hits

Over for denne gang

Så var jeg oppe igjen etter to døgn i senga med migrene og kvalme. Det finnes ikke noe mer befriende enn å kjenne at det har sluppet taket. Man vil liksom gripe dagen med alt det den innebærer - og det å ta på lue, solbriller og musikk i ørene for å gå tur i det vakre kalde været, var en fryd.

 

 

For ikke å snakke om energien som følger med det å være ferdig med et anfall. Til og med det å gjøre rent, vaske oppå kjøkkenskapene, hive gulvmatter i maskinen og vaske her og der, går som en lek. 

Men det var et kraftig anfall denne gangen med påfølgende kvalme, som igjen gjorde sitt til at jeg ikke spiste. Åhh, så godt når det er over. Frokost og kaffe nøt jeg i dag, kjøpte ferske rundstykker til lunsj etter gåturen og snart er det middag :)

Man blir minnet på at ingenting er en selvfølge når en blir liggende slik i et mørkt soverom.

Det finnes mange triggere som utløser anfall. Matvarer, medisiner, stress, søvnmangel, for å nevne noen. Jeg vet jeg er i en av disse kategoriene, og når alt kommer til alt, så må jeg håndtere det på min måte. At man er følsom og sensitiv, gjør en ikke mindre utsatt.

Men uansett - nå nyter jeg dagen som er blitt ettermiddag og som snart går over i kveld.

Tenk at februar er siste vintermåneden - det er noe å ta med seg - selvom snøen laver ned mange steder i landet. Dagene er allerede lengre lysere og vi går snart inn i vår måneden.

Alt godt til deg i dag♥

 

 

 

Pappa..

Så er det dagen din igjen - 84 år hadde du vært i dag om du hadde vært blant oss. Det begynner å bli noen år siden du døde. Du var ikke mer enn 72 år - det er ikke gammelt. Men er det noe vi ikke rår over - når alt kommer til alt - så er det livets gang.

Hva skal jeg si om deg, pappa? Du var en frukt av din oppvekst, oppdragelse, opplevelser, ulykken som 14 åring, drømmen om Amerika, ekteskapet med mamma, fire døtre og tapet av den nest eldste. Vi er jo alle en frukt av noe, og vi har alle vår historie.

Jeg er nummer tre av jentene dine, og jeg husker deg som en følsom mann, men en pappa som jeg hadde stor respekt for, ja, nesten på grensen til frykt noen ganger. Det du sa, respekterte jeg. Jeg gikk ikke inn i noen diskusjon med deg for å få viljen min. 

Da jeg var tolv år og lå på sykehuset for å operere hoften min, kom du rett etter operasjonen på besøk. Du hadde kjøpt smykket jeg ønsket meg, og du tok bilde av meg med smykket på i sykehus sengen. Du hadde en glødende interesse for fotografi apparater, og på denne tiden hadde du et helt nytt kamera, hvor bilde kom ut med en gang. Det var stas, husker jeg. 

Du hadde selv ligget på sykehuset, da du var på min alder. Fjorten år gammel var du utsatt for en alvorlig brann ulykke, og begge lårene dine ble kraftig forbrent. Jeg kan bare tenke meg hvordan det var å ligge på sykehuset i sju måneder med disse skadene på denne tiden. Mange operasjoner med hudtranspaltasjon, du mistet mye skolegang, og var mye engstelig og redd. Men her begynte du også å male bilder. Dine kunstneriske evner kom fram, og du fikk masse skryt for bildene dine, og flere leger og ansatte ville ha dem. Så det er jo rart å tenke på at  flere av bildene dine henger i noen hjem rundt omkring. Malt av en ung gutt med store brannskader. Om du fikk litt for dem, vet jeg ikke. To av bildene dine har jeg selv hjemme på veggen - dyrebare minner.

Du snakket aldri mye om disse opplevelsene, men jeg har hørt av mamma at du bar nok mye mer preg av denne ulykken, enn vi kunne forstå. Kanskje ikke du selv heller forsto det. På din måte hadde du angst, men man er en frukt av en tid, og noen form for bearbeidelse og samtale etter denne alvorlige ulykken, var det ikke, på samme måte som det ville vært i dag. 

Du drømte om å reise til Amerika. Det ble aldri slik. Hvorfor ikke, vet jeg ikke, men du hadde alltid en glødende interesse for å snakke engelsk. Du var en del ute og reiste, husker jeg. Og i Afrika fikk du bidratt til å legge til rette for vann til landsbyen du besøkte. Du var bort en gang i tre uker på en slik reise, og da du kom hjem, var du blitt så tynn. Du hadde vært syk nesten hele tiden, og noe av det du savnet mest, var å tappe rent vann fra springen. Derfor var det så viktig for deg å gjøre det du kunne for å legge til rette for dette. Du har vært i Israel, og vi har et bilde av deg fra en av disse turene. Du sitter på kne ved et vann, mens du tar hånden din i vannet som om du skal drikke av hånden. Dette vannet har en helt spesiell historie i Bibelen, og jeg vet du syntes det var sterk å være der å bekrefte at det som var skrevet om det, stemte. 

Du var handyman til tusen. Bygde flere hus, restaurerte og hjalp flere venner med både garasjer og hytter. En gang husker jeg mamma lurte på om det gikk an å flytte hele kjøkkenet til et annet sted i huset. En kjempejobb, og det krevde ganske mye med nytt røropplegg og el anlegg. Men du satte i gang og fullførte jobben - og mamma fikk kjøkkenet der hun ville.

Du har jo også vært predikant. Og din formidlingsevne på talerstolen, fenget mange. Du hadde lydhøre mennesker i salen, samtidig som du egentlig var litt tørrvittig, fordi du fremkalte også både smil og latter i budskapet ditt. Skrivelysten min har jeg etter deg. Du var en utmerket skribent, og hadde ord, eller pennen, i din makt.

Du var tydelig å "lese" for oss hjemme. Det var ikke vanskelig å se om du hadde en god eller dårlig dag. Når du hadde det bra, var det en fryd å være sammen med deg. Du lekte med oss to minste. Vi satt på skuldrene dine og du sjanglet bortover, som om du kom til å miste oss. Du kom inn på rommet om kvelden for å si god natt og be aftenbønn, men først gjemte jeg meg under dyna, og du latet som du ikke fant meg :)

Men når dagen var tung, var også det merkbart, og du hadde nok dine grunner for at det var slik. Hva visste jeg om det som skjulte seg inni deg?

Minne gutter hadde deg i livet sitt til de var 17 og 15. De husker deg godt, og det er jeg glad for. Jeg ser ting av deg i begge to.

Jeg minnes deg med respekt for den du var med alle dine opplevelser på godt og vondt, og som gjorde deg til den du var ♥

På gjensyn, pappa ♥

Litt nedpå..

..for selv om alt egentlig er bra, går det altså an å kjenne denne litt-ned-på-følelsen. Det udefinerbare..

Joda, inni meg vet jeg hva det handler om, og vet jeg at mange kjenner seg igjen i denne følelsen av at selv om alt er bra, er det likssom ikke helt det allikevel.

Jeg tror det er en del av det å være menneske - følelsene er ikke like hver dag - og jeg er oppvokst med det kristne miljøet som sier at man ikke skal la følelsene styre seg. Til en viss grad er det kanskje sant, men det er vanskelig å rope hurra når du treffer fingeren og ikke spikeren.

Følelser er jo en pekepinne på hvordan man har det. Jeg vet selv hvordan jeg er når jeg er full av energi. Da er det likssom ikke noe som kan stanse meg, men når energi nivået ikke er fult, kan sofaen og en bok være god å ha. Det handler vel heller om hvor lenge man velger sofaen - at man har et bevisst forhold til sin egen mentale situasjon.

..det er vanskelig å rope hurra når du treffer fingeren og ikke spikeren..

 

Det er nok bra og riktig at man ikke bare skal la følelsene styre seg. Hode og hjerte kan jobbe på lag - det tror jeg går an, og når de gjør det, blir det harmoni.

Jeg er i en omveltningssituasjon når det gjelder min stilling på 20%. "Det var ikke store stillingen", tenker du kanskje, "og kan det være et problem?" tenker du også kanskje..? Neida, alt er relativt, 20% er ikke mye, men på grunn av omstillinger, er jeg nødt til å ta noen beslutninger.

Hjerte mitt sier en ting, og hode mitt har litt andre argumenter, så de spiller ikke helt på lag i denne prosessen ennå. Beslutningen er det bare jeg som kan ta, og den kommer, og om det er hjerte eller hode som seirer, så vet jeg at det blir det som er riktig for meg, for både hode og hjerte er MEG.

 

Hva ser du?

Der andre ser en ung mann, ser jeg sønnen min

Der andre ser en sliten ung mann, ser jeg sønnen min

Der andre ser en som snakker høyt og irritert, ser jeg sønnen min

Der andre ser en som går rundt i gatene, ser jeg sønnen min

Der andre ser en man ikke kan stole på, ser jeg sønnen min

Der andre ser tillitsbrudd, ser jeg sønnen min

Der andre ser en som prøver, men ikke får det til, ser jeg sønnen min

Der andre ser en rusmisbruker, ser jeg sønnen min

En mor vil alltid se sitt barn for den han eller hun kunne vært

fordi en mor vet hva som ligger skjult av skatter og talenter i sitt barn

men hun er ikke blind

En mor vil alltid strekke seg langt

for barnet sitt

uansett alder

men hun er ikke naiv

En mor er den som håper mest

hun er den som blir mest glad for de små gode signalene,

som er mest realistisk

og  som blir mest skuffet

 En mor vil alltid håpe,

uavhengig av hva alle andre ser

En mor vil bli misforstått

fordi der en mor ser sin sønn

ser andre bare en rusavhengig..

 

 


 

Klumpen i magen

Så kom den igjen, da, denne klumpen i magen. Klumpen i magen som ikke lar meg sove mer enn tre fire timer, enda jeg hadde hatt mulighet til å sove mye lengre. Mye lengre, fordi jeg er på kosetur med mannen min i storbyen, suger inn stor-by-følelsen, har sitte på cafe og kikket på det pulserende livet, snakket om nåtiden og om drømmene for framtiden, blitt overrasket med gaver fra min kjære, shoppet litt og suget til seg alle inntrykkene der man går i den kalde vinterlufta.

Etter enda en kaffe med noe godt til, dro vi til hotellet for å strekke på bena, for så å pynte seg litt før turen igjen gikk ut til reservert bord på hyggelig restaurant. 

Gode og mette og fornøyde med dagen, skal det bli godt å sovne på hotellet med en bedre frokost dagen etterpå, før turen så går hjem igjen - fornøyd og glad - med livet og med hverandre. 

Så hva er det med denne klumpen da, som skulle legge en demper på dette koselige? Og hvorfor er det så vanskelig å ta kontroll over den? 

Det er ikke lett og ignorere telefonen fra en fortvilet sønn som gjør ting han ikke skal på grunn av rus. Det er ikke lett å ignorere de som ringer å spør meg - hans mamma - om hva jeg tenker om dette. Jeg har på mange måter lært meg å leve med dette uforutsigbare - for rusproblematikken er det. Og det er slitsom og måtte forklare seg, ja, nesten forsvare seg - fordi han har gjort noe han ikke skulle. Ord når ikke fram, ikke fordi jeg prøver å forsvare handlingen, men der andre ser en rusmisbruker - ser jeg min sønn. 

Og har du det ikke tett på livet selv, kan det vanskelig la seg forklare - både hvordan du tenker, men også hvordan du har taklet og fremdeles må takler situasjoner som oppstår. 

Jeg har funnet min vei, men det er allikevel alltid vondt når det uforutsigbare oppstår i det som allerede er uforutsigbart.

Litt tidlig å stå opp ennå, så jeg skal legge hode på puten igjen - og hvem vet, kanskje det blir en dupp?

 

Morgentur 05.55..

Jeg er en person som ikke "har ord i min makt" Kanskje de som kjenner meg ikke er enig, men det er slik jeg kjenner det. Jeg hater urett og urettferdighet, men jeg klarer ikke å stå opp for meg selv når jeg opplever det.

Og alle gjør vi nok det fra tid til annen.

Jeg er redd for å støte folk fra meg, bli oppfattet som lite forståelsesfull, sta, egen - og en som tar lett til tårene.

Jeg har skrevet det før, men jeg skriver det igjen: jeg har en sensitiv natur og kan derfor bli feil tolket, nettopp fordi man kan sette opp en "hard" fasade, men alt handler om å beskytte seg selv, fordi man ikke ønsker å bli såret og misforstått. I stede bærer man med seg tingene inn i natten, blir liggende og tenke, analysere og fundere - og det er jo naturligvis ikke noen god sovemedisin - tvert i mot.

Jeg liker å gå morgen turer før frokost, men i dag gikk jeg turen min 05.55 - litt tidligere enn vanlig :) men det var ganske behagelig, pakket inn med skjerf, votter og lue og snøen som føyk rundt meg. For meg er det et forsøk på å gå av meg de situasjonene jeg føler blir mistolket - fordi jeg ikke klarer å si det som det er, i frykt for å støte og såre. 

Så hvem er det det går ut over? Svaret gir seg vel selv..man går ikke morgentur så tidlig, om det ikke er for å lufte bikkja før man skal på jobb, tenker jeg.

Men du - ha en super dag, og vet du, det er mye legedom i å skrive, og når man vet at andre kan kjenne seg igjen i det, så er det heller ikke så farlig i si det man føler - noen ganger.. ♥

Dette bilde er ikke fra i dag, men fra en av de andre tidlig morgenturene mine, hvor solen har stått opp og prøver å bryte gjenom skylaget med rim så vakkert på de nakne kvistene.

 

Ikke den beste dagen i året..

Siste dag i året og det fortjener et blogg innlegg. At det er en drøy uke siden jeg skrev mitt siste innlegg - på lille julaften - er helt utrolig. Tiden går så fort..

Jeg har et ambivalent forhold til nyttårsaften. Jeg har hatt en glad fasade utad, men det er ikke alltid slik jeg har følt meg inni hjerte.

Nyttårsaften er liksom den store vennekvelden. Og har man ikke blitt bedt bort, eller vært i en venne gjeng som har denne kvelden på rundgang - år etter år - ja, så har man vært litt utenfor. 

Jeg har kjent på det fordi min tidligere mann og jeg har flyttet veldig mye, og ble aldri en del av en slik gjeng fordi vennskap aldri fikk fått tid til å slå røtter og fordi man flyttet videre. Nyttårsaften har aldri vært den store dagen for meg, med glede, fest og forventninger.

Men jeg elsker desember, julaften og romjulen. Det er tiden for meg til ettertanke, fylle huset med jul og varme, si et ekstra "god jul", og være med de man elsker ♥

Livet har lært meg at ingen ting er en selvfølge. Derfor er jeg å utrolig glad for dem og det jeg har ♥

Og ekte venner er for meg en bonus. Det tar tid å finne dem og det krever at røttene får gro. De er ikke mange, og antallet er ikke viktig, men en av disse skal vi til i kveld.

Men jeg har alltid forventninger til et nytt år. Jeg gleder meg til å ta fatt på hverdagen, og gjøre det jeg er glad i. Fortsette med å nyte øyeblikk av glede og ta vare på dagen med det den inneholder.

Alle gode ønsker til deg - og med kattungen vår på fanget, kaffe i koppen og tent lys, vil jeg ønske deg godt nytt år. 

Takk for visdom, Gud, til å åpne opp for noe som er større enn meg selv,

og til å gripe muligheten

så lenge det er muligheter

Hjem til jul..

...er det bare en fysisk reise fra a til å, eller kan det også være en reise i deg selv? En indre reise for å komme hjem - til deg selv? 

Det er kanskje den viktigste reisen, når alt kommer til alt. Men hva innebærer en slik reise? En reise med bil, tog, buss, fly, ja, uansett hvordan du fysisk reiser, er mye enklere enn den mentale reisen. Det er jobb og det tar tid. 

Jeg har tatt den reisen, men er ennå på vei - i meg selv. Og kanskje er det slik at man egentlig ikke kommer helt fram, men at det viktigste er at man er bevisst på hva man reiser mot. Og bare det å vite hva målet med den indre reisen er, gjør den viktig og meningsfylt, og er en tilfredsstillelse i seg selv. Bevisstheten - ikke hverken tenke eller gjøre ting uten at man er seg bevisst. 

Jeg må fortsatt jobbe med min sensitive natur. Eller må jeg det? Er det bare negativt å være litt mer følsom enn "vanlig"? Nei, jeg tror ikke det, men det kan være slitsomt. Slitsomt fordi det er meg selv som bærer på det jeg senser, føler. Føler på det som ikke kan forklares, men som like fult er der - som noe udefinert. 

Jeg har en mann - som også er min beste venn. Vi møttes i voksen alder. Og det var først når vi begynte å snakke om disse fascinerende tingene ved den menneskelige naturen, at jeg satte ord på mine egne indre tanker og følelser. Den indre reisen begynte og det var godt å begynne å forstå seg selv. Kanskje du syntes det høres rart ut, eller kanskje ikke, men jeg tror det er bra for alle å sette ord på hvorfor man tenker, føler og er som man er. 

Vi er alle frukt av noe. Av en oppvekst, det som er arvet både genetisk og sosialt, og hva man har fått med seg av verdier i livet. Og midt oppi det er man et unikt menneske som skal finne seg selv og å finne ut hvem man er. Og ikke alt er like lett og forstå ved seg selv. Hvorfor er noen så veldig sensitive og hvorfor kan andre bare blåse i det som du syntes er vanskelig og håndtere? Hvorfor har noen større ambisjoner i livet enn andre? Hvorfor havner noen på livet skygge side mens andre ikke gjør det? Hvorfor er noen uten familie, mens andre har fult opp?

Vi er så sammensatt - og reisen i oss selv er den viktigste. Tørre og føle, tørre å si, tørre å kjenne på og tørre å kjenne på at ikke alle forstår akkurat at du er som du er med dine følelser. 

Reisen hjem til meg selv.. den fortsetter, men jeg er langt på vei..langt på vei..Og som barnet i krybben i Betlehem - selve symbolet på kjærlighet - som sa da han ble voksen - at vi skulle elske vår neste som oss selv - så må vi nettopp det. Elske oss selv ved å ta reisen innover til vi når hjertet vårt. Og når vi gjør det, kan vi elske vår neste, med de svakhetene og styrkene vi selv har og som min neste har.

 

Ønsker deg en god reise i en god jul og videre inn i ett velsignet nytt år ♥♥

 

 

 

Hjertet ditt viser hvem du er..

I dag har jeg lyst til å si tre ganger tre hurra for min yngste sønn som fyller 25 - hurra, hurra, hurra, hurra, hurra, hurra, hurra, hurra, hurra!!!

Og jeg spør meg selv om hvor tiden blir av.

En uke før termin, meldte du din ankomst, og det passet jo bra sånn midt oppi julen. Hos gode venner leverte vi storebror på to år midt på natten, og kjørte til sykehuset. Ca kl o7.00 ble du født - en kilo tyngre enn storebror, og fem cm lengre - ikke helt villig til å komme ut, og da kreftene mine ebbet ut la en av  hjelpepleierene tyngden sin oppå magen min og ba meg presse på, og da kom de siste kreftene jeg trengte, og du kom og skrek av fulle lungers kraft.

Jeg husker at jeg elsket din bror så høyt og kunne ikke helt forstå hvordan jeg skulle ha like mye kjærlighet til to. Men med deg i armene var ikke det et problem lengre, for heldigvis deler man ikke på den kjærligheten man allerede har gitt til et barn - man får en nye porsjon, dobbelt opp, 100% ny kjærlighet♥ Dere var begge mine to mirakler, og visste jeg ikke skulle ha flere barn. Jeg var født med hofteleddsdysplasi, og jeg husker da jeg var tolv år, og var hos legen for kontroll etter at den ene hoften min var operert. Legen snakket ikke til meg, men til min mor, om hvordan operasjonen og alt hadde gått, og jeg husker han sa at hun bør ikke få mer enn to barn. Så da du lå i armene mine, visste jeg det - jeg hadde fått mine to mirakler.

Siden hofteleddsdysplasi kan være arvelig, ble både du og din bror sjekket ekstra for dette på sykehuset, før vi skulle hjem. Du var litt i grå sonen, og de ville være på den sikre siden, så du måtte de tre første månedene ha en ganske stor og bred pute mellom bena som ble festet både rundt magen og stropper over skuldrene for å holde den på plass. 

Tiden går så fort, tenker jeg, her jeg sitter og mimrer. 

En god og real gutt. God i fotball med venstrefoten, godt likt, pliktoppfyllende, lekser ble gjort, prøver bestått. Lett motorsykkel i oppkjørselen etterhvert før lappen på bil ble bestått. Og med transport og logistikk på vidergående, ble det blant flere, sertifikat på "stor" bil. Med fast jobb og laaange vakter, mye kjøring med lasting og lossing, er du en fantastisk ansatt. 

Du er en fantastisk lillebror mot storebror som har hatt sine utfordringer med rus. Du har tatt avstand til rusen, men ikke til han. Blod er tykkere enn vann, og når han har opplevd å bli utsatt for vold i eget miljø, har hjertet ditt vist meg at det har gått inn på deg.

Du har vært fantastisk mot meg, og når det har vært som tøffest med disse utfordringene, har du sett meg og sagt at "jeg har noe overtid jeg må ta ut i fri. Skal vi ta en tur?" Vi har vært Kreta, Mallorca, Gdansk, Krakow, Praha, London ol.

Du er en mann uten store ord - men det du ikke sier, tar du igjen i handling. Og det er en av mange grunner for at jeg er så utrolig glad i deg. Men mest av alt fordi DU er DU. Kunnskap, visdom og forstand om livet - og i livet - er tre viktige prinsipper jeg vet du har i deg. Ta vare på dem og la dem være med på å forme deg, for da er du rustet til å møte alle slags dager ♥ 

I dag er du samboer med din Christine, og dere er et vakkert par som kler hverandre 

Takk for deg, takk for hjertet ditt og alt godt til deg, kjære Nicolai. 

Klem fra mamma...

Jeg ser..

Denne sangen gikk jeg å tenkte på i dag..du kjenner den nok igjen, denne nydelige sangen av Bjørn Eidsvåg..

 

Eg ser at du e trøtt
Men eg kan ikkje gå
Alle skrittå for deg
Du må gå de sjøl
Men eg vil gå de med deg
Eg vil gå de med deg

Eg ser du har det vondt
Men eg kan ikkje grina
Alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
Men eg vil grina med deg
Eg vil grina med deg

Eg ser du vil gi opp
Men eg kan ikkje leva
Livet for deg
Du må leva det sjøl
Men eg vil leva med deg
Eg vil leva med deg

Ser at du er redd
Men eg kan ikkje gå
I døden for deg
Du må smaka han sjøl
Men eg gjer død til liv, for deg
Eg gjer død til liv for deg
Eg gjer død til liv for deg

Jeg gikk tur i øsende regnvær og vind, og julelysene var tent overalt - i vinduer, på gjerder, langs tak, på hekker, på trær, på stolper, på flaggstenger - ja, på det som tenkes kan. Og det er jo så fint, og gjør det så vakkert alle steder. Og uansett, i denne måneden hvor vi tenner mer lys både ute og inne enn ellers i året, så vil alltid lyset være sterkere enn mørke.

Sånn som jeg håper at mitt eget hjertelys vil være sterkere enn det som kan være tungt og vanskelig for noen en dag ♥

Hverdager er best

Hverdager er best, syntes jeg, men hva er egentlig en hverdag? Jeg tenker at det er de dagene uten de store opp og nedturene - hva nå det er igjen. Når alt kommer til alt er det vel opp til hver enkelt og vurdere hvilke dager som er best. Alle dagene er i hvertfall LIVET. Det er viktig å ikke glemme.

Dette lille vakre nøste kom til oss for en ukes tid siden, og skal hete nettopp det - Nøste. Det er noe beroligende med dyr, og de er så hengivne mot eierene sine. Jeg forstår meg ikke på mennesker som er slemme mot dyr. Det er et uttrykk som beskriver onde menneskelige handlinger slik: "de oppfører seg værre enn dyr" Men dyrene følger bare sine dyriske instinkter, mens vi mennesker, som har valget mellom det onde og gode, gjør det onde mot hverandre - og dyr - av egen vilje. Det er bare tragisk. Vi er i utgangspunktet skapt med vett og forstand til å gjøre det gode og riktige, men det er vel ingen som er værre enn oss mennesker til å misbruke det.

Så er det denne vakre tiden, da, som står for døren. Kjærligheten og lysets tid. Familiens tid. Tradisjonenes tid. Og jeg elsker den. Elsker og gjøre hjemmet vårt julepyntet, elsker tradisjonene, lage det samme som i fjor, tenne mange lys og bare nyte stille morgen stunder. 

Men det er også tiden da ensomhetsfølelsen er større enn noen sinne. Man blir minnet om hva man ikke har, savnet av de man har mistet er større enn før og det å kjenne seg alene kan lett bli erstattet av å være ensom. Det er forskjell på å være alene og det å være ensom - og akkurat den følelsen er sterk i en høytid som julen. Mange ser bare fram til at hverdagene skal begynne igjen.

Familie båndene er så sterke i julen, men det går an å løfte blikket litt for så å se en som trenger å bli sett, trenger å bli bedt, som trenger et felles skap i en stue med en familie ♥

Kjøpesenter og sentrum har vært julepyntet lenge, og jeg syntes det er koselig. Men for meg er det viktig å ikke bli påvirket av det stresset som det legges opp til. Jeg vil bevare roen og gleden, og jeg vil gjøre mine gjøremål i førjulstiden i mitt tempo. Da har jeg det best.

God desember til deg og kos deg. Er du alene? Gjør det hyggelig for deg selv, tenn lysene og ta godt vare på deg. Når alt kommer til alt så er du en meget viktig person i livet ditt ♥

Sorg før og nå

Er det forskjell på sorg før og nå. Jeg tenker på det å sørge over å miste noen som betyr alt for deg for, ja, kanskje femti år siden, kontra i dag..?

En merkelig problem stilling, tenker du kanskje, men jeg har tenkt på det i det siste, for jeg har en søster som er eldre enn meg, og som jeg aldri møtte fordi hun døde da hun var to år, og jeg kom tre år etterpå.

Jeg tenker på hva hva min mor har fortalt meg om denne prosessen. Den lille aktive og friske jenta hennes ble syk. Og når en to åring ligger på sofaen og ikke orker å være i aktivitet, ja, da vet man at det er noe galt. Slik var det også for min mor. Hennes mann, min pappa, gikk på skole i Oslo, og det var LANGT  fra Mandal til Oslo for litt over femti år siden. Hun var alene med min eldste søster på fem år og sin syke datter på to. 

På den tiden kom legen hjem på legebesøk, og han konkluderte med at mamma skulle passe på å få drikke i henne. Så gikk han. Men henes lille jente ville ikke ha drikke og ble mer og mer apatisk.

Legen ble tilkalt igjen, og denne gangen knipset han med fingrene foran ansiktet hennes for å se om det var noen reaksjon. Og det var det - så vidt.

Situasjonen hadde gått så altfor langt, og det var for sent. Da legen tok min mor og min søster med seg i bilen for å kjøre til sykehuset, døde hun i mammas armer. Og da de kom fram til sykehuset, leverte hun fra seg sin lille jente og fikk en pose tilbake med klærene hennes i - for så å bli kjørt hjem av legen som i ettertid har sagt at denne hendelsen har vært hans dårlige samvittighet i alle år. Og det med god grunn. Hun skulle blitt lagt inn lenge før han så vidt fikk kontakt med henne da han knipset med fingrene foran ansiktet hennes.

Hva har dette egentlig gjort med min mor i alle disse årene? Det var ikke snakk om oppfølging av krise team, og min far fikk beskjed av rektor om hva som hadde skjedd, og dro hjem.

Mamma er i dag åtti år, og jeg vet at jenta hennes nettopp hadde hatt bursdag. Femtifire år. 

Vi har egentlig aldri snakket så mye om dette, og for meg har hun alltid vært min ukjente søster, men som det er noen bilder av på veggen hjemme hos mamma. 

Min eldste søster husker henne. Hun husker mamma og pappa sin sorg, hun husker mormor som tok seg av henne fordi mamma ikke orket. Hva har det gjort med henne og huske dette?

Er det forskjell på sorg før og nå?

Nei, det er det ikke, men det er stor forskjell på hvordan man kan få hjelp til å takle noe som aldri blir borte.

Jeg vet at mine foreldre taklet dette på forskjellige måter. Pappa tok et dyp dykk i verdens relgioner, og skrev bok - til minne om hans lille datter, og mamma taklet det på sin måte. Min søster som var fem, måtte takle det på sin måte. på barns vis. Jeg vet at for mine foreldre og min søster er dette noe som har preget livet deres.

For meg er hun søsteren jeg aldri møtte, men som jeg vet nettopp hadde hatt bursdag. Ingen barn får livet forgjeves, men hun ble til en liten engel så altfor tidlig.

Det kom en jente til, fem år etter meg, og mamma og pappa vil alltid ha fire døtre.

Til minne om min ukjente søster Liz Ivy ♥

 

 

Hold hode kaldt og hjertet varmt..!

Det er lov, tenker jeg, å si at det har vært litt tøft i det siste. Jeg er ikke alene om det. Det vet jeg, og derfor er det helt greit å si det, fordi man er ikke spesiell av den grunn, og jeg er ikke så mye anerledes enn alle andre.  Det røyner på innimellom og gleden kan fort bli borte om man ikke passer på. 

Men her sitter jeg altså på kjøkkenet og venter på at en rundstykke deig skal heve ferdig, mens jeg blogger litt igjen.

Her om dagen ringte min eldste sønn og lurte på om vi skulle møtes til en kaffe. Som noen av dere vet fra før, og fordi noen av dere som følger bloggen min vet det, så er han rus avhengig - men verdens beste for meg ♥ Vi har så mange fine stunder sammen, til tross for at det har vært mange tøffe tak. Bare den som er i samme situasjon vet hva jeg snakker om. Mange vonde dager og vanskelige situasjoner ligger bak oss, og metadonen han går på, har - til tross for at det er altfor hardt for en ung kropp å fylle på med dette hver dag, år ut og år inn - gitt oss en roligere og mer stabil tilværelse. Jeg er ingen tilhenger av metadon. Jeg har lest om skadevirkningene, og det skjærer i hjertet når jeg vet hva det gjør med kroppen hans. Men jeg velger meg det som er godt, og det er altså dager uten de store opp og ned turene - for han og for oss som er hans nærmeste pårørende.

Vi var altså på cafe, han med sin nisse caffelatte, som den så treffende het for tiden vi går i møte, og jeg med min vanlige svarte. Vi snakket om jul, om julegaver og alt som hører til. Julen skal han feire hos meg og mannen min - sammen med hans bror, min yngste sønn ♥

Jeg er jo bare verdens heldigste mamma, for mens vi prater om løst og fast, ringte yngste mann og spurte om jeg skulle være hjemme denne kvelden. Han ville komme innom etter at han hadde kjørt samboeren et sted. 

Som seg hør og bør, laget jeg pizza og kvelden var perfekt med både alvor og humor ♥ 

Jeg er nok hønemor på min hals, men det har sine grunner. Vi har jo alle vår historie, og jeg har min. Men jeg er ikke en slitsom mamma, altså, bare så det er sagt :)

Alvorlig talt - vi snakker om to voksne gutter, eller rettere sagt: menn 

Gleden over det lille i den store sammenheng, å se det man ikke har tenkt på før, er utrolig spennende. Når livet stopper opp litt fordi man ikke ser klart, fordi det tårner seg opp, uforutsette ting kommer på å gjør det vanskelig, ja, da gjelder det å holde hodet kalt og hjerte varmt. Når fornuften og hjerte snakker sammen og spiller på lag, kommer ALLTID lyset tilbake til deg. 

Og trøste er å se med hjerte

 

Slutt på forventningspresset!

16. november er det julegate åpning. For tidlig, spør du meg, men jeg forstår jo at handelstanden gleder seg, for vi er der jo med en gang, glade og handle villige.

Jeg elsker julen, men jeg har også kjent på presset om at alt skal være så perfekt og vellykket. I fjor stod jeg i en gavebutikk og kjempet med tårene, redd for at noen skulle se meg. Presset ble for stort.

Helst skal vi ha flott dør krans som vi selv har laget av materialer vi selv har vært ute å plukket i skogen, mens vi nyter boller og kakao rundt et bål. Vi skal støpe våre egne lys og hogge vårt eget juletre. Lager du dine egen pølser i skinn du har vært hos slakteren og kjøpt, er det jo fantastisk, og har du på toppen av det egg fra dine egne frittgående høner, ja, da kan jo ikke julebaksten bli bedre. Alt dette er vel og bra, men det blir ikke en bedre og mer vellykket jul fordi om du har klart alt dette - samtidig som hverdagene går med jobb, familie og vanlige gjøremål.

I år skal jeg ikke la meg påvirke og presse av reklamen som forteller meg hva jeg MÅ, BØR og SKAL gjøre i den såkalte jule stria. For hvem bestemmer om det skal være en stri? Det som skal være en høytid til minne om Han som ble født i en stall og som skal være en tid med lys og glede, er blitt gjort om til en stri - av hvem?

Vi snakker om julebrød, julepølse, juleskinke, julesylte, julepålegg, julebrus, juleost, julesennep, juleklær, julestrømper (helst hjemmelaget) fylt med julegodt, julekalendere, julelys, juleservietter, juleblomst, julekort, julemusikk, julegaver osv.
Hvem er det egentlig som legger opp til at det skal være en stri?
Handelstanden, reklame i aviser og magasiner, tv - jeg legger skylden på dem. De forteller MEG hva JEG må gjøre for å få en vellykket jul med mine kjære.
Men heldigvis, det er jo helt opp til MEG SELV. 

Da jeg stod i gavebutikken i fjor med tårer som presset på, kjente jeg bare at nok er nok. Jeg tok grep og gjorde slutt på forventningspresset. For det forventnings presset var kun til meg selv - og når man vet hvor det kommer fra, kan man gjøre noe med det.

Jeg har noen få faste jule tradisjoner. Og det holder for meg. Jeg gjør det på min måte uten egenprodusert pølse med skinn fra slakteren og uten egg fra egne frittgående høner. Julebaksten blir kjempegod uansett. Kanskje jeg kjøper en dørkrans på nille - eller kanskje jeg lager den selv.

Jule treet blir hentet fram fra kjelleren for fjerde året på rad, og når det er ferdig pyntet, er det så vakkert med  hjemmelaget juletre pynt og mange små lys. Huset lukter av jul, og når jeg kan nyte hver dag i desember med de jeg er glad i, ja, DA er det bare jul ♥


Jeg elsker julen, men ikke riktig ennå. Nå er det høst, og den må først nytes...

 

#jul #høst #hjemmelaget #forventningspress

 

Forsterket ensomhets følelse

Wow, jeg har sagt det før og jeg sier det igjen - høsten er vakker, der den står i full "blomst" Morgen turen ble litt tidligere i dag enn vanlig fordi vi hadde stilt klokken tilbake en time, og jeg ble igjen slått av hvor vakker den er ♥


Ja, så var det det med klokka, da, at den allerde skulle stilles tilbake. Jeg ble minnet om det i går kveld, uten at jeg tidligere hadde tenkt på det. Jeg vet jo at det alltid er siste helg i oktober, men jeg har hatt en travel høst så langt, så det var altså noe jeg ikke hadde tenkt på - før sent i går kveld, altså. 

Jeg husker da guttene min var små. Det var alltid værst når klokken skulle stilles tilbake. De var to morgenfugler, og det  å våkne i 05.30 tiden var veldig vanlig i mange år. Så altså, da klokken skulle stilles tilbake, var jo klokken bare i 04.30 tiden da de var klare for dagen. Søndagen var alltid ekstra lang, følte jeg, men vi kom heldigvis fort inn rutinene igjen.

Jeg er veldig takknemlig for at høsten og mørketiden ikke er avskrekkende på meg . Det er mange som sliter med denne årstiden, nettopp fordi den er så lang og mørk.
Reklamene på tv for den maksimale være-inne-og-kose-seg-med-venner-og-famile tiden er nå, og vil bare øke på ettersom det går mot jul. For dem som føler seg alene og kanskje til og med ensom, blir disse følelsene forsterket.

Lange mørke kvelder forsterker ensomhets følelsen når man ser reklamen på tv og på alle bildene på sosiale medier.


Jeg  ønsker å være en motvekt. En motvekt til all reklame, og til alle glansede bilder på sosiale medier. Jeg syntes også det er hyggelig å dele et bilde av gode øyeblikk på både fb og insta, men jeg ønsker å snakke sant om livet.

Og hva er livet? Det er jo så mangfoldig og består av oppturer, nederlag, skuffelser, gleder. Livet begynner og livet slutter. Man bygger relasjoner og relasjoner blir brutt, man opplever kjærlighet, men også hat. Man opplever skuffelser, men også overraskelser...Og sånn kan man holde på..
Som menneske skal det rygg til å bære alt dette i løpet av et liv, og jeg har heldigvis til gode å møte det menneske som kan si at alt bare har vært en rosebelagt vei uten torner. Jeg er menneske og opplever derfor at jeg lever med alle disse følelsene og opplevelsene.

Men min hemmelighet er at jeg vet at som dagen er, er også styrken min. 

Alt godt til deg, både i dag og for alle høst dager.

Jeg må bare ha med bildet under. Et aldri så lite høst kupp på en loppis og brukt butikk rett over svenske grensen. Så fornøyd med denne nydelige trehesten - vakker og gammel og tydelig velbrukt - som igjen gjør den enda finere... ♥

Mange vil nok ikke vedkjenne seg problemet i kommunen..

En spennende dag i morgen - for fjerde året på rad. 

"Rommet Mitt-begynnelsen på veien videre" arrangerer for fjerde året på rad sitt årlige seminar/temakveld med fokus på pårørende, berørte og øvrig nettnettverk til rusavhengige.

Det hele bygger på personlig erfaring rundt denne tematikken, fordi jeg er mamma til en flott ung mann med rusavhengighet. Ønske om å få bety noe for andre som var i samme situasjon, begynte i meg for mange år siden, men for ca fire år siden ble pårørende gruppen en realitet, samtidig som vi formelt laget en frivillig organisasjon. I dag er vi et team som jobber med tematikken på flere måter, og du kan lese mer om oss her  og her

Som sagt - i morgen står det fjerde seminaret/temakvelden for døren - og det er alltid spennende. Jeg skal holde hoved foredraget i år og temaet er "Livs glede i vanskelige livs situasjoner - er det mulig?" Det hele bygger selvsagt på personlige erfaringer og opplevelser, og det er derfor viktig for meg at det skal være nært og personlig ♥

Det er også veldig bra at kommunen stiller med en representant fra avdelingen for samfunns utvikling. 

Mange kommuner er nok ikke klar over hvor mange av sine innbyggere som sliter med nettopp det å være pårørende til en med rusavhengighet, og ingen kommune liker vel egentlig å vedkjenne seg til fulle at også i deres kommune er det flere rusavhengige, med tilhørende problematikk, enn man ønsker.

Kommuner som ikke vedkjenner seg problematikken, glemmer en viktig ressurs - pårørende. Uten et tilbud, går de inn i sitt eget mørke.

Bak en hver rusavhengig står det ofte en mor, far og søsken. Disse er direkte berørt, og trenger et nettverk som vet hva denne problematikken handler om - ikke utfra tillært kunnskap på en skole, men fra mennesker som vet hva dette handler om og som de kan identifiserer seg med.

DERFOR er en pårørende gruppe viktig, og DERFOR skulle en hver kommune i større grad løfte fram et så viktig arbeid. Mange pårørende sliter seg ut i sine forsøk på få ungdommen sin på "rett kjøl" De går ofte inn i kamper de ikke kan vinne, og det tar tid å erkjenne at man ikke kan gjøre noe mer. 

Et nettverk som en pårørendegruppe er, blir et viktig treffpunkt, hvor vi gir råd og veiledning til hverandre. 

Mottoet for pårørendgruppen vår: Du er ikke alene - og nettopp det er det mange som tror at de er - inntil de får vite at det finnes et tilbud - at man ikke var det allikevel.

Jeg håper du som er i en slik situasjon, har et nettverk, at du ikke er alene. Alt godt til deg fra meg ♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Endelig borte..

Endelig er den borte - for denne gangen. Noen anfall varer til jeg får tatt medisinen, andre roer seg ned med medisin, men når den er ute av kroppen, blomstrer det opp igjen. Utrolig slitsomt, men da jeg denne tredje dagen kunne stå opp uten migrene, var det fantastisk å stå opp selv om det var ganske tidlig og jeg hadde sovet lite.

Skumringen som er så tidlig på morraen, er så fin, og når jeg tente lysene på kjøkkenbordet og lykten som står i kjøkkenvinduet, ble alt så behagelig og fredfult - med den vakre høsten utenfor.

 

Jeg er fult klar over at min sensitive natur ofte spiller meg et puss og setter i gang migreneanfallene mine - og når jeg på toppen av det har dårlig søvn kvalitet, er det ofte ikke så mye som skal til. 

Men nå er det altså ute av kroppen, den intense smerten som gjør det umulig og fungere, og det er helg igjen ♥

Jeg har registrert at flere butikker er i gang med både halloween og jule forberedelser. Så to vidt forskjellige ting i en salig blanding. Jeg forstår ikke hvorfor de må blande disse to. Kan de ikke bli ferdig med halloween før de tar fram jule stæsjet? Hva er poenget med å la alt det orange og røde ligge framme samtidig? Ikke er det to farger som kler hverandre heller, spør du meg...

Det er nå min mening - og om du vil ha litt mer min mening, så mener jeg at å ta fram julen i oktober er for tidlig!! 

Men heldigvis - vi kan forholde oss til det som vi vil, og jeg forholder meg ikke til det akkurat nå :)

Ha en super fin helg. Det ønsker jeg oss alle ♥

#høst #oktober #migrene 

Sol i går - regn i dag. Elsker høsten..!!

Satte meg ned for å lese videre på boken jeg er halvveis i, og kjente lysten til å skrive kom snikende på. Ble først sittende å se på noen bilder jeg tok i helgen. Jeg og beste venninnen min var på årets venninne tur, og denne gangen la vi den til fjellet istedet for byen og shopping. Jeg tok et par filmsnutter av oss, og det er jo ganske vittig, men her sitter jeg altså å ler av oss og vår egen sære humor. 

Men uansett - fjellet er fantastisk og vi fikk oppleve det på sitt beste her vi snart er i midten av oktober.

Naturen er så vakker, og jeg blir helt satt ut av nydelig øyeblikk som dette. Det blir ofte snakket om guds frie natur, og det er ikke uten grunn at jeg finner styrken min der. For meg er Gud i naturen og den er Hans skaperverk - storslått og vakker ♥

Jeg håper du har en bra dag. Ingen dager er like for noen av oss - og det gjør jo også livet mangfoldig og innholdsrikt. Kanskje for innholdsrikt, vil nok noen mene, og det er jeg enig i. Det kan være i overkant mye innimellom av ulike hendelser med alt man skal rekke med både familie, jobb, skole, sosiale aktiviteter og alt hva det måtte være. Alt er viktig i et helhetsbilde, men glem aldri deg selv. 

Har du ditt eget sted hvor du får påfyll av indre styrke? Kanskje du er som meg som henter den i Guds fantastiske skaperverk? En ting vet jeg, ihvertfall, og det er at JEG trenger ihvertfall et mentalt sted hvor jeg finner roen, og med det også det jeg trenger for å møte hver dag som den er ♥

Takk forat du stakk innom og leste!!

 

#høst #høstfarger #gud 

 

Ønske om å være som man var

På en helt vanlig torsdag på en helt nydelig dag i oktober, pakket vi sekken å gikk ut og opp på fjellet som er rett bak der vi bor. Der satt vi i solen, og kjente at den varmet med nydelig utsikt ut over byen og vannet.

Mannen min er ikke helt bra i helsen sin for tiden, og etter en stund sier han at han skulle ønske at han ble så sprek igjen som han en gang var. "Men nå er jeg som jeg er," svarte han seg selv. "Og det er utgangspunktet ditt," tilføyde jeg.

Ønske om å være som man en gang var, kan nok gjelde mange av oss i så mange forskjellige ting. Det er jo engang sånn at vi forandrer oss. Ingen av oss er tjue for alltid, selv om man kanskje skulle ønske det. Vi blir rike på erfaringer, visdom og kunnskap om livet ettersom årene går, men helsen er nå en gang noe av det viktigste man har, og det er klart man skulle ønske at man alltid var som man en gang var. Frisk og sprek.

Det er ikke så lenge siden han løp opp den strekningen han i dag bruker litt tid på - men det viktigste er tross alt at han faktisk kommer opp - opp til benken hvor vi satte oss og nøt kaffe, solen og hverandre. 

Fokuset har alt å si. Har vi fokuset på det vi ikke klarer lengre, det som gikk så lekende lett før, eller klarer vi å se det vi faktisk får til, på tross av at det ikke er som det en gang var?

Hvor fokuset er, har alt å si. Det jeg ikke klarer lengre, klarer jeg allikevel, bare på en litt annen måte. Som for eksempel å gå opp fjellet, i stede for å løpe 

Lykke til med rett fokus, og takk for at du stakk innom og leste :)

#natur #sol #høst #oktober

Leseglede..!

Jeg er nettopp ferdig med en bok, og når tårene triller, har forfatteren gjort en god jobb. En fantastisk formidlings evne som tok meg med inn i en gammel bokhandel, hvor brev veksling mellom to venninner fra fortiden var gjemt og kastet lys over gamle hemmeligheter. Jeg kunne virkelig kjenne atmosfæren og lukten av gamle bøker og den nye eierens kamp for å føre arven videre. 

Jeg skulle ønske at så mange flere så verdien av å lese. Jeg elsker å sitte på morgenene, før de andre står opp, å lese. Stille og rolig før dagen begynner med alt hva den måtte inneholde. Eller en pause midt på dagen - uten noen annen grunn enn at du er spent på neste kapittel. Det skaper en egen ro, det der, å lese. 

 

 

 Det jeg leser må alltid ha rot i virkeligheten, slik at jeg kan sette meg inn i handlingen. Og boken jeg nettopp er ferdig med, hadde det. Ja, den hadde så rot i virkeligheten, at jeg kunne se for meg meg selv med min egen lille butikk :) (forøvrig en gammel drøm - som faktisk ble mer levende etter denne boken) Beskrivelsen av den gamle bokhandelen "Blåfugel Bøker" i boken "God natt, June", var en bokhandel full av hemmeligheter, skjulte skatter, overraskelser, glede, sorg og kjærlighet - i nå fortid og nåtid. Og å lese og oppdage hvorfor fortiden er viktig for nåtiden, gir en også mange personlige oppdagelser for eget liv. Kanskje det er noe ved deg du ikke helt forstår, en side ved deg, eller noe du elsker å gjøre. Hvem har du det etter, hvorfor er du slik, hva kommer det av? Fortiden kan avdekke mye, å gi mange svar.

Uten drømmer blir livet tomt og flatt. Kanskje drømmene aldri blir noe av - men hvem bestemmer det, tro?

En gammel sang sier det slik i en setning: "om det er drøm, så la meg få drømme...."

Jeg har funnet ut at drømmer alltid vil vekke til live nye drømmer. 

Jeg har selvfølgelig vært  på biblioteket i dag. Det gir en egne ro å gå og kikke, sette seg med et bord med et magasin, kjenne på stillheten som faktisk er på biblioteket, finne en ny bok å låne med seg hjem, eller en film. Muligheten der er så mange, og jeg har i hvertfall opplevd flere ganger hvor behjelpelige de er med å få tak i den boken jeg ønsker om de ikke har den inne selv. Etter kort tid kommer det en sms som forteller meg at boken jeg venter på, er kommet. 

Verdien av det skrevne ord må vi aldri miste. Alle bøker på nett i verden kan aldri erstatte opplevelsen av å ha en bok i hendene, fysisk bla om eller legge den fra seg. Det er min mening, i hvertfall !! Jeg husker utrolig mange fine lese stunder med mine to gutter, da de var små. Med en gutt i hver arm krok, satt vi der og leste. Lese stundene var viktig og en rolig og fin avslutning på dagen ♥

Jeg kan til og med huske jeg leste for min søster da vi var mindre. "Da Per var ku" Jeg var så lei av den boken mange ganger, men jeg angrer ikke på alle de gangene jeg leste den :) Ja ja, minner er uansett gode å ha...

Ønsker deg en strålende helg, og takk for at du stakk innom og LESTE bloggen min i dag.. 

#bok #bibliotek #helg #drømmer

Du er nummer...i køen, og estimert ventetid er....!

Gurimalla hvor sliten jeg ble i hode etter at jeg prøvde og "ordne" noe på telefon med et stort selskap til her om dagen. Det gjaldt nettet og tv`en vår. Ja, jeg vet at jeg kan ordne sånne ting på nettet, og det var også planen, men jeg måtte altså snakke med dem og i rettferdighetens navn, det står et telefonnummer der, så det skal altså være mulig å ringe

Først, etter flere tastevalg og venting, kommer jeg endelig igjenom,  etter at musikk jeg ikke liker en gang (heldigvis er smaken som baken) runget ut av telefonen og satte tålmodigheten min på en liten prøve. Da jeg kom igjennom og la fram det jeg hadde på hjerte, ble linjen brutt. Irritasjonen begynte å vokse. Og det er jo ganske dyrt å ringe disse selskapene, så jeg begynte å skrive en chat. Men hun anbefalte meg å ringe det nummeret jeg allerede hadde ringt (!!!) Tålmodigheten min  begynte her å sette meg på en liten prøve.

Jeg ringte opp igjen.

Igjen mange tastevalg, igjen ventetid med musikk. Endelig svar - legger fram samme sak igjen, og etter en liten stund sier vedkomne at om ti minutters tid kunne jeg sjekke mailen min for videre informasjon og følge lenken som de sendte meg.

Jeg takket for hjelpen, og begynte å vente. Å vente, å vente. Etter førti minutter var tålmodigheten slutt og jeg ringte - igjen.

IGJEN nye tastevalg - ny grusom musikk (som føltes værre nå) og siden alt går langsommere med liten tålmodighet, virket det som jeg fikk svar etter en liten evighet.

Ny kundekonsulent, jeg legger fram saken IGJEN, at jeg venter på mailen som skulle ha kommet etter ti minutter, men at det NÅ hadde gått nesten en time. Han fant fram til saken (utrolig nok) og leste opp mailadressen, som jeg med en gang hørte inneholdt en feil. Den forrige kundebehandleren hadde notert ned mailadresse med en aldri så liten skrivefeil. Dette påpekte jeg, selvfølgelig, og med en liten latter i stemmen sa han at kollegaen hans sikkert hadde hatt mye å gjøre..grrr.. Men vipps, så ble alt ordnet MENS vi holdt linjen.

Jeg tenker på mange eldre, som skal prøve å henge med i dette digitaliserte sammfunnet hvor alt skal ordnes så greit på nett. Det er jo faktisk mange av den genersajonen som ikke har en pc engang, og som er helt overlatt til å ha noen som kan hjelpe dem. Så mange taste valg, så mange digitaliserte stemmer som forteller dem hva de skal gjøre. 

Verbal kommunikasjon kan aldri erstattes av en stemme som sier hvilke taster jeg må trykke på for å få hjelp med det jeg lurer på.

På mange måter beundrer jeg mine foreldres genersasjon som klarer å henge med på utviklingen. Mange av dem er allikevel helt avhengig av hjelp for å få utført de enkleste ting, nettopp fordi det skjer via nettet.

Men - uansett - jeg fikk ordnet det jeg skulle, og alle er fornøyde :)

Noe annet jeg er fornøyd med er at genseren min er ferdig. Har en del strikke bøker hjemme, og tidligere her på våren satte jeg i gang. På grunn av sommer og ferie har det tatt litt lengre tid enn vanlig, kanskje, men her er den altså...Nordkappkofta som jeg gjorde om til genser.. ♥

 

Ha en flott dag, og du vet hva de sier: Tålmodighet er en dyd - men alt med måte, spør du meg ;)

 

#høst #høstfarger #håndarbeid #kommunikasjon

Forberedelse..

Jeg forbereder meg - og høyre pekefinger og håndledd "verker". Jeg kjenner jeg lever mens foredraget går fra hodet og hjerte og blir til på tastaturet :) 

Og når jeg kikker ut ser jeg høstens nydelige farger. Det er bare fantstisk, spør du meg. Jeg er utrolig glad i høsten. Alle er ikke det, det vet jeg, men det som er så fint er at om du har en annen mening om det, er det helt greit :)

Den siste tiden har jeg jobbet med et foredrag jeg skal holde på frivillighet sentralen i Halden. Organisasjonen "Rommet Mitt-begynnelsen på veien videre" som jeg driver sammen med et team, skal for fjerde året på rad holde sitt årlige seminar/temakveld, med fokus på pårørende til rusavhengige. Det er åpent for alle og man må absolutt ikke relatere seg til rusavhengighet. Det er mange områder i livet hvor vi kan kjenne på at vi ikke lever selv, man eksisterer på andres premisser.

Jeg tenker også at det kan være aktuelt for dem som arbeider til daglig med mennesker på ulike måter, eller at du rett og slett bare har lyst til å få med deg en slik kveld med denne tematikken

Foredraget jeg jobber med, kommer ikke fordi jeg har en bachelor i faget "Livsglede i vanskelige livs situasjoner", men fordi jeg her en bachelor i personlig erfaring - og det er en ganske stor forskjell. Fagkompetanse er bra og må også til - men jeg tror at personlige erfaringer om det man snakker om, er av stor verdi.

Jeg er jo en person som liker å gjøre det jeg gjør ordentlig - derfor er det ikke gjort i fullfart og lage et foredraget. Samtidig som jeg går inn i materien for å finne ut og formidle hvordan jeg fant tilbake livsgleden mens livet ennå var ganske vanskelig, så ønsker jeg å formidle at det er mulig.

Denne kvelden er åpen for alle og du kan lese mer om den her

Ønsker deg fortsatt fine og gode høstdager - nyt fargene. Blir man først oppmerksom på dem, er de virkelig et flott syn ♥

#høst #forberedelse 

Litt oppmuntring på veien videre

Inspirert ♥

 

Til hva og av hva? 

Tja, hva er det som inspirerer meg, tro?

I dag har det vært blant annet vært cafebesøk med venninne, og en tur innom "godtebutikken" - også kalt Vintage Living.  En flott butikk midt i en ellers rolig gågate.

Jeg har BLITT inspirert til å gå et skritt videre med en drøm, og jeg har FÅTT inspirasjon til å fortsette med det jeg allerede holder på med. Noen ganger trenger man det. Noen ganger trenger man bare rett og slett litt oppmuntring til å fortsette på veien videre. 

Å se og bli sett er to viktige ting i et menneske sitt liv. Det gjelder uansett hvem man er og hva man gjør. For at livet skal ha kvalitet, trenger vi å kjenne at vi betyr noe for noe og noen. 

Bare et lite ekstra hyggelig ord til oppmuntring.

Det koster så lite, og gir så mye igjen

Ukene går fort og det nærmer seg helg igjen - og jeg ønsker deg en GOD helg, hvor du enn er, og hva du enn gjør ♥♥

#interiør 

 

 

En svært lat søndag :)

En virkelig rolig og avslappende søndag går mot slutten. Med joggebukser på i hele dag, har været vekslet mellom sol og regn. Vi skulle til å ta på oss skoene her hjemme for å ta en tur ut, men da det begynte å regne kjempe mye, trakk mannen min seg fra turen, for han liker IKKE regn. Men jeg elsker å gå i regnet, så det passet perfekt og ta regnjakken på for å gå ut :) 

Men det gikk ikke mange minuttene før det stoppet å regne og solen kom fram. Regn jakken ble alt for varm og klam, men jeg nøt de deilige varme solstrålene der jeg gikk langs vannet i det vakre terrenget, ikke så langt fra de vi bor. Solen glitret i vannet og det ene vakre motivet etter det andre dukker opp.

 

Da jeg kom hjem fikk jeg endelig sortert litt i bildene jeg har på pc`en. Det er noe jeg har tenkt jeg skulle gjør i lang tid. Jeg liker å ting i systemer, så det at bildene mer og mindre har ligget om hverandre på pc`en, har jeg lenge tenkt jeg skulle gjøre noe med. Så i dag var det altså dags for å gjøre det. Bilder fra ferier ble omhyggelig lagt i mapper med hvor og når. En egen mappe til alle bildene vi har etter vår kjære hund, Targo, fikk en egen mappe, og en mappe med bare naturbilder. Jeg elsker orden, og nå er det mye orden i de sakene :)

Jeg liker å ha en bok å lese i, og kjærlighets romaner ispedd spenning og en litt overraskende slutt, som veksler mellom fortid og nåtid, er det jeg liker beste. Så da ryddingen på pc` var ferdig, la jeg meg på sofaen for å lese. Og noen bøker har den evnen at de "fanger" deg fullstendig. Uansett hvor trøtt du blir, må du bare lese ett kapittel til. Sånn er det med denne boken. 

Da jeg hadde lest vel og lenge og mannen min hadde holdt på med sitt, bestilte vi pizza og satte på en spennende thriller film vi ikke hadde sett. Jeg er litt forsiktig med hva jeg ser av filmer, men guri malla så spennende den var. Jeg tok meg i å sitte med skuldrene opp under ørene mens jeg ventet på at han skulle bli reddet av helikopteret som fløy så lavt det kunne for å få tak i han - kort fortalt. 

 

Apropo høst bilder - jeg håper du legger merke til hvor nydelig det er i naturen på denne tiden. Det er som den med alle sine farger takker for i år, før den går i dvale for igjen gjøre seg klar til neste vår. Litt sånn skulle det ha vært med oss også. Vi kan med fordel være litt flinkere til trekke oss tilbake innimellom, for å samle krefter til dagen som måtte møte oss.

En lat, men allikevel meningsfylt søndag, går mot kveld, og er det noen dager man kan være late så må det vel være en søndag. I morgen blir ikke slik. God ny uke til deg, og takk for at du stakk innom å leste♥

 

#søndag #høst #bilder #livet #naturen

Det var ikke dråpen sin skyld..

♥♥

Det er så mye som skjer for tiden, og jeg prøver å henge med. Det er mye man har lyst til, men da kommer prioriterings faktoren inn i bilde - og den er ganske viktig.

Prioriteringer.

Like viktig for oss alle, og det behøver ikke ha sammenheng med at man har så UTROLIG mye å gjøre, men rett og slett hva man skal bruke energien, eller kreftene, på.

Når jeg gjør noe, ønsker jeg å gjøre det helt og riktig. Jeg går nok all in der hvor jeg kjenner at jeg spiller på lag med meg selv - men det kan og bli for mye. Kreftene vil til slutt dabbe av om man ikke passer på. Man er nødt til å ha positivt påfyll. Og hvem har ansvaret for å gi deg det? Omgivelsene eller deg selv?

Selvfølgelig deg selv - meg selv. For at jeg skal fungere, er jeg mitt største ansvar. Og når jeg det gjør, har jeg det jeg trenger for å være der for andre.

Så blir det opp til meg, da,og deg, å ta i bruk de ressursene man omgir seg med. Og hva må til for å få påfyll, for å få energien tilbake? Det vet man jo ofte best selv. Vi har alle våre måter å tilegne oss det gode på - psykisk og fysisk. 

Sønnen min er yrkes sjafør og kjører "stor" bil. Han kjører mange og lange turer i landet vårt. Opplever fireårstider på en og samme tur, vakker natur, flotte soloppganger og nedganger, bratte fjellsider, smale veier og brede motorveier. Midt oppi alt det ansvaret han har med kjøring, levering til riktig tidspunkt og både sure og blide mennesker som venter på leveransene, sender han et vakkert natur øyeblikk til meg. 

Noen ganger skal det ikke mer til.  Jeg er "enkel" og glede og er ikke kravstor

 Jeg tror det er gode egenskaper :)

Du har hørt om dråpen som fikk begeret til å flyte over? Det er jo ikke sikkert at det var dråpen sin skyld, men begeret var allerede så fult at det skulle bare en dråpe til før det rant over. Det var egentlig ikke plass til noe mer i det begeret, for når ikke begeret blir tømt med jevne mellom rom, fylles det jo opp av dråper, og så blir det den siste dråpen som gjør at det renner over. Og det var kanskje ikke en stor dråpe en gang..! :) Og sånn er det med oss mennesker også. Det er plass til mye på vår indre harddisk, men den vil til slutt kræsje på grunn av for tøff behandling - den vil til slutt ikke fungere lengre. Den må behandles riktig for å vare lenge. Sånn som med oss mennesker.

Jeg kommer nok alltid til å gå all in for det jeg tror på og brenner for - men ikke på BEKOSTNING av egen energi og prioriteringer. Man vet selv når strikken nærmer seg bristepunktet, og da gjelder det å gi litt etter. For alle som har dratt en strikk for langt, vet at det verken er godt eller bra!!

Takk for at du stakk innom og leste tirsdags refleksjoner - og alt godt til deg.

♥♥

 

Da jeg åpnet meg litt

Om du tør å åpne deg litt, for man normalt noe igjen. Jeg sier normalt, fordi det er ikke alltid det er slik. Men jeg åpnet meg litt her om dagen og fortalte at jeg er egentlig ganske sliten og ikke visste om jeg orket å holde på lengre med en bestemt sak - som er hjertebarnet mitt. En sak jeg brenner for, men som man fort kan bli utbrent i.

Men problemet mitt er, eller var kanskje? - at siden det er hjertebarnet mitt, har det også vært vanskelig for meg å si noe om det. Som at jeg begynner å bli for sliten til denne oppgaven og at jeg ikke har klart å delegere ut fordi jeg har vært redd for at det ikke kom til å bli gjort som jeg ønsket og så for meg.  Noen som kjenner seg igjen, eller er jeg unik her? Jeg tror ikke det ♥ Jeg vil helst gjøre det på min måte, for da blir det som jeg har tenk og sett for meg. Og man skal ikke undervurdere en som har et hjertebarn, eller en visjon. Det er noe mer enn en "vanlig" jobb. Det er livet, det er det man brenner for - det er et hjertebarn.

Men da jeg åpnet meg, noe som ikke var planlagt, ble jeg nesten overrasket over hvor mye disse menneskene ønsket å være der for meg. Hvor mye hjertebarnet MITT betydde for DEM.

Tør vi strekke ut en hånd å si: jeg er sliten, i den tro at en hånd blir strukket tilbake? Noen ganger må man bare ta sjansen, og jeg hadde ikke planlagt det, men da jeg skjønte at jeg faktisk var på vei til å åpne meg litt, tok jeg sjansen, og hender ble rakt tilbake. Det er lov å si at jeg vet ikke om jeg klarer mer - for om du noen ganger i livet skal finne ut om noen er der for deg, er det når du er svak. Det er en sjanse å ta, men den kan være verdt det.

Full av nytt mot, ny inspirasjon og ny glede over hjertebarnet mitt, går veien videre - sammen med de utstrakte hendene.

Ingen relasjoner bygges med bare ord..!

Ord har makt, men ord uten handling er bare ord. Du har sikkert møtt en gammel kjenning, man utveksler noen ord og vedkomne avslutter med at "vi må ta en kaffe en dag" Et enkelt eksempel på ord uten handling. Eller man er i en sårbar situasjon, venner sier de ringer en dag for å gjøre en avtale om å ta en prat eller bare gjøre noe hyggelig sammen. Men den telefonen eller meldingen kommer aldri - ja, da er det bare ord uten handling. Jeg har selv kjent på hvor mye ord fra en venn kan bety, med når ordene ikke ble fulgt opp av handling, betyr hverken ordene eller vennen noe mer for meg til slutt.

Jeg er ikke i tvil om hva slags venne jeg ønsker å være

En venn som handler uten ord, er mye mer verd enn alle ordene som ikke følges av handling. Dette gjelder så mange situasjoner i livet, ikke bare i de eksemplene jeg kommer med her. Det er så ofte i livet at man sier ting uten at man handler på det. 

La ordene dine følges av handling. Om du ikke gjør det, er det bedre at du ikke sier noe

Gode relasjoner skapes av ord som følges av handling. Ingen relasjoner bygges bare med ord. Jeg skrev en del om ulike relasjoner i et innlegg som du kan lese ved å trykke her her .

Alle relasjonene man som ett enkelt menneske har - som i mitt tilfelle: mamma, partner, datter søster, svigerinne, tante, venninne, kollega - ja, man kan ramse opp ganske mye - og for ikke å forglemme den viktigste rollen og relasjonen: den du har til deg selv. Tenk på hvor mye man sier til seg selv om at "jeg skal begynne med" eller "det skal jeg slutte med" eller "det må jeg forandre på" eller "det skal jeg bli bedre på", uten at det skjer. Så selv til seg selv sier man ord som ikke følges opp av handling. 

Min ungdoms tid var uten de store relasjoner hva venner angikk. Jeg var beskjeden og uten den store selvtilliten. Og jeg hadde ingen voldsom utagerende ungdoms tid - rettere sagt: jeg hadde ingen utagerende ungdoms tid. Og hva har det gjort med meg, spurte jeg om i samme innlegg som jeg refererte til lengre opp.

Jeg er helt sikker på at det har gjort meg til den jeg er i dag. Sensitiv og følsom for andres følelser og opplevelser - men med mye større selvtillit og ikke fult så beskjeden :) Men derfor er jeg også følsom for de relasjonene jeg har. Det er så viktig for meg at livet mitt ikke skal være i veien, men vise veien til gode, varme relasjoner hvor man kjenner seg trygg. 

Så er det jo opp til hver enkelt av oss og være den vi ønsker å være i de ulike relasjonene vi har - og masse lykke til med det ♥ ♥

Så står helgen allerede for døren, og jeg spør meg selv om hvor tiden blir av. Men den er jo alltid der, så det er opp til oss og bruke den på de gode tingene for hverandre og oss selv ♥

Takk for at de stakk innom og leste - og god helg :)

#høst #mamma #vennskap #livet

Helt slått ut

Jeg hadde egentlig lyst til å ta opp igjen tråden fra mitt forrige innlegg, og om du ikke har lest det kan du gjøre det ved å trykke her.

Jeg skrev om ulike relasjoner, om hva som må til for at det skal fungere, og hvor lite det er som skal til før en relasjon kan bli ødelagt. Men akkurat dette innlegget handler om turen vi hadde til Bergen.

Vi lurte lenge på om vi skulle vi ta toget eller bilen, men vi landet på bil. Det var en fantastisk flott tur over Hardangervidda, selv om det var både skyer, regn, vind og gløtt av sol.

Jeg blir helt slått ut av slike flott natur. Jeg tar inntrykkene veldig innover meg og hadde det vært opp til meg, hadde vi stoppet bilen hver andre meter for å ta bilde, men da hadde jo turen blitt urimelig lang, og det var langt nok som det var med sine 64 mil!! Men med kaffi og sjokolade, overnatting OG pauser for å suge inn natur inntrykk, gikk turen som en lek. 

 

Vi hadde en overnatting,og det var så flott morgenen etter å se at skyene måtte vike på fjelltoppene fordi solen ville fram denne dagen. Og etter en deilig frokost på et nydelig gjestgivere, med dette skiltet utenfor...

...gikk vi en liten tur langs veien. Det var så utrolig fint, og jeg ble bare stående og beundre alt det vakre.

Sønnen min hadde bursdag denne dagen, og jeg laget en liten videosnutt med denne bakgrunnen og la ut på fb. Men du vet, man kan aldri få overført det man opplever der og da av lyder, inntrykk, sjarm og atmosfære - men kanskje littegrann ble overført allikevel ♥ Jeg stod å tenkte på at akkurat dette øyeblikket vil jeg oppleve en gang til med dem begge hos meg :)

 

Bergen og barndomsvenninnen min var målet, og gjensynsgleden var stor. Det er så herlig å ha noen som kjenner en laaangt tilbake. Venninnen min har klart å ta vare på brevene vi skrev til hverandre gjenom mange år. Før hun og hennes familie flyttet til Bergen, da vi enda bodde i samme by, skrev vi brev til hverandre, og det var rart å lese brev hun hadde fått av meg helt tilbake til 1977. Brevene fikk oss til å både le og gråte ♥ 

 Selv om det (naturlig nok) regnet, tok vi etterhvert vi på oss passelige klær og tok banen opp til Ulriken, og gikk ned. Jeg mener om meg selv at jeg er god til å holde meg i form, men resten av helgen var jeg så støl i leggene som jeg ikke kan huske å ha vært. Det var steinete og bratt å gå ned - men for en god følelse med både vind og regn som pisket i ansiktet 

Alle gode ting har en ende, og vi måtte selvsagt si hadet til hverandre når helgen nærmet seg slutten.

Kursen ble satt hjemover, men på en fjellstue stoppet vi og spiste. Et sjarmerende sted med god mat og vakker utsikt ut på viddene.

Minner og opplevelser lever man lenge på, og alle inntrykk og gode opplevelser gjemmer jeg i hjertet. Hele helgen med kjøre turene over Hardangervidda og hjem, var for meg full av gode øyeblikk, som jeg grep til fulle - og det er viktig for oss alle. Når du gjør noe som gjør deg godt, uansett hva det er for deg, så grip øyeblikket og gjem det i hjertet. På en dag som er tung, tar du øyeblikket fram, så vil du kjenne det samme inni deg som du kjente da øyeblikket var der ♥

Takk for at du stakk innom å leste og jeg ønsker deg en god uke fylt med det som gjør godt for hjertet :)

 

#reise #natur #mamma #bilder

Ingen utagerende ungdomstid - har det gjort noe med meg?

Hei og god ny uke. Jeg har tenkt litt i det siste på de mellom menneskelig relasjonene og på hvor små marginer det ofte er som gjør at en relasjon er god eller dårlig.

Hva slags mennesketype er du? Det finnes jo så mange og vi har lett for å sette hverandre i bås. Vi har den beskjedne, den utadvendt, den stille, den høylytte, den frimodige, tilbaketrukne, einstøingen, den folkeskye, den urbane, den som liker å være midt punktet eller den som helst ikke vil synes, den med god økonomi og den som ikke har det, gjenbruks typen og og den som ikke setter sin for i en bruktbutikk, den "snille og den "slemme", den skole flinke og "urokråka", perfeksjonisten, den som snakker uhøvlet og den som veier sine ord -  ja, slik kan man holde på å ramse opp i det uendelige. Men har vi rom for alle disse ulike personlighetene? Går det an å respekterer hverandre uten helt å forstå hverandre? 

For å ta utgangspunkt i meg selv, og noen av mine egne relasjoner...En av mine beste venninner bor ganske så landlig til. Jeg har alltid bodd i byen. Men vennskapet vårt strekker seg mange år tilbake, og selv om jeg er et by menneske, elsket jeg stundene vi hadde da ungene var små og vi var ute i skogen der de bodde, men vi møttes også på cafe i byen og kost oss. Hvorfor er dette vennskapet så sterkt? Jeg tror det handler om at vi har gitt hverandre rom til å være de vi er. 

I søskenflokken er jeg nummer to av tre. Min eldste søster var jo mine foreldres første barn og de skulle finne ut hvordan de skulle oppdra henne uten å ha gjort det før. Jeg kom 6 1/2 år etterpå. Det gikk såpass mange år fordi de mistet jente nummer to da hun var ca 2 år. Da jeg ble født har mamma fortalt hun var glad jeg var en jente. Fem år etterpå kom jente nummer fire. Med eldste mann måtte de "prøve og feile", om du skjønner hva jeg mener, med meg hadde de en sorg i bagasjen sin, og da attpåklatten kom, var mine foreldre tolv år eldre enn da de fikk eldstemann, og mer avslappet i forhold til mange ting som har med dette emne å gjøre.

Jeg har en liten stilling, der jeg jobber, og en av de beste kollegaene jeg har, er den rake motsetning til meg. Hun gjør mye ut av seg og veldig til stede med hele seg. Jeg er en av dem som ikke gjør så mye ut av meg, som er litt beskjeden og som lytter mer enn jeg snakker. Hvorfor trives jeg så godt med denne kollegaen? Og hvorfor trives hun med meg? Jeg vet det handler om at vi begge gir hverandre rom for å være den vi er, samtidig som vi utfyller hverandre i jobben og gir hverandre ros.

Min ungdoms tid var ikke utagerende på noen som helst måte. Jeg har ikke en gang prøvd å røke, men i voksen alder møter jeg en som har en utagerende fortid med røking av både det ene og det andre. Hvordan kan to slike finne hverandre, være glad i hverandre og trives i sammen? Det handler om å gi hverandre rom til å være de vi er, og oppmuntring og respekt på veien videre sammen.

Tør vi å gi hverandre rom? Tør vi å gi hverandre den plassen vi trenger? Tar vi den samtalen som må til noen ganger for å oppklare en misforståelse, fordi jeg ikke forstod hvorfor du gjorde som du gjorde? Og motsatt? Uansett relasjon?

Personlighetene til oss alle er like forskjellige som natt og dag, som sol og regn, som søtt og salt, som sommer og vinter.

Sitte ved vannet å filosofere, gir ofte ro i sjel og sinn

Og hvem er jeg til å kritisere? Vi har våre sterke og svake sider, og før vi innser det, vil vi være ganske låst i måten vi ser på hverandre. Med selvinnsikt - altså evnen til å se inn i meg selv og hvordan jeg er i møte med andre - og toleranse, tror jeg man vil komme langt i alle relasjoner. Og legger man til åpenhet, ærlighet og respekt, tror jeg vi kan bygge mye godhet og kjærlighet ♥

Lykke til - og tusen takk for at du tok deg tid til å lese ♥

 

#livet #helse #familie

Det gikk litt fort på slutten..

Etter en regntung dag i går, var det deilig å våkne til solen i dag. Men dager med regn, er fine dager å få ferdig prosjekter på, som lappene og duken jeg skrev om for litt siden. Du kan lese det igjen ved å trykke her, om du vil. Jeg syntes den ble pen på kjøkken bordet, men den er jo så mye mer enn det, siden det er en historie bak den.

Litt vemodig er det jo å legge merke til at det er en del tidligere mørk på kveldene nå enn for bare kort tid siden. Men slik er det - høst avløser sommer - og selv om vi ennå kan oppleve mange fine dager med sol og varme går det den veien. Men jeg syntes høsten er utrolig vakker med sitt fargespill i naturen. Jeg ønsker den velkommen.

Godhet og omsorg. Det er det jeg har lyst til å vise de menneskene som er i mitt liv. Det er ikke alltid like lett for vi har jo alle en del roller i våre liv, og i mitt liv er rollene mine at jeg er mamma (selv om barna er voksne) jeg er datter, jeg er en sin kjæreste, jeg er søster, svigerinne, "svigermor", tante, jeg er kollega, og i mitt tilfelle er jeg også leder for en selvhjelpsgruppe. Men først og fremst er jeg jo MEG, og den rollen er noen ganger den vanskeligste, fordi altfor ofte setter vi oss selv sist. 

 Det blir en del roller i ett liv, og jeg ønsker å være god i dem alle, men er det mulig? 

Etter en telefon samtale med min yngste sønn i dag, hadde jeg tenkt å legge til på slutten at "jeg er veldig glad i deg" Men det gikk litt fort der på slutten, så jeg rakk det ikke. "Jeg må bare få sagt det", tenkte jeg. Men han er jo på jobb, og jeg ville jo ikke forstyrre unødvendig. Jeg skrev en melding og sa at "det er ikke en stor nyhet, men like fult viktig å formidle: jeg er VELDIG glad i deg" Det sa pling i telefonen min ganske kjapt: "Det vet jeg! Og vi er veldig glad i dere også" Selvfølgelig, som den følsomme personen jeg er, ble jeg blank i øynene.

Det er som regel lite som skal til for å vise godhet - for så å få godhet ♥ 

Men noen er også for stolte til å ta i mot godhet og omsorg, og da er det den som ønsker å gi, som sliter seg ut. Derfor er det viktig å ta til etterretning at ikke alle man har i livet ønsker det på samme måte. Stolthet og egenrådighet kan stå i veien for å ta i mot - og det syntes jeg er et tanke kors.

Men du - lykke til med å gi, og lykke til med å ta i mot. Det kan få de beste konsekvenser ♥ Takk for at du stakk innom å leste i dag..

 

 

 #mamma #håndarbeid #interiør #hverdag 

 

 

 

Les mer i arkivet » Februar 2018 » Januar 2018 » Desember 2017
Rommet Mitt Elise Linnea

Rommet Mitt Elise Linnea

50, Halden

Jeg er en voksen dame med kjæreste og to sønner. Den ene med rusproblematikk.På bloggen min deler jeg refleksjoner og tanker jeg gjør meg både som nær pårørende, men også andre ting som er mer hverdagslige og som ligger mitt hjerte nær - f.eks familien min, hunden vår, interiør, cafebesøk, turer i skog og mark, troen min og en deilig sydentur innimellom. Håper du får noe av å lese innleggene mine - og vær fri til å dele.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker