Det å ha så fine dager når livet er i vanskelige og usikre faser, på dager da man kanskje ikke har så mye å glede seg over, gjør noe med en. Det er uansett lettere å stå opp når sola skinner og man kan åpne veranda døren, kjenne varmen og nyte en kaffe før dagen begynner på ordentlig - sånn kjenner jeg det, i hvertfall  

Livet er fint med alle sine fargenyanser. Nyt dem og husk at livet ikke bare er de dagene som går, men det er de dagene du aldri kommer til å glemme - uansett..

 

#livet #døden #sommer #sol

Livet og døden

Skille på liv og død er marginalt. Blir det livet eller døden? 

Da legen på legevakten sa han var svært syk og måtte videre til sykehuset, skulle jeg kjøre etter ambulansen. Det gav jeg opp, for blålysene ble satt på. Jeg visste ikke utfallet - bare noe av alvoret.

Framme på akutt mottaket ble jeg tatt i mot av en sykepleier som viste meg veien videre til der sønnen min ble tatt i mot av leger og sykepleiere, som var i fult beredskap for å ta seg av han. 

Feberen steg, blodtrykket falt, venefloner ble satt inn, væske av ulike slag ble tilført den altfor tynne og slitne kroppen..

Bilder ble tatt, prøver ble tatt, blod ble tappet og han ble etter de første viktige analysene av situasjonen, lagt på overvåknings avdelingen.

Et mørk og rolig rom med en sykepleier der de eneste lydene var pipingen av apparater som viste feber, blodtrykk, puls, hjerteslag ol.

Jeg var i ferd med å miste han - og da ville jeg bare være der - holde hånden, se på han..

At vi var sammen denne ettermiddagen - jeg, han og hans bror, var nok ikke en tilfeldighet. Det ser jeg. Vi hadde avtale om og møtes på cafe da hodesmertene kom som kastet på han. Hele kroppen krympet seg i smerte.

Jeg kjørte han hjem, ble han med inn. Krumbøyd gikk han inn på badet og kastet opp. Og som da han var liten gutt holdt jeg også nå håret hans borte fra å falle ned i ansiktet. En typisk ting en mor gjør. 

Inne på sofaen begynte han å fryse unormalt og ble mer og mer borte for meg.

Jeg ringte 113, og i noen sekunder mens jeg ventet på svar, var jeg redd for å ikke bli tatt på alvor siden jeg ikke kunne komme utenom å si noe om at han var rusavhengig. Jeg forklarte situasjonen, og ambulansen kom på ett minutt - bokstavlig talt.

Jeg vet han ikke hadde levd i dag om vi ikke hadde vært sammen. Det stod om livet til det kjæreste jeg har.

Skillet mellom livet og døden er så lite, og allikevel den helt store forskjellen.

Det har vært unntakstilstand i livet mitt den siste tiden. Jeg har vært som en bjørnemamma med unger - og vi vet hvordan en binne er når noe truer ungene hennes.

Jeg har bare hatt ett behov, og det har vært å være nær han. Ingenting annet har betydd noe. Skulle jeg miste han, skulle jeg være der når det skjedde.

Jeg har kommet tidlig til sykehuset, sittet og sett på han, kikket på skjermene med sine kurver som går opp og ned, holdt hånden, hvisket navnet hans, vasket ansiktet og hendene hans, passet på at dyne har vært godt rundt han, kjent på pannen, strøket han over håret og grått.

En ung kropp som sa stopp, som ikke greide mer - men som lever.

Han lever. Og jeg er takknemlig forat livet seiret denne gangen ♥ Min elskede skatt..

 

#livet #døden #mamma #familie

 

På med bikinien og nyt...

Det er ikke det at jeg har så mye på hjerte, og det er vel det kjedeligste man kan åpne et innlegg med, om man ønsker lesere. MEN det er en fantastisk sommer dag - og DET hadde lyst til å si noe om.

Jeg er på stranden, sola varmer og bikinien er på for første gang i år.

Vi skulle ha vært på Kreta nå, men måtte avbestille på grunn av sykdom, derfor er det ekstra godt at vi har det så varmt og deilig her hjemme.

Selv om noen dager oppleves tyngre enn andre, er det allikevel alltid noe å glede seg over hver dag. Slik tenker jeg - og akkurat nå nytes den på stranden. 

Håper du har en strålende dag - med eller uten sol..!

 

 

#sol #varme #sommer 

 

Avmakt

Der kom den igjen - denne følelsen av avmakt. At jeg kjemper mot noe jeg ikke kan vinne over - fordi når alt kommer til alt, er det ikke min kamp, men jeg er en hjelpeløs tilskuer.

Rus.

Men det er også min kamp, fordi det er mitt kjøtt og blod som er fanget. Det er min kamp mot virkeligheten - men hvor lenge vil den vare, denne kampen mot virkeligheten? Det vet man ikke..og det er også det som er vanskelig..vil det ta slutt, og på hvilken måte vil det ta slutt?

Det gjør vondt langt inn i hjerteroten å være vitne til. 

Så blir jeg fylt av sinne over noe som er større enn meg selv, jeg blir fylt av hat når jeg vet at jeg er maktesløs overfor rusen, jeg blir fylt av ufattelig morskjærlighet når jeg vet jeg kan miste han.

Men dette tar ikke rusen hensyn til.

Den har fått det akkurat som den vil. Kontrollen, avhengigheten, ødeleggelsen av et liv. Den har ikke gjort NOE som er bra og jeg har ikke ETT godt ord å si om den.

Fordi det er mitt kjøtt og blod, en sønn og en bror.

Sol, varme og glade mennesker.

Solen og varmen er lik for alle, men ikke alle er glade og ikke alle ler. Ingen er bare det du ser. Kanskje du tror det, men slik er det ikke. 

Erkjennelsen av avmakt overfor noe som er større enn meg selv, er en prosess i seg selv. Og jeg har erkjent det for lenge siden - men kampen er der allikevel.

 

 

 

 

#rus #familie #kjærlighet

 

 

Fra benken i parken..

Den beste tiden er nå ♥ Er det alltid slik? Jeg har nettopp vært i begravelsen til en ung mann - like gammel som min egen sønn. Jeg tror ikke den beste tiden er nå for de etterlatte.

Men uansett så er tiden nå, den går ubønnhørlig videre, og noen vil alltid oppleve noe vondt, noe vanskelig, noe tøft, en sorg eller en glede. Akkurat nå.

Noen ganger kommer livet tett på, og vi er uansett en del av det, fordi vi er en del av tiden.

Min yngste sønn kom på overraskende frokost besøk her om dagen. De små gledene i livet, som har så mye å si. 

Vi måtte avbestille Kreta tur vår som snart skulle ha vært, etter at mannen min måtte ta ct bilde av sin venstre lunge. Der var det noe som ikke var som det skulle.

Vi er en del av livet.

Et "ordtak" sier noe sånn som at hele uken venter vi på fredag, hele høste og vinteren venter vi på våren og sommeren, og hele livet venter vi på lykken.

Hva med å slutte å vente og heller stoppe opp å ta dagen i dag? Nettopp fordi at tiden er tiden, den verken kommer eller går, den er NÅ.

 

Det skal ikke mye sol og varme til før jeg begynner å plante ut i krukker og kar. Verandaen er ikke så veldig stor, men du verden hvor mye jeg får plass til uten at det blir for mye eller for trangt. Hver dag er det en glede å kikke ut av veranda døren, se på det som skal gro seg stort og vakkert, og nyte det....

Alt godt til deg, kjære leser ♥

#blomster #vår #tiden #bilder

Jeg har fått svarene

Sterke historier i sanger ♥ Det fikk jeg og min eldste sønn oppleve på konsert i går. Gratis billetter av en oppmerksom venninne gav oss en flott opplevelse på selveste 1.mai, men også sterke inntrykk. Rusmisbrukeres historier omformulert i sanger med vakre melodier og arrangement. Tekstforfatteren hadde jobbet tett på misbrukere, kommet innpå livet deres, og laget sanger av det. 

Livet, ja, hva er det som gjør at en vokser opp i kjærlige omgivelser og en annen blir slått så kraftig av sin far som femåring med en beltespenne, at han måtte på sykehuset for å få fjernet den? Dette var en av de historiene som var blitt til en sang. Det gjorde inntrykk på meg. 

Hva er det som gjør at noen prøver hasj, mens en annen skyr det som pesten? Hva er det som gjør at en blir dradd mot rusens helvete, mens en annen ikke gjør det?

Marginene i livet er små. To brødre. Samme foreldre. Samme oppvekst. En rusavhengig, en ikke. Begge samme forutsetninger for å nå sine mål. Mine gutter, mine sønner - elsket over alt på jord.

Livet er bare livet, kanskje. Ikke alltid det finnes en forklaring, og ikke alltid man behøver noen forklaring. Det er som det er, og jeg, som mamma, har lett etter en forklaring, gått i meg selv, lett i omstendigheter - og på mange måter har jeg fått de svarene jeg trengte - men hva hjelper det? Det endrer ikke noe på det som har vært. Det er som det er.

Men det vil gå den riktige veien, det vet jeg nå, for med så mange talenter vet jeg han vil lykkes, og med så mange tøffe opplevelser i livet, kan man ikke annet enn å komme seg sterk ut av det ♥

#livet #relasjoner

 

Når hode og hjerte er fult, er lite best..

Less is more - og det er mitt blogg innlegg i dag..

Skyer er budbringere. De bringer bud om at det er noe fint bak dem - en blå himmel og en vakker sol.. Livet går opp og ned og opp igjen. Skyer kommer og går igjen, og alltid er den blå himmelen der med den varmeste og fineste sola. Som livet selv. Det er alltid noe fint der, noe positivt, noe som gir glede ♥

 

Og dette er ikke ett munhell, men jeg mener det av hele mitt hjerte: ta vare på deg selv, de du er glad i. Ta vare på dagen i dag - i morgen vet vi ikke noe om ♥

God helg...!

 

 

 

 

 

Kriminelle handlinger og isolasjon

En herlig forsmak av sommer i dag. Kaffe og lunsj ble pakket i sekken - og turen gikk opp på fjellet, rett ved her vi bor. Der nøt vi hverandre, utsikten og det medbrakte. Det gjelder å gripe dagen og øyeblikket. Kanskje et slitt uttrykk, men ikke mindre sant.

Så du Brennpunkt sin dokumentar på NrK i går, onsdag? Det gjorde inntrykk, kjente jeg. En gruppe innsatte som er glemt. Advokatene prøver å overbevise retten om at den tiltalte trenger å bli dømt til tvungen psykisk behandling for sin forbrytelse. Retten dømmer allikevel den tiltalte til fengsel, på tross av i mange tilfeller uttalelser fra psykriatere som sier noen om den tiltaltes psykiske helse. 

Dette er de svakeste av de innsatte, og er langt nede på rangstigen i de innsattes hirearki. Derfor er ofte veien kort ned til isolasjon på avd. G i Ila landsfengsel. Og isolasjon gagner ingen. Det forverre heller en allerede dårlig psykisk helse, som vi hørte om i dokumentaren.

Mannen min har for mange år siden - og lenge før vi møttes - levd et ganske tøft liv. Han sonet sin dom på Ila for førti år siden og følte da han så dokumentaren at ingen ting er forandre på alle disse årene. Ved noen anledninger i løpet av soningstiden, satt også han på isolasjon. Han vet hva det handler om, og det gjorde inntrykk å se og gjenoppleve

 
 
 

Blant vårlige sysler som å klargjøre terassen for krukker, jord og blomster, kjøpte jeg dette vårlige stoffet og sydde denne kjolen eller tunikaen, om du heller vil kalle den det. Våren, solen, varmen og alle vårtegnene gir masse energi og lyst til å være både kreativ og skapende. Jeg elsker denne tiden.. ♥

 

 

 

Tiden som er NÅ

Da er det straks ett år siden sist. Tiden går så veldig fort. Er det et alderdoms tegn, tro? Dette med at tiden går fortere jo eldre du blir? Tiden er jo den samme uansett alder, er den ikke? Joda, det er den, men det er vel det at man blir mye mer bevisst på tiden, ettersom man blir eldre.

Jeg elsker egentlig bursdager, jeg. Elsker anledningen det gir til å samle familien, stelle i stand litt ekstra, gjøre det pent og delikat i hjemmet og rundt bordet. Og ikke minst er jeg så utrolig glad for at jeg HAR anledning til å gjøre det. Livet er jo ingen selvfølge. 

Jeg fikk kjenne på det i påsken, som ligger bak oss. Min rusavhengige sønn var langt nede. 

Men nå skal ett nytt år feires - jeg blir ett år eldre - og gleder meg til å samle mine - ha dem rundt meg - å ta vare på stunden, den dyrebare stunden - som ikke er en selvfølge ♥

Alle gode varme tanker til deg i dag. Selv om solen skinner fra skyfri himmel, vet jeg det er kaldt ute, men vi har allerede vært noen ganger på favoritt plassen vår på fjellet ikke langt fra der vi bor. Med utsikt utover byen, er det en nytelse å ta seg tid til å ta med termosen og noe godt, sitte på benken å bare være. 

#naturen #våren

 

Et kapittel er over..

Det er altså ikke mye som minner om vår ute - men det regner, og det forteller meg at det er mildere enn det har vær på lenge, og det er ihvertfall et skritt i riktig retning. Påsken viste seg fra sin beste side med sol hver dag, som symbol på at naturen våkner mer og mer, akkurat som påskens egentlige budskap: fra død til liv, fra mørke til lys♥

Jeg har lagt et kapittel i livet bak meg. Og noen ganger må man det for å se veien videre. Noe må avsluttes for at et nytt kan begynne.

Jeg har sagt opp jobben min i kommunen. Den  jeg har hatt i tolv år. Da det ble omgjøringer i jobben, ble jeg omplassert. Det var med tungt hjerte jeg skjønte at "slaget" var tapt - jeg håpet i det lengste at jeg skulle få være, men på mange måter er det kyniske og lite menneskelige hensyn som blir tatt når noen skal bort. Jeg ble altså omplassert, fikk et "tilbud", som det så fint heter, men heldigvis har jeg såpass selvinnsikt og visste at jeg ikke kunne ta i mot det tilbudet, fordi den nye bruker gruppen ville være for krevende for meg. Og det er en ærlig sak. 

Nå er valget tatt - etter mye tanker fram og tilbake -  og jeg vet det var det riktige for meg å gjøre nå.

Nå kan jeg se klart - og det er jo ofte slik at man må bli ferdig med noe for å se det man ikke så tidligere. Noen ganger i livet ser man ikke skogen for bare trær, og der var jeg. Det er jo litt å gå mot strømmen å si opp en stilling, men nå kan jeg senke skuldrene og tenke nye tanker - og det kan være spennende.

Jeg er fylt femti. Det er helt rart for meg. Jeg henger ikke med. Da jeg tenkt på mennesker som hadde fylt femti da jeg selv var mye yngre, tenkte jeg på dem som - om ikke gamle - så ihvertfall GODT voksne. Nå er jeg der altså selv, og føler meg langt fra GODT voksen  men rik på erfaringer på mange måter i livet. Og sånn er det jo - man blir klokere med årene. Jeg har ennå drømmer om hva jeg ønsker av livet, hva jeg har lyst til å gjøre, gjennomføre og fullføre♥

Nå bruker jeg tiden til å senke skuldrene. Et kapittel i livet er over og et nytt kan begynne - jeg gleder meg♥

 

- Når livet gir deg hundre grunner til å bryte sammen og gråte,

så gir det deg tusen grunner til å smile, le og fortsatt være sterk - 

 

#jobb #drømme 

 

Hvor er logikken på avslaget?

Dette innlegget er et ærlig, nakent og oppriktig hjertesukk - og jeg har tenkt lengre enn vanlig på om jeg skulle poste dette, men nå er det gjort -  og noe av mitt livs motto er at man ikke skal være så redd for at fasaden skal sprekke. For hva skjer når den sprekker? Jo, da kommer lyset inn ♥

 

Det finnes så mange "ryddige" mennesker der ute som av mange ulike grunner faller utenfor det vi kaller A4 livet, og får derfor ikke vist at de både kan og klarer - inkludert meg selv.

Siden samlivsbruddet for 6 år siden, har jeg vært på leie markede. Jeg har lenge hatt ett ønske om å komme inn igjen på eiendomsmarkede. Det er noe med å betale NED på sitt eget lån, kontra det å betale til en utleier som regulere husleien OPP hvert år.

Ved å eie, er du din egen herre, og når alt kommer til alt, gjør en utleier som han/hun vil. 

Jeg har undersøkt mulighetene for å få startlån gjennom kommunen, og da jeg fant ut at jeg oppfyller alle kriterier, søkte jeg. 

Så hvorfor får jeg da avslag? 

Noe av begrunnelsen var at jeg har lån på bilen, men det som var enda mer overraskende, var at jeg ble bedt om å bruke mitt spare potensial.


Altså: jeg har med andre ord råd til å spare, betale en høy husleie pluss alle andre utgifter, men jeg har ikke råd til å betale NED på et huslån..?? Et huslån som gir mindre utgifter enn husleien!!

Jeg er en nøktern person uten store utskeielser og er aldri i minus og jeg har til uforutsette ting. 

Jeg forstår ikke logikken.

Klage ble sendt, og jeg oppsøkte også vedkomne i kommunen, med det håp om at jeg kanskje kunne FORSTÅ avslaget, og ved å forstå det, kunne det kanskje være letter å akseptere. Jeg fikk snakket med henne, men gikk derfra uten at jeg ble klokere. Det at jeg måtte bruke mitt sparepotensiale. var noe de sa til alle, sa vedkomne.

På mitt argument om at jeg fyller alle kriterier for å få start lån, var svaret at jeg allikevel ikke var blant de svakeste av de som fylte kriteriene...!

Og det er jeg selvsagt glad for, men det forteller meg altså at alle dem som søker blir inndelt i grupper etter hvor svake eller sterke de er!!

I et samfunn hvor kravene blir større og større til hva man skal ha av egenkapital eller stille med sikkerhet i eiendommer som hytter og hus, blir følelsen av å være nest best litt sterkere enn det som er greit.

Det forventes at man skal håndtere husleier på 8,9,10,11,12 tusen osv + strøm og alt som hører til, men å åpne opp for muligheten til å betjene sitt eget lån gitt under gunstige betingelser - som jo Husbanken gir - det får man ikke. Det er både vondt og sårt, når man vet man hadde klart det uten problem. Et banklån - uansett bank - vil ligge godt under det man i dag har i husleie - det har jeg undersøkt - og det er frustrerende at man ikke skal få muligheten til å vise hva man er god for.

Så hva vil jeg med dette? Kanskje bare rett og slett sette et lite fokus på at fordi ting skjer i livet og tar uventede svinger, at man faller litt utenom boblen der hvor man bor på et sted hele livet og betaler ned huslånet, så skal man altså ikke få sjansen til å vise at man både kan og klarer.

Og til slutt vil jeg heie på alle som hadde fortjent å fått vise at de er like gode og fullverdige betalere av lån - selv om livet har tatt noen ekstra avstikkere ♥

 

#økonomi #penger #lån

En viktig nøkkel er nok selvinnsikt..

Hei og god lørdag - som snart går over i kveld. Så utrolig deilig å se at dagene er lengre lysere, og at vi snart bikker over i første vår måned. Uansett vær, så er det et faktum, ihvertfall. 

Jeg har nettopp avsluttet en bok, og det blir alltid til at jeg reflekterer litt over det boken handlet om, og jeg pleier alltid å fange opp noen gull korn, og et av dem var noe sånt som at "relasjoner kan være det som skader oss mest, men også det som i motsatt fall det som helbredende mest" Det syntes jeg var utrolig bra sagt. Ikke bare i sammenhengen i boka, men generelt. 

For det er vel sånn det er, uansett relasjon. Den kan gjøre mest skade, men også være mest helbredende. Men hva kreves, egentlig?

Kommunikasjon er vel et nøkkel ord, tenker jeg. Og det er alltid vært viktig i alle sammenhenger.

Både krig og fred skapes ved kommunikasjon - det kommer vel bare an på kommunikasjonen..

Så blir det viktig å gi hverandre rom og forståelse - og en enda viktigere nøkkel er nok selvinnsikt. Men har man ikke selvinnsikt, vet man jo ikke at man ikke har det, og da blir det jo vanskelig. For om jeg og du ikke ser at vi kan ha feil og mangler som kan være med på å løse en situasjon, så forblir jo situasjonen låst.

Ønsker deg en fin fin kveld, og husk at ord kan låse og ord kan løse ♥

 

 

 

 

 

Over for denne gang

Så var jeg oppe igjen etter to døgn i senga med migrene og kvalme. Det finnes ikke noe mer befriende enn å kjenne at det har sluppet taket. Man vil liksom gripe dagen med alt det den innebærer - og det å ta på lue, solbriller og musikk i ørene for å gå tur i det vakre kalde været, var en fryd.

 

 

For ikke å snakke om energien som følger med det å være ferdig med et anfall. Til og med det å gjøre rent, vaske oppå kjøkkenskapene, hive gulvmatter i maskinen og vaske her og der, går som en lek. 

Men det var et kraftig anfall denne gangen med påfølgende kvalme, som igjen gjorde sitt til at jeg ikke spiste. Åhh, så godt når det er over. Frokost og kaffe nøt jeg i dag, kjøpte ferske rundstykker til lunsj etter gåturen og snart er det middag :)

Man blir minnet på at ingenting er en selvfølge når en blir liggende slik i et mørkt soverom.

Det finnes mange triggere som utløser anfall. Matvarer, medisiner, stress, søvnmangel, for å nevne noen. Jeg vet jeg er i en av disse kategoriene, og når alt kommer til alt, så må jeg håndtere det på min måte. At man er følsom og sensitiv, gjør en ikke mindre utsatt.

Men uansett - nå nyter jeg dagen som er blitt ettermiddag og som snart går over i kveld.

Tenk at februar er siste vintermåneden - det er noe å ta med seg - selvom snøen laver ned mange steder i landet. Dagene er allerede lengre lysere og vi går snart inn i vår måneden.

Alt godt til deg i dag♥

 

 

 

Pappa..

Så er det dagen din igjen - 84 år hadde du vært i dag om du hadde vært blant oss. Det begynner å bli noen år siden du døde. Du var ikke mer enn 72 år - det er ikke gammelt. Men er det noe vi ikke rår over - når alt kommer til alt - så er det livets gang.

Hva skal jeg si om deg, pappa? Du var en frukt av din oppvekst, oppdragelse, opplevelser, ulykken som 14 åring, drømmen om Amerika, ekteskapet med mamma, fire døtre og tapet av den nest eldste. Vi er jo alle en frukt av noe, og vi har alle vår historie.

Jeg er nummer tre av jentene dine, og jeg husker deg som en følsom mann, men en pappa som jeg hadde stor respekt for, ja, nesten på grensen til frykt noen ganger. Det du sa, respekterte jeg. Jeg gikk ikke inn i noen diskusjon med deg for å få viljen min. 

Da jeg var tolv år og lå på sykehuset for å operere hoften min, kom du rett etter operasjonen på besøk. Du hadde kjøpt smykket jeg ønsket meg, og du tok bilde av meg med smykket på i sykehus sengen. Du hadde en glødende interesse for fotografi apparater, og på denne tiden hadde du et helt nytt kamera, hvor bilde kom ut med en gang. Det var stas, husker jeg. 

Du hadde selv ligget på sykehuset, da du var på min alder. Fjorten år gammel var du utsatt for en alvorlig brann ulykke, og begge lårene dine ble kraftig forbrent. Jeg kan bare tenke meg hvordan det var å ligge på sykehuset i sju måneder med disse skadene på denne tiden. Mange operasjoner med hudtranspaltasjon, du mistet mye skolegang, og var mye engstelig og redd. Men her begynte du også å male bilder. Dine kunstneriske evner kom fram, og du fikk masse skryt for bildene dine, og flere leger og ansatte ville ha dem. Så det er jo rart å tenke på at  flere av bildene dine henger i noen hjem rundt omkring. Malt av en ung gutt med store brannskader. Om du fikk litt for dem, vet jeg ikke. To av bildene dine har jeg selv hjemme på veggen - dyrebare minner.

Du snakket aldri mye om disse opplevelsene, men jeg har hørt av mamma at du bar nok mye mer preg av denne ulykken, enn vi kunne forstå. Kanskje ikke du selv heller forsto det. På din måte hadde du angst, men man er en frukt av en tid, og noen form for bearbeidelse og samtale etter denne alvorlige ulykken, var det ikke, på samme måte som det ville vært i dag. 

Du drømte om å reise til Amerika. Det ble aldri slik. Hvorfor ikke, vet jeg ikke, men du hadde alltid en glødende interesse for å snakke engelsk. Du var en del ute og reiste, husker jeg. Og i Afrika fikk du bidratt til å legge til rette for vann til landsbyen du besøkte. Du var bort en gang i tre uker på en slik reise, og da du kom hjem, var du blitt så tynn. Du hadde vært syk nesten hele tiden, og noe av det du savnet mest, var å tappe rent vann fra springen. Derfor var det så viktig for deg å gjøre det du kunne for å legge til rette for dette. Du har vært i Israel, og vi har et bilde av deg fra en av disse turene. Du sitter på kne ved et vann, mens du tar hånden din i vannet som om du skal drikke av hånden. Dette vannet har en helt spesiell historie i Bibelen, og jeg vet du syntes det var sterk å være der å bekrefte at det som var skrevet om det, stemte. 

Du var handyman til tusen. Bygde flere hus, restaurerte og hjalp flere venner med både garasjer og hytter. En gang husker jeg mamma lurte på om det gikk an å flytte hele kjøkkenet til et annet sted i huset. En kjempejobb, og det krevde ganske mye med nytt røropplegg og el anlegg. Men du satte i gang og fullførte jobben - og mamma fikk kjøkkenet der hun ville.

Du har jo også vært predikant. Og din formidlingsevne på talerstolen, fenget mange. Du hadde lydhøre mennesker i salen, samtidig som du egentlig var litt tørrvittig, fordi du fremkalte også både smil og latter i budskapet ditt. Skrivelysten min har jeg etter deg. Du var en utmerket skribent, og hadde ord, eller pennen, i din makt.

Du var tydelig å "lese" for oss hjemme. Det var ikke vanskelig å se om du hadde en god eller dårlig dag. Når du hadde det bra, var det en fryd å være sammen med deg. Du lekte med oss to minste. Vi satt på skuldrene dine og du sjanglet bortover, som om du kom til å miste oss. Du kom inn på rommet om kvelden for å si god natt og be aftenbønn, men først gjemte jeg meg under dyna, og du latet som du ikke fant meg :)

Men når dagen var tung, var også det merkbart, og du hadde nok dine grunner for at det var slik. Hva visste jeg om det som skjulte seg inni deg?

Minne gutter hadde deg i livet sitt til de var 17 og 15. De husker deg godt, og det er jeg glad for. Jeg ser ting av deg i begge to.

Jeg minnes deg med respekt for den du var med alle dine opplevelser på godt og vondt, og som gjorde deg til den du var ♥

På gjensyn, pappa ♥

Litt nedpå..

..for selv om alt egentlig er bra, går det altså an å kjenne denne litt-ned-på-følelsen. Det udefinerbare..

Joda, inni meg vet jeg hva det handler om, og vet jeg at mange kjenner seg igjen i denne følelsen av at selv om alt er bra, er det likssom ikke helt det allikevel.

Jeg tror det er en del av det å være menneske - følelsene er ikke like hver dag - og jeg er oppvokst med det kristne miljøet som sier at man ikke skal la følelsene styre seg. Til en viss grad er det kanskje sant, men det er vanskelig å rope hurra når du treffer fingeren og ikke spikeren.

Følelser er jo en pekepinne på hvordan man har det. Jeg vet selv hvordan jeg er når jeg er full av energi. Da er det likssom ikke noe som kan stanse meg, men når energi nivået ikke er fult, kan sofaen og en bok være god å ha. Det handler vel heller om hvor lenge man velger sofaen - at man har et bevisst forhold til sin egen mentale situasjon.

..det er vanskelig å rope hurra når du treffer fingeren og ikke spikeren..

 

Det er nok bra og riktig at man ikke bare skal la følelsene styre seg. Hode og hjerte kan jobbe på lag - det tror jeg går an, og når de gjør det, blir det harmoni.

Jeg er i en omveltningssituasjon når det gjelder min stilling på 20%. "Det var ikke store stillingen", tenker du kanskje, "og kan det være et problem?" tenker du også kanskje..? Neida, alt er relativt, 20% er ikke mye, men på grunn av omstillinger, er jeg nødt til å ta noen beslutninger.

Hjerte mitt sier en ting, og hode mitt har litt andre argumenter, så de spiller ikke helt på lag i denne prosessen ennå. Beslutningen er det bare jeg som kan ta, og den kommer, og om det er hjerte eller hode som seirer, så vet jeg at det blir det som er riktig for meg, for både hode og hjerte er MEG.

 

Hva ser du?

Der andre ser en ung mann, ser jeg sønnen min

Der andre ser en sliten ung mann, ser jeg sønnen min

Der andre ser en som snakker høyt og irritert, ser jeg sønnen min

Der andre ser en som går rundt i gatene, ser jeg sønnen min

Der andre ser en man ikke kan stole på, ser jeg sønnen min

Der andre ser tillitsbrudd, ser jeg sønnen min

Der andre ser en som prøver, men ikke får det til, ser jeg sønnen min

Der andre ser en rusmisbruker, ser jeg sønnen min

En mor vil alltid se sitt barn for den han eller hun kunne vært

fordi en mor vet hva som ligger skjult av skatter og talenter i sitt barn

men hun er ikke blind

En mor vil alltid strekke seg langt

for barnet sitt

uansett alder

men hun er ikke naiv

En mor er den som håper mest

hun er den som blir mest glad for de små gode signalene,

som er mest realistisk

og  som blir mest skuffet

 En mor vil alltid håpe,

uavhengig av hva alle andre ser

En mor vil bli misforstått

fordi der en mor ser sin sønn

ser andre bare en rusavhengig..

 

 


 

Klumpen i magen

Så kom den igjen, da, denne klumpen i magen. Klumpen i magen som ikke lar meg sove mer enn tre fire timer, enda jeg hadde hatt mulighet til å sove mye lengre. Mye lengre, fordi jeg er på kosetur med mannen min i storbyen, suger inn stor-by-følelsen, har sitte på cafe og kikket på det pulserende livet, snakket om nåtiden og om drømmene for framtiden, blitt overrasket med gaver fra min kjære, shoppet litt og suget til seg alle inntrykkene der man går i den kalde vinterlufta.

Etter enda en kaffe med noe godt til, dro vi til hotellet for å strekke på bena, for så å pynte seg litt før turen igjen gikk ut til reservert bord på hyggelig restaurant. 

Gode og mette og fornøyde med dagen, skal det bli godt å sovne på hotellet med en bedre frokost dagen etterpå, før turen så går hjem igjen - fornøyd og glad - med livet og med hverandre. 

Så hva er det med denne klumpen da, som skulle legge en demper på dette koselige? Og hvorfor er det så vanskelig å ta kontroll over den? 

Det er ikke lett og ignorere telefonen fra en fortvilet sønn som gjør ting han ikke skal på grunn av rus. Det er ikke lett å ignorere de som ringer å spør meg - hans mamma - om hva jeg tenker om dette. Jeg har på mange måter lært meg å leve med dette uforutsigbare - for rusproblematikken er det. Og det er slitsom og måtte forklare seg, ja, nesten forsvare seg - fordi han har gjort noe han ikke skulle. Ord når ikke fram, ikke fordi jeg prøver å forsvare handlingen, men der andre ser en rusmisbruker - ser jeg min sønn. 

Og har du det ikke tett på livet selv, kan det vanskelig la seg forklare - både hvordan du tenker, men også hvordan du har taklet og fremdeles må takler situasjoner som oppstår. 

Jeg har funnet min vei, men det er allikevel alltid vondt når det uforutsigbare oppstår i det som allerede er uforutsigbart.

Litt tidlig å stå opp ennå, så jeg skal legge hode på puten igjen - og hvem vet, kanskje det blir en dupp?

 

Morgentur 05.55..

Jeg er en person som ikke "har ord i min makt" Kanskje de som kjenner meg ikke er enig, men det er slik jeg kjenner det. Jeg hater urett og urettferdighet, men jeg klarer ikke å stå opp for meg selv når jeg opplever det.

Og alle gjør vi nok det fra tid til annen.

Jeg er redd for å støte folk fra meg, bli oppfattet som lite forståelsesfull, sta, egen - og en som tar lett til tårene.

Jeg har skrevet det før, men jeg skriver det igjen: jeg har en sensitiv natur og kan derfor bli feil tolket, nettopp fordi man kan sette opp en "hard" fasade, men alt handler om å beskytte seg selv, fordi man ikke ønsker å bli såret og misforstått. I stede bærer man med seg tingene inn i natten, blir liggende og tenke, analysere og fundere - og det er jo naturligvis ikke noen god sovemedisin - tvert i mot.

Jeg liker å gå morgen turer før frokost, men i dag gikk jeg turen min 05.55 - litt tidligere enn vanlig :) men det var ganske behagelig, pakket inn med skjerf, votter og lue og snøen som føyk rundt meg. For meg er det et forsøk på å gå av meg de situasjonene jeg føler blir mistolket - fordi jeg ikke klarer å si det som det er, i frykt for å støte og såre. 

Så hvem er det det går ut over? Svaret gir seg vel selv..man går ikke morgentur så tidlig, om det ikke er for å lufte bikkja før man skal på jobb, tenker jeg.

Men du - ha en super dag, og vet du, det er mye legedom i å skrive, og når man vet at andre kan kjenne seg igjen i det, så er det heller ikke så farlig i si det man føler - noen ganger.. ♥

Dette bilde er ikke fra i dag, men fra en av de andre tidlig morgenturene mine, hvor solen har stått opp og prøver å bryte gjenom skylaget med rim så vakkert på de nakne kvistene.

 

Ikke den beste dagen i året..

Siste dag i året og det fortjener et blogg innlegg. At det er en drøy uke siden jeg skrev mitt siste innlegg - på lille julaften - er helt utrolig. Tiden går så fort..

Jeg har et ambivalent forhold til nyttårsaften. Jeg har hatt en glad fasade utad, men det er ikke alltid slik jeg har følt meg inni hjerte.

Nyttårsaften er liksom den store vennekvelden. Og har man ikke blitt bedt bort, eller vært i en venne gjeng som har denne kvelden på rundgang - år etter år - ja, så har man vært litt utenfor. 

Jeg har kjent på det fordi min tidligere mann og jeg har flyttet veldig mye, og ble aldri en del av en slik gjeng fordi vennskap aldri fikk fått tid til å slå røtter og fordi man flyttet videre. Nyttårsaften har aldri vært den store dagen for meg, med glede, fest og forventninger.

Men jeg elsker desember, julaften og romjulen. Det er tiden for meg til ettertanke, fylle huset med jul og varme, si et ekstra "god jul", og være med de man elsker ♥

Livet har lært meg at ingen ting er en selvfølge. Derfor er jeg å utrolig glad for dem og det jeg har ♥

Og ekte venner er for meg en bonus. Det tar tid å finne dem og det krever at røttene får gro. De er ikke mange, og antallet er ikke viktig, men en av disse skal vi til i kveld.

Men jeg har alltid forventninger til et nytt år. Jeg gleder meg til å ta fatt på hverdagen, og gjøre det jeg er glad i. Fortsette med å nyte øyeblikk av glede og ta vare på dagen med det den inneholder.

Alle gode ønsker til deg - og med kattungen vår på fanget, kaffe i koppen og tent lys, vil jeg ønske deg godt nytt år. 

Takk for visdom, Gud, til å åpne opp for noe som er større enn meg selv,

og til å gripe muligheten

så lenge det er muligheter

Hjem til jul..

...er det bare en fysisk reise fra a til å, eller kan det også være en reise i deg selv? En indre reise for å komme hjem - til deg selv? 

Det er kanskje den viktigste reisen, når alt kommer til alt. Men hva innebærer en slik reise? En reise med bil, tog, buss, fly, ja, uansett hvordan du fysisk reiser, er mye enklere enn den mentale reisen. Det er jobb og det tar tid. 

Jeg har tatt den reisen, men er ennå på vei - i meg selv. Og kanskje er det slik at man egentlig ikke kommer helt fram, men at det viktigste er at man er bevisst på hva man reiser mot. Og bare det å vite hva målet med den indre reisen er, gjør den viktig og meningsfylt, og er en tilfredsstillelse i seg selv. Bevisstheten - ikke hverken tenke eller gjøre ting uten at man er seg bevisst. 

Jeg må fortsatt jobbe med min sensitive natur. Eller må jeg det? Er det bare negativt å være litt mer følsom enn "vanlig"? Nei, jeg tror ikke det, men det kan være slitsomt. Slitsomt fordi det er meg selv som bærer på det jeg senser, føler. Føler på det som ikke kan forklares, men som like fult er der - som noe udefinert. 

Jeg har en mann - som også er min beste venn. Vi møttes i voksen alder. Og det var først når vi begynte å snakke om disse fascinerende tingene ved den menneskelige naturen, at jeg satte ord på mine egne indre tanker og følelser. Den indre reisen begynte og det var godt å begynne å forstå seg selv. Kanskje du syntes det høres rart ut, eller kanskje ikke, men jeg tror det er bra for alle å sette ord på hvorfor man tenker, føler og er som man er. 

Vi er alle frukt av noe. Av en oppvekst, det som er arvet både genetisk og sosialt, og hva man har fått med seg av verdier i livet. Og midt oppi det er man et unikt menneske som skal finne seg selv og å finne ut hvem man er. Og ikke alt er like lett og forstå ved seg selv. Hvorfor er noen så veldig sensitive og hvorfor kan andre bare blåse i det som du syntes er vanskelig og håndtere? Hvorfor har noen større ambisjoner i livet enn andre? Hvorfor havner noen på livet skygge side mens andre ikke gjør det? Hvorfor er noen uten familie, mens andre har fult opp?

Vi er så sammensatt - og reisen i oss selv er den viktigste. Tørre og føle, tørre å si, tørre å kjenne på og tørre å kjenne på at ikke alle forstår akkurat at du er som du er med dine følelser. 

Reisen hjem til meg selv.. den fortsetter, men jeg er langt på vei..langt på vei..Og som barnet i krybben i Betlehem - selve symbolet på kjærlighet - som sa da han ble voksen - at vi skulle elske vår neste som oss selv - så må vi nettopp det. Elske oss selv ved å ta reisen innover til vi når hjertet vårt. Og når vi gjør det, kan vi elske vår neste, med de svakhetene og styrkene vi selv har og som min neste har.

 

Ønsker deg en god reise i en god jul og videre inn i ett velsignet nytt år ♥♥

 

 

 

Hjertet ditt viser hvem du er..

I dag har jeg lyst til å si tre ganger tre hurra for min yngste sønn som fyller 25 - hurra, hurra, hurra, hurra, hurra, hurra, hurra, hurra, hurra!!!

Og jeg spør meg selv om hvor tiden blir av.

En uke før termin, meldte du din ankomst, og det passet jo bra sånn midt oppi julen. Hos gode venner leverte vi storebror på to år midt på natten, og kjørte til sykehuset. Ca kl o7.00 ble du født - en kilo tyngre enn storebror, og fem cm lengre - ikke helt villig til å komme ut, og da kreftene mine ebbet ut la en av  hjelpepleierene tyngden sin oppå magen min og ba meg presse på, og da kom de siste kreftene jeg trengte, og du kom og skrek av fulle lungers kraft.

Jeg husker at jeg elsket din bror så høyt og kunne ikke helt forstå hvordan jeg skulle ha like mye kjærlighet til to. Men med deg i armene var ikke det et problem lengre, for heldigvis deler man ikke på den kjærligheten man allerede har gitt til et barn - man får en nye porsjon, dobbelt opp, 100% ny kjærlighet♥ Dere var begge mine to mirakler, og visste jeg ikke skulle ha flere barn. Jeg var født med hofteleddsdysplasi, og jeg husker da jeg var tolv år, og var hos legen for kontroll etter at den ene hoften min var operert. Legen snakket ikke til meg, men til min mor, om hvordan operasjonen og alt hadde gått, og jeg husker han sa at hun bør ikke få mer enn to barn. Så da du lå i armene mine, visste jeg det - jeg hadde fått mine to mirakler.

Siden hofteleddsdysplasi kan være arvelig, ble både du og din bror sjekket ekstra for dette på sykehuset, før vi skulle hjem. Du var litt i grå sonen, og de ville være på den sikre siden, så du måtte de tre første månedene ha en ganske stor og bred pute mellom bena som ble festet både rundt magen og stropper over skuldrene for å holde den på plass. 

Tiden går så fort, tenker jeg, her jeg sitter og mimrer. 

En god og real gutt. God i fotball med venstrefoten, godt likt, pliktoppfyllende, lekser ble gjort, prøver bestått. Lett motorsykkel i oppkjørselen etterhvert før lappen på bil ble bestått. Og med transport og logistikk på vidergående, ble det blant flere, sertifikat på "stor" bil. Med fast jobb og laaange vakter, mye kjøring med lasting og lossing, er du en fantastisk ansatt. 

Du er en fantastisk lillebror mot storebror som har hatt sine utfordringer med rus. Du har tatt avstand til rusen, men ikke til han. Blod er tykkere enn vann, og når han har opplevd å bli utsatt for vold i eget miljø, har hjertet ditt vist meg at det har gått inn på deg.

Du har vært fantastisk mot meg, og når det har vært som tøffest med disse utfordringene, har du sett meg og sagt at "jeg har noe overtid jeg må ta ut i fri. Skal vi ta en tur?" Vi har vært Kreta, Mallorca, Gdansk, Krakow, Praha, London ol.

Du er en mann uten store ord - men det du ikke sier, tar du igjen i handling. Og det er en av mange grunner for at jeg er så utrolig glad i deg. Men mest av alt fordi DU er DU. Kunnskap, visdom og forstand om livet - og i livet - er tre viktige prinsipper jeg vet du har i deg. Ta vare på dem og la dem være med på å forme deg, for da er du rustet til å møte alle slags dager ♥ 

I dag er du samboer med din Christine, og dere er et vakkert par som kler hverandre 

Takk for deg, takk for hjertet ditt og alt godt til deg, kjære Nicolai. 

Klem fra mamma...

Jeg ser..

Denne sangen gikk jeg å tenkte på i dag..du kjenner den nok igjen, denne nydelige sangen av Bjørn Eidsvåg..

 

Eg ser at du e trøtt
Men eg kan ikkje gå
Alle skrittå for deg
Du må gå de sjøl
Men eg vil gå de med deg
Eg vil gå de med deg

Eg ser du har det vondt
Men eg kan ikkje grina
Alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
Men eg vil grina med deg
Eg vil grina med deg

Eg ser du vil gi opp
Men eg kan ikkje leva
Livet for deg
Du må leva det sjøl
Men eg vil leva med deg
Eg vil leva med deg

Ser at du er redd
Men eg kan ikkje gå
I døden for deg
Du må smaka han sjøl
Men eg gjer død til liv, for deg
Eg gjer død til liv for deg
Eg gjer død til liv for deg

Jeg gikk tur i øsende regnvær og vind, og julelysene var tent overalt - i vinduer, på gjerder, langs tak, på hekker, på trær, på stolper, på flaggstenger - ja, på det som tenkes kan. Og det er jo så fint, og gjør det så vakkert alle steder. Og uansett, i denne måneden hvor vi tenner mer lys både ute og inne enn ellers i året, så vil alltid lyset være sterkere enn mørke.

Sånn som jeg håper at mitt eget hjertelys vil være sterkere enn det som kan være tungt og vanskelig for noen en dag ♥

Hverdager er best

Hverdager er best, syntes jeg, men hva er egentlig en hverdag? Jeg tenker at det er de dagene uten de store opp og nedturene - hva nå det er igjen. Når alt kommer til alt er det vel opp til hver enkelt og vurdere hvilke dager som er best. Alle dagene er i hvertfall LIVET. Det er viktig å ikke glemme.

Dette lille vakre nøste kom til oss for en ukes tid siden, og skal hete nettopp det - Nøste. Det er noe beroligende med dyr, og de er så hengivne mot eierene sine. Jeg forstår meg ikke på mennesker som er slemme mot dyr. Det er et uttrykk som beskriver onde menneskelige handlinger slik: "de oppfører seg værre enn dyr" Men dyrene følger bare sine dyriske instinkter, mens vi mennesker, som har valget mellom det onde og gode, gjør det onde mot hverandre - og dyr - av egen vilje. Det er bare tragisk. Vi er i utgangspunktet skapt med vett og forstand til å gjøre det gode og riktige, men det er vel ingen som er værre enn oss mennesker til å misbruke det.

Så er det denne vakre tiden, da, som står for døren. Kjærligheten og lysets tid. Familiens tid. Tradisjonenes tid. Og jeg elsker den. Elsker og gjøre hjemmet vårt julepyntet, elsker tradisjonene, lage det samme som i fjor, tenne mange lys og bare nyte stille morgen stunder. 

Men det er også tiden da ensomhetsfølelsen er større enn noen sinne. Man blir minnet om hva man ikke har, savnet av de man har mistet er større enn før og det å kjenne seg alene kan lett bli erstattet av å være ensom. Det er forskjell på å være alene og det å være ensom - og akkurat den følelsen er sterk i en høytid som julen. Mange ser bare fram til at hverdagene skal begynne igjen.

Familie båndene er så sterke i julen, men det går an å løfte blikket litt for så å se en som trenger å bli sett, trenger å bli bedt, som trenger et felles skap i en stue med en familie ♥

Kjøpesenter og sentrum har vært julepyntet lenge, og jeg syntes det er koselig. Men for meg er det viktig å ikke bli påvirket av det stresset som det legges opp til. Jeg vil bevare roen og gleden, og jeg vil gjøre mine gjøremål i førjulstiden i mitt tempo. Da har jeg det best.

God desember til deg og kos deg. Er du alene? Gjør det hyggelig for deg selv, tenn lysene og ta godt vare på deg. Når alt kommer til alt så er du en meget viktig person i livet ditt ♥

Sorg før og nå

Er det forskjell på sorg før og nå. Jeg tenker på det å sørge over å miste noen som betyr alt for deg for, ja, kanskje femti år siden, kontra i dag..?

En merkelig problem stilling, tenker du kanskje, men jeg har tenkt på det i det siste, for jeg har en søster som er eldre enn meg, og som jeg aldri møtte fordi hun døde da hun var to år, og jeg kom tre år etterpå.

Jeg tenker på hva hva min mor har fortalt meg om denne prosessen. Den lille aktive og friske jenta hennes ble syk. Og når en to åring ligger på sofaen og ikke orker å være i aktivitet, ja, da vet man at det er noe galt. Slik var det også for min mor. Hennes mann, min pappa, gikk på skole i Oslo, og det var LANGT  fra Mandal til Oslo for litt over femti år siden. Hun var alene med min eldste søster på fem år og sin syke datter på to. 

På den tiden kom legen hjem på legebesøk, og han konkluderte med at mamma skulle passe på å få drikke i henne. Så gikk han. Men henes lille jente ville ikke ha drikke og ble mer og mer apatisk.

Legen ble tilkalt igjen, og denne gangen knipset han med fingrene foran ansiktet hennes for å se om det var noen reaksjon. Og det var det - så vidt.

Situasjonen hadde gått så altfor langt, og det var for sent. Da legen tok min mor og min søster med seg i bilen for å kjøre til sykehuset, døde hun i mammas armer. Og da de kom fram til sykehuset, leverte hun fra seg sin lille jente og fikk en pose tilbake med klærene hennes i - for så å bli kjørt hjem av legen som i ettertid har sagt at denne hendelsen har vært hans dårlige samvittighet i alle år. Og det med god grunn. Hun skulle blitt lagt inn lenge før han så vidt fikk kontakt med henne da han knipset med fingrene foran ansiktet hennes.

Hva har dette egentlig gjort med min mor i alle disse årene? Det var ikke snakk om oppfølging av krise team, og min far fikk beskjed av rektor om hva som hadde skjedd, og dro hjem.

Mamma er i dag åtti år, og jeg vet at jenta hennes nettopp hadde hatt bursdag. Femtifire år. 

Vi har egentlig aldri snakket så mye om dette, og for meg har hun alltid vært min ukjente søster, men som det er noen bilder av på veggen hjemme hos mamma. 

Min eldste søster husker henne. Hun husker mamma og pappa sin sorg, hun husker mormor som tok seg av henne fordi mamma ikke orket. Hva har det gjort med henne og huske dette?

Er det forskjell på sorg før og nå?

Nei, det er det ikke, men det er stor forskjell på hvordan man kan få hjelp til å takle noe som aldri blir borte.

Jeg vet at mine foreldre taklet dette på forskjellige måter. Pappa tok et dyp dykk i verdens relgioner, og skrev bok - til minne om hans lille datter, og mamma taklet det på sin måte. Min søster som var fem, måtte takle det på sin måte. på barns vis. Jeg vet at for mine foreldre og min søster er dette noe som har preget livet deres.

For meg er hun søsteren jeg aldri møtte, men som jeg vet nettopp hadde hatt bursdag. Ingen barn får livet forgjeves, men hun ble til en liten engel så altfor tidlig.

Det kom en jente til, fem år etter meg, og mamma og pappa vil alltid ha fire døtre.

Til minne om min ukjente søster Liz Ivy ♥

 

 

Hold hode kaldt og hjertet varmt..!

Det er lov, tenker jeg, å si at det har vært litt tøft i det siste. Jeg er ikke alene om det. Det vet jeg, og derfor er det helt greit å si det, fordi man er ikke spesiell av den grunn, og jeg er ikke så mye anerledes enn alle andre.  Det røyner på innimellom og gleden kan fort bli borte om man ikke passer på. 

Men her sitter jeg altså på kjøkkenet og venter på at en rundstykke deig skal heve ferdig, mens jeg blogger litt igjen.

Her om dagen ringte min eldste sønn og lurte på om vi skulle møtes til en kaffe. Som noen av dere vet fra før, og fordi noen av dere som følger bloggen min vet det, så er han rus avhengig - men verdens beste for meg ♥ Vi har så mange fine stunder sammen, til tross for at det har vært mange tøffe tak. Bare den som er i samme situasjon vet hva jeg snakker om. Mange vonde dager og vanskelige situasjoner ligger bak oss, og metadonen han går på, har - til tross for at det er altfor hardt for en ung kropp å fylle på med dette hver dag, år ut og år inn - gitt oss en roligere og mer stabil tilværelse. Jeg er ingen tilhenger av metadon. Jeg har lest om skadevirkningene, og det skjærer i hjertet når jeg vet hva det gjør med kroppen hans. Men jeg velger meg det som er godt, og det er altså dager uten de store opp og ned turene - for han og for oss som er hans nærmeste pårørende.

Vi var altså på cafe, han med sin nisse caffelatte, som den så treffende het for tiden vi går i møte, og jeg med min vanlige svarte. Vi snakket om jul, om julegaver og alt som hører til. Julen skal han feire hos meg og mannen min - sammen med hans bror, min yngste sønn ♥

Jeg er jo bare verdens heldigste mamma, for mens vi prater om løst og fast, ringte yngste mann og spurte om jeg skulle være hjemme denne kvelden. Han ville komme innom etter at han hadde kjørt samboeren et sted. 

Som seg hør og bør, laget jeg pizza og kvelden var perfekt med både alvor og humor ♥ 

Jeg er nok hønemor på min hals, men det har sine grunner. Vi har jo alle vår historie, og jeg har min. Men jeg er ikke en slitsom mamma, altså, bare så det er sagt :)

Alvorlig talt - vi snakker om to voksne gutter, eller rettere sagt: menn 

Gleden over det lille i den store sammenheng, å se det man ikke har tenkt på før, er utrolig spennende. Når livet stopper opp litt fordi man ikke ser klart, fordi det tårner seg opp, uforutsette ting kommer på å gjør det vanskelig, ja, da gjelder det å holde hodet kalt og hjerte varmt. Når fornuften og hjerte snakker sammen og spiller på lag, kommer ALLTID lyset tilbake til deg. 

Og trøste er å se med hjerte

 

Slutt på forventningspresset!

16. november er det julegate åpning. For tidlig, spør du meg, men jeg forstår jo at handelstanden gleder seg, for vi er der jo med en gang, glade og handle villige.

Jeg elsker julen, men jeg har også kjent på presset om at alt skal være så perfekt og vellykket. I fjor stod jeg i en gavebutikk og kjempet med tårene, redd for at noen skulle se meg. Presset ble for stort.

Helst skal vi ha flott dør krans som vi selv har laget av materialer vi selv har vært ute å plukket i skogen, mens vi nyter boller og kakao rundt et bål. Vi skal støpe våre egne lys og hogge vårt eget juletre. Lager du dine egen pølser i skinn du har vært hos slakteren og kjøpt, er det jo fantastisk, og har du på toppen av det egg fra dine egne frittgående høner, ja, da kan jo ikke julebaksten bli bedre. Alt dette er vel og bra, men det blir ikke en bedre og mer vellykket jul fordi om du har klart alt dette - samtidig som hverdagene går med jobb, familie og vanlige gjøremål.

I år skal jeg ikke la meg påvirke og presse av reklamen som forteller meg hva jeg MÅ, BØR og SKAL gjøre i den såkalte jule stria. For hvem bestemmer om det skal være en stri? Det som skal være en høytid til minne om Han som ble født i en stall og som skal være en tid med lys og glede, er blitt gjort om til en stri - av hvem?

Vi snakker om julebrød, julepølse, juleskinke, julesylte, julepålegg, julebrus, juleost, julesennep, juleklær, julestrømper (helst hjemmelaget) fylt med julegodt, julekalendere, julelys, juleservietter, juleblomst, julekort, julemusikk, julegaver osv.
Hvem er det egentlig som legger opp til at det skal være en stri?
Handelstanden, reklame i aviser og magasiner, tv - jeg legger skylden på dem. De forteller MEG hva JEG må gjøre for å få en vellykket jul med mine kjære.
Men heldigvis, det er jo helt opp til MEG SELV. 

Da jeg stod i gavebutikken i fjor med tårer som presset på, kjente jeg bare at nok er nok. Jeg tok grep og gjorde slutt på forventningspresset. For det forventnings presset var kun til meg selv - og når man vet hvor det kommer fra, kan man gjøre noe med det.

Jeg har noen få faste jule tradisjoner. Og det holder for meg. Jeg gjør det på min måte uten egenprodusert pølse med skinn fra slakteren og uten egg fra egne frittgående høner. Julebaksten blir kjempegod uansett. Kanskje jeg kjøper en dørkrans på nille - eller kanskje jeg lager den selv.

Jule treet blir hentet fram fra kjelleren for fjerde året på rad, og når det er ferdig pyntet, er det så vakkert med  hjemmelaget juletre pynt og mange små lys. Huset lukter av jul, og når jeg kan nyte hver dag i desember med de jeg er glad i, ja, DA er det bare jul ♥


Jeg elsker julen, men ikke riktig ennå. Nå er det høst, og den må først nytes...

 

#jul #høst #hjemmelaget #forventningspress

 

Forsterket ensomhets følelse

Wow, jeg har sagt det før og jeg sier det igjen - høsten er vakker, der den står i full "blomst" Morgen turen ble litt tidligere i dag enn vanlig fordi vi hadde stilt klokken tilbake en time, og jeg ble igjen slått av hvor vakker den er ♥


Ja, så var det det med klokka, da, at den allerde skulle stilles tilbake. Jeg ble minnet om det i går kveld, uten at jeg tidligere hadde tenkt på det. Jeg vet jo at det alltid er siste helg i oktober, men jeg har hatt en travel høst så langt, så det var altså noe jeg ikke hadde tenkt på - før sent i går kveld, altså. 

Jeg husker da guttene min var små. Det var alltid værst når klokken skulle stilles tilbake. De var to morgenfugler, og det  å våkne i 05.30 tiden var veldig vanlig i mange år. Så altså, da klokken skulle stilles tilbake, var jo klokken bare i 04.30 tiden da de var klare for dagen. Søndagen var alltid ekstra lang, følte jeg, men vi kom heldigvis fort inn rutinene igjen.

Jeg er veldig takknemlig for at høsten og mørketiden ikke er avskrekkende på meg . Det er mange som sliter med denne årstiden, nettopp fordi den er så lang og mørk.
Reklamene på tv for den maksimale være-inne-og-kose-seg-med-venner-og-famile tiden er nå, og vil bare øke på ettersom det går mot jul. For dem som føler seg alene og kanskje til og med ensom, blir disse følelsene forsterket.

Lange mørke kvelder forsterker ensomhets følelsen når man ser reklamen på tv og på alle bildene på sosiale medier.


Jeg  ønsker å være en motvekt. En motvekt til all reklame, og til alle glansede bilder på sosiale medier. Jeg syntes også det er hyggelig å dele et bilde av gode øyeblikk på både fb og insta, men jeg ønsker å snakke sant om livet.

Og hva er livet? Det er jo så mangfoldig og består av oppturer, nederlag, skuffelser, gleder. Livet begynner og livet slutter. Man bygger relasjoner og relasjoner blir brutt, man opplever kjærlighet, men også hat. Man opplever skuffelser, men også overraskelser...Og sånn kan man holde på..
Som menneske skal det rygg til å bære alt dette i løpet av et liv, og jeg har heldigvis til gode å møte det menneske som kan si at alt bare har vært en rosebelagt vei uten torner. Jeg er menneske og opplever derfor at jeg lever med alle disse følelsene og opplevelsene.

Men min hemmelighet er at jeg vet at som dagen er, er også styrken min. 

Alt godt til deg, både i dag og for alle høst dager.

Jeg må bare ha med bildet under. Et aldri så lite høst kupp på en loppis og brukt butikk rett over svenske grensen. Så fornøyd med denne nydelige trehesten - vakker og gammel og tydelig velbrukt - som igjen gjør den enda finere... ♥

Mange vil nok ikke vedkjenne seg problemet i kommunen..

En spennende dag i morgen - for fjerde året på rad. 

"Rommet Mitt-begynnelsen på veien videre" arrangerer for fjerde året på rad sitt årlige seminar/temakveld med fokus på pårørende, berørte og øvrig nettnettverk til rusavhengige.

Det hele bygger på personlig erfaring rundt denne tematikken, fordi jeg er mamma til en flott ung mann med rusavhengighet. Ønske om å få bety noe for andre som var i samme situasjon, begynte i meg for mange år siden, men for ca fire år siden ble pårørende gruppen en realitet, samtidig som vi formelt laget en frivillig organisasjon. I dag er vi et team som jobber med tematikken på flere måter, og du kan lese mer om oss her  og her

Som sagt - i morgen står det fjerde seminaret/temakvelden for døren - og det er alltid spennende. Jeg skal holde hoved foredraget i år og temaet er "Livs glede i vanskelige livs situasjoner - er det mulig?" Det hele bygger selvsagt på personlige erfaringer og opplevelser, og det er derfor viktig for meg at det skal være nært og personlig ♥

Det er også veldig bra at kommunen stiller med en representant fra avdelingen for samfunns utvikling. 

Mange kommuner er nok ikke klar over hvor mange av sine innbyggere som sliter med nettopp det å være pårørende til en med rusavhengighet, og ingen kommune liker vel egentlig å vedkjenne seg til fulle at også i deres kommune er det flere rusavhengige, med tilhørende problematikk, enn man ønsker.

Kommuner som ikke vedkjenner seg problematikken, glemmer en viktig ressurs - pårørende. Uten et tilbud, går de inn i sitt eget mørke.

Bak en hver rusavhengig står det ofte en mor, far og søsken. Disse er direkte berørt, og trenger et nettverk som vet hva denne problematikken handler om - ikke utfra tillært kunnskap på en skole, men fra mennesker som vet hva dette handler om og som de kan identifiserer seg med.

DERFOR er en pårørende gruppe viktig, og DERFOR skulle en hver kommune i større grad løfte fram et så viktig arbeid. Mange pårørende sliter seg ut i sine forsøk på få ungdommen sin på "rett kjøl" De går ofte inn i kamper de ikke kan vinne, og det tar tid å erkjenne at man ikke kan gjøre noe mer. 

Et nettverk som en pårørendegruppe er, blir et viktig treffpunkt, hvor vi gir råd og veiledning til hverandre. 

Mottoet for pårørendgruppen vår: Du er ikke alene - og nettopp det er det mange som tror at de er - inntil de får vite at det finnes et tilbud - at man ikke var det allikevel.

Jeg håper du som er i en slik situasjon, har et nettverk, at du ikke er alene. Alt godt til deg fra meg ♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Les mer i arkivet » Juni 2018 » Mai 2018 » April 2018
Rommet Mitt Elise Linnea

Rommet Mitt Elise Linnea

51, Halden

Jeg er en voksen dame med kjæreste og to sønner. Den ene med rusproblematikk.På bloggen min deler jeg refleksjoner og tanker jeg gjør meg både som nær pårørende, men også andre ting som er mer hverdagslige og som ligger mitt hjerte nær - f.eks familien min, hunden vår, interiør, cafebesøk, turer i skog og mark, troen min og en deilig sydentur innimellom. Håper du får noe av å lese innleggene mine - og vær fri til å dele.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker