Jeg gikk å tenkte på dette i dag da jeg gikk tur i nydelig sol. Trenger vi bloggere 50+?

Jeg blogger ikke hver dag og er dermed ikke ofte på “topp hundre listen” til bloggerene – men jeg vet at jeg har vært både høyt oppe på listen og ligget der flere dager etter hverandre med fler av innleggene mine. Og det er alltid morro når det har blitt lest og delt ekstra mye, men når det er sagt er det ikke et mål i seg selv å være på den listen hver dag. Jeg blogger fordi jeg liker å skrive og fordi jeg vil ta plass‼️Og når DET er sagt, så mener jeg bestemt at bloggeren 50+ er viktige.

Hvorfor?

I en kronikk for en stund siden skrev en svensk historiker, forfatter og journalist at hun ikke ville være med på tv lengre fordi hun ikke ville vise hvor gammel hun var blitt. Hun er på min alder, altså 50+. Personlig syntes jeg det var både sjokkerende og leit å høre, for hva slags forbilde er vi for kvinner og menn på 25+?

Trenger ikke akkurat denne gruppen positive forbilder som er trygge på seg selv, sitt ytre og indre?

Jeg skammer meg ikke over alderen min og jeg skammer meg ikke over at strekene i ansiktet er mer synlige og jeg skammer meg ikke over å si at jeg er tilfreds med utseende mitt, fordi det forteller så mye. Det har en historie.

Det forteller om erfaringer, sorger, byrder, tristhet, lite søvn, gråt, stress og fortvilse – MEN det forteller så mye mer. Det forteller at erfaringene i livet har gjort meg tryggere, sorgene og tårene har lært meg empati, byrdene har gjort meg sterkere, tristheten har lært meg å ta vare på gledene, stress og fortvilelse har jeg lært og takle fordi jeg vet livet går i faser og ikke er konstant og man (les:jeg) blir tryggere på seg selv fordi med alder følger erfaringer, man finner seg selv og man tør å være seg selv.

Jeg har lest og tilegnet meg mye kunnskap om min egen personlighet fordi jeg har vært usikker. Kunnskap gjør deg både trygg og sikker – og jeg ville ALDRI ønsket meg tilbake 20/25 år i tid.

Og jeg er stolt av meg selv som har klart å stå i stormene.

Jeg er stolt av at jeg er der jeg er i dag med et ytre som forteller at jeg har kommet til 50+.

Jeg skammer meg ikke en tøddel over det, og skulle ikke jeg og vi som er 50+ være tydelige forbilder for de unge å si at det gjør ingenting når linjene i ansiktet kommer, når smilerynkene er der og når “sinna streken” mellom øyenbrynene blir mer tydelig?

Det forteller om liv. 

Hvorfor skal man se ung ut hele livet? Og hva vil det si å være ung? Man kan se ung ut å føle seg “gammel” og man kan være “gammel” og kjenne seg ung – og DET er vel det viktigste når alt kommer til alt.

Det er bare ved å være stolt av seg selv at vi kan være forbilder for 25+. Ikke ved å gjemme oss bort og si at vi er blitt gamle. Det er jo faktisk en hån både mot oss selv, men også mot dem som er både tjue og tredve år eldre enn oss og som føler seg “unge”

Syntes det er så vakkert når lyset bryter gjennom sprekkene som trærne lager langs turstien.

Vi mennesker – og kanskje spesielt vi kvinner 50+ – skulle ikke være så redd for å la fasaden sprekke, for du vet; sprekker slipper inn lys. Og bare slik kan de unge se på oss å tenke at “så trygg som hun er på seg selv, slik vil jeg være når jeg blir eldre”

Herlig med solstrålene som trenger seg på, som kaster lys og lar deg og meg skinne for oss selv og for andre🧡 Ingenting er så fint som et vakkert indre – for det vil alltid syntes på oss på utsiden..❗️

Følg gjerne på  instagram