Rommet Mitt Skriveglad dame om gleden ved å se det store i det lille, at små endringer kan gi store forandringer. Jeg skriver om sorgen over å miste et voksent barn, min kristne tro, interessen for «shabby-chic» på min måte, om raushet og respekt💚

Å våkne om morgenen og kjenne seg utslitt er ikke alltid en god start på dagen – uansett hvor mye sommer og sol det er. Sånn var det i dag..

Har jeg drømt eller har jeg tenkt, eller har det vært en blanding av tanker og drøm? 

Når man har ubehag i magen og ikke skjønner hva man spiser feil, eller hva man ikke spiser som man burde ha spist, – over mange år – når allslags helsekost tabletter som skal, i følge reklamen, gi så balansert og fin mage ikke funker, ja, da er det vel ganske åpenbart at psykisk stress setter seg i magen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men å våkne etter en natt som denne, uten skjønnhetssøvn på noen som helst måte – ja, det sier seg vel selv at det gjør noe med en. Og når det ikke er første natten som er sånn, og heller ikke andre og tredje, så blir noe av det viktigste at jeg forteller om natten til mannen min, jeg får plassert det der det hører hjemme, om du skjønner..

Jeg har hatt mange drømmer – og ofte har drømmer rot i virkeligheten. Det man opplever i løpet av en dag, inntrykk fra samtaler, det man ser på sosiale media, nyheter, ja, til og med en romantisk film, kan forfølge deg om natten.

Så hva da med det man bærer med seg som har med sine nærmeste å gjøre? Over år?

Jeg husker da de begge var smågutter, to brødre så nydelige med sitt hvite lyse hår. Svette og varme etter lek, men også veier som skiltes da de valgte så helt forskjellig i begynnelsen av tenårene, to voksne gutter i dag med to helt ulike tilværelser – som jeg elsker over alt på jord!!

Men drømmen min, eller var det tanker, som tok søvnen i natt, var altså en telefon fra sykehuset..jeg måtte komme..det handlet om slutten..jeg kom, jaget ut alle som var i rommet – ville være alene med han..Men var det ikke bare en drøm?

Jo, denne gangen også var det heldigvis bare en drøm – og på en merkelig måte lærer man seg å håndtere de, for så å ta fatt på dagen ♥

Jeg skrev i almankken min i går at nå skal vi ha noen tenke-å-gjøre-frie uker – med andre ord ferie. Og siden vi ikke skal reise bort før i slutten av august, så er vi hjemme å har ferie. Det handler jo bare om å gjøre andre ting enn det man gjør til vanlig. Jeg har til og med hengt en lapp på kjøleskapet over ting man kan gjøre når man har ferie hjemme – bare sånn for å ikke glemme det 🙂 Men siden jeg er en tenke og gruble type, må jeg nok bruke litt tid på å komme inn i tenke-å-gjøre-frie-uker modus. Av natur er jeg veldig følsom, og da sier det seg selv at å ikke tenke for mye, er en kunst – og jeg har ikke helt klart å lære den ennå, men jeg velger å tro at jeg er på vei, fordi alt man er klar over ved seg selv, kan man gjøre noe med. Bare du kan jobbe med deg, så får jeg jobbe med meg.

Apropo følsomhet – kan følelser diskuteres? Jeg tror de fleste er enig med meg når jeg svarer nei på mitt eget spørsmål. Men en sak, derimot, er noe annet, en sak bør man kunne snakke om uten å påstå at min versjon eller din versjon er den rette, men følelsene rundt en sak kan ikke diskuteres. De må respekteres.

I sammenhengen med å ha rusavhengighet tett på livet sies det at pårørende (i mitt tilfelle) har en normal reaksjon på en unormal livssituasjon. Da jeg første gangen hørte den uttalelsen ble jeg lettet, for hva er normalt i slike sammenhenger – og i mange andre livssituasjoner. Jeg visste mange ganger ikke hvordan jeg skulle reagere når dramatiske ting pågikk – og tenk på hvor mange ulike reaksjonsmåter det finnes, da..Er noe mer riktig enn andre? Gråt, latter, sinne, tristhet, resignasjon, fortvilelse, lettelse, anger, aktiv, passiv, våken, trøtt. Sånn kan man jo holde på i det uendelige, men en reaksjon jeg hadde som jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle forholde meg til, var sorg. For hvordan kunne jeg sørge når han levde? Hadde jeg lov til å slippe sorgen fri inni meg? Heldigvis ble jeg fortalt at min sorg, som ikke handlet om død, like fult var sorg over noe jeg på mange måter hadde mistet – mistet til rusen – altså en normal reaksjon på en unormal livssituasjon. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De rundt deg forstår ikke alltid måten du reagerer på – ja, de kan til og med begynne å diskutere måten du reagerer på. “Du må jo ikke..” “Du kan jo bare..” “Hvorfor gjør du ikke..” Så var det det å diskutere følelser, da, som ikke går. Følelser må respekteres..! 

Det hele munner ut i forståelse og respekt, sant?

Psst..bare sånn helt på tampen..nå er jeg også på instagram (bedre sent enn aldri ) Der finner du meg med navnet frahjerte

Sport og idrett, idrett og sport.

Sommer OL, vinter OL, VM, EM, NM, rulleski på sommeren, langrennski på vinteren., tour de franc, tour de ski, sport som lørdagsunderholdning, nyheter utsatt på grunn av sport..Ja, som du kanskje forstår er jeg ikke den største sports entusiasten, men jeg har stått på sidelinjen jeg og, og ropt “kom igjen” “mååål” “heia heia” Men det var da. I dag syntes jeg at det er for mye sport over alt, egentlig, men det er heldigvis MIN mening  🙂 

Jeg tenker på alle sportsutøvere og grener som får enormt med sponsor midler. Se bare på klærne deres når det er intervjuer, biler med reklame, og jeg har tenk innimellom at om bare en promille av alle sponsormidler kunne blitt gitt – ja, for eksempel til arbeidet vi driver med – nemlig forebygging blant ungdom som er i faresonen for å falle utenfor med rus og kriminalitet. EN promille – DET hadde vært mye, det.. 🙂

Kanskje du så oss på Go Morgen, Norge, sist onsdag? Det var så flott å fortelle om viktigheten av forebygging og at det faktisk har konkrete verdier og resultater, det vi gjør. Og for den enkelte pårørende kan det nok ikke beskrives hva det betyr å se endring i adferd etter at sønnen eller datteren har vært på en motivasjons tur. 

Og grunnen til at jeg sitter her og reflekterer over all denne sporten, er jo nettopp det at det er mange som også faller ut av idretten – inkludert min egen – og hva med dem? Om du mister interessen for idretten du var med i, hva fanger deg da opp? Jeg vet at det er mange som begynner med andre ting, men allikevel er det en gruppe barn og unge som faller utenfor…De søker også noe som er gøy, et sted med venner, et fellesskap, ungdom vil jo være med ungdom og gjøre ting i sammen.

Og fellesskapet de søker, vennene og spenningen de leter etter, finner de i et rus miljø…! Og alle vet at det er ihvertfall destruktivt, men si det til den som fant venner der og som fant spenningen han eller hun søkte – inntil det spennende er over og vennene har nok med seg selv – da er det ofte for sent, og skader man har påført seg selv, fysisk og psykisk, er en lang og hard prosess og ta tak i. 

Og det er her forebygging kommer inn i bildet, men DET kan du lese mer om HER  (siden er ikke 100% ferdig utarbeidet, bilder er ikke helt på plass, men du finner masse informativ informasjon)

Her er jeg, ganske så sliten etter en lang og innholdsrik onsdag, med Targo, alltid like hengiven 🙂

En spennende dag venter oss i morgen, onsdag..

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Da må vi opp grytidlig (jeg vil kalle kl 03.00 for grytidlig) for å rekke toget til Oslo 🙂 Så skal vi møte i studio 06.30, få litt sminke og pudder, for så å prate om hjertesaken vår – nemlig “Rommet Mitt-begynnelsen på veien videre” 

Vi er heldige som har fått denne muligheten til fortelle om det vi syntes er viktig – nemlig forebygging blant unge som er i faresonene for å falle utpå med rus og kriminalitet, og deres pårørende.  

Kanskje du ser oss onsdag morgen?

Det var den sommeren han fylte 17. Han hadde vært borte i flere døgn, og på en merkelig måte begynte jeg å resignere. Jeg vet det kan være farlig å skrive det, for det er mange som leser uten å forstå.. Men jeg har mange minner som dukker opp, og kanskje det er årstiden vi er i som gjør at tankene begynner å vandre tilbake i tid…

..fordi alle årstider forbindes med minner – alle har en dato som betyr noe for dem, enten det er gode eller vonde minner. Noen merkedager vil man helst glemme, og noen markeres med glede. Sånn er det for meg og helt sikkert for deg. 

Men det var altså den sommeren han fylte 17, og jeg hadde tatt kontakt med hjelpeapparatet i stor fortvilelse over at det gikk mer og mer opp for meg at alt som skjedde nå, var utenfor min kontroll, jeg klarte ikke å hanskes mer med utfordringene. Dagene gikk, nettene gikk, og du vet, for meg kunne han ikke bli funnet fort nok, og det ble ikke tatt godt i mot da jeg en gang sa til politiet at de måtte få ræva i gir å begynne og lete etter han..i fortvilelse over min egen maktesløshet, og i fortvilelse over at de ikke var ute å lette etter MIN gutt..Ja ja, jeg var nok ikke den første hysteriske mammaen de hadde møtt..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men så kom endelig telefonen, da, som jeg gikk å ventet på – sent på kvelden. Det var bare denne ene telefonene jeg ventet på, en samtale jeg ikke visste noe om..Den ene samtalen..Og de øyeblikkene du ikke vet hvem som ringer, etter at du har sagt “hallo”, er de mest nervepirrende. Er det politiet, eller er det fra sykehuset, eller kan det være presten..? 

Det var fra sykehuset..lettelse, tross alt..skadet i ansiktet, sting og blodutredelse i øyet – men i live..min gutt i live..storebror var i live..

 Tusen tanker går gjennom hodet., følelses registeret spiller på alle de strenger som er å spille på..!! 

Den gang var han 17..og mange minner har det blitt opp i gjenom.. Minner blir ikke glemt, men gjemt i hjerte. Og kjærligheten – ja, du vet, hva skal man med den om det ikke er for å sløse den bort på de man elsker så høyt ♥

. Å lede en frivillig organisasjon, er en hjertesak, og en hjertesak er ikke fra 9 til 4. Det er hele døgnet. Det er ofte det siste man tenker på og snakker om i løpet av dagen, og det første man tar tak i på morgenen. Jeg tenker ofte på de menneskene som har tatt, og tar kontakt for råd og veiledning, og det er med glede og takknemlighet at man får bety noe for andre. Kan mine råd bety noe i et menneskes liv, betyr det noe for meg. Jeg gleder meg med mammaen som er så takknemlig for at det går bra med datteren, for så å dele sorgen med en annen som forteller at nå har hennes sønn sprukket. Sorg og glede hånd i hånd i en livssituasjon som er som en berg og dalbane – rus og kriminalitet. Vi sier ofte at mister vi håpet har vi tapt, men jeg er ikke enig. Vi kan miste både håpet og troen i en så vanskelig livssituasjon, men det er EN ting man aldri mister, og det er kjærligheten. Kjærligheten er den ene som står igjen når det andre er borte.

De små øyeblikkene, hvor man kobler av, er viktige for meg, for skal man ha noe å gi andre, må batteriene lades ♥ Følsomheten min bærer jeg med meg hele tiden. Jeg tar innover meg andres glede og sorg, jeg lever meg inn i situasjoner, for så å tenke ut hva jeg selv ville ha gjort. Rus og det som følger med tar ikke ferie, nei, kanskje det egentlig heller er motsatt. Denne varmen og lyse årstiden er ofte høysesong for sprekker og overdoser – og mange opplever å miste det kjæreste de har, nettopp på den tiden av året hvor alt handler om sol, varme, bading, grilling, ferie og lange lyse sommer kvelder.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvilke forutsetninger må til for at man skal lykkes? Og hvorfor er det så vanskelig for noen å lykkes med livet, og hva vil det si å lykkes? Samboeren min er vokst opp uten en pappa. Pappaen hans omkom på sjøen før han ble født, og han fikk inn mammaens sorg over tapet med morsmelken. Hva er da forutsetningen for å være en god farsfigur  når du ikke har hatt en selv? Om du er vokst opp med en mamma eller pappa som ruser seg, hvordan vet du da hvordan en mor og far egentlig skal være? Og om du er vokst opp i ett kjærlig og godt hjem, hva er da forutsetningen for at du kan forstå dem som ikke er det? Om du lever i et voldelig forhold, hvordan vet du da hva trygghet er i et forhold? Hvordan forstå andre når man ikke har opplevd det selv? Det er ikke alt man kan sette seg inn i og forstå, men man kan være så ydmyk å si at “jeg kan ikke forstå hvordan du har hatt det, eller har det, men jeg ønsker å være en venn som er her” DET er en ærlig sak. Jeg har møtt mennesker som på kyniske måter trekker seg bort, er påståelige uten å sjekke fakta, er ufølsomme i følsomme situasjoner – jeg har blitt overasket over man kan få seg til å mene og si..!

Nei, takke meg til en dose ydmykhet i forhold til at jeg ikke vet alt, kan alt, forstår alt – og det er aldri uten grunn at mennesker som har opplevd tøffe ting i livet, bruker det inn i det godes tjeneste ♥ 

For noen fantastisk dager vi har her på Østlandet. Jeg nyter dem i fulle drag. Jeg vet ikke hvor lenge godværet er meldt, og jeg jeg vil nesten ikke vite det heller – det viktigste er å nyte NÅ♥

Her om dagen var jeg å stelte neglene mine. Ble så rosa og fine, så 🙂 Noen terapeuter er opptatt av å kommunisere med kunden sin, så hun begynte å spørre meg om jeg hadde fri, om ferien var planlagt, og når jeg skulle ha den. Jeg ventet på neste spørsmål som pleier å være: “hva jobber du med?”

Da jeg var 12 år tok min mor meg med til sykehuset for å få tatt røntgen bilde av hoftene mine. Så lenge jeg kunne huske hadde jeg hatt diffuse smerter i rygg og hofter. 17.mai tog, aktivitetsdager og gym på skolen, var det værste jeg visste, uten å kunne gi mamma og pappa en reell grunn.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Røngten bildene var nedslående – de viste to hoftekuler som var på god vei ut av hofteleddet. Ubehandlet hofteleddsdysplasi. Ikke rart jeg hadde mye vondt! Jeg ble operert på høyre side ved at de bygde på hoftekammen og hindret kulen i å skli lengre ut. Den andre siden hadde sklidd for langt ut, det var det ikke noe å gjøre. Det sier seg nok selv at venstre side gav meg mye smerter og ubehag – uten å gå i detaljer om det. Da jeg var 25 ble jeg uføretrygdet, og planene om å jobbe i helsevesenet ble skrinlagt.

Da jeg var 29 år syntes fastlegen min det var på tide å ta nye bilder. Jeg var på denne tiden svært redusert i fysisk utfoldelse, smerten i venstre side var konstant, og jeg måtte planlegge nøye hva jeg skulle gjøre i løpet av dagen. Jeg satt og vasket opp, jeg satt da jeg strøk tøy, jeg satt da jeg la sammen tøy, jeg satt på badet da jeg ordnet hår og sminke,  jeg var alltid på utkikk etter en stol – uansett hvor jeg kom. Og det å ha to aktive smågutter, hadde sine utfordringer 🙂 Legen på Sophies Minde i Oslo kikket på meg over brilleglassene da han så bildene. Han lurte på hvordan jeg i det hele tatt hadde klart å holde meg oppreist. Det gikk ikke lang tid før det ble satt inn total hofte protese på venstre side, og to år etterpå ble høyre siden tatt. Det er ungt å være 29 år med hofte protese, men forandringen i livet kan nesten ikke beskrives!!

Så tilbake til den søte unge negle damen –  jeg ventet på at hun skulle spørre meg om hva jeg jobbet med.

Det er det vanskeligste spørsmålet jeg har måtte forholde meg til i alle år. Det har vært forbundet med skam og nedverdigelse for meg å fortelle at jeg er uføretrygdet, derfor har jeg unngått det så langt det overhode har vært mulig. “Handikappet” mitt var ikke synlig, ingen kunne se det på meg, bare jeg visste hvordan det var for meg.

Da jeg begynte å bli kjent med samboeren min for flere år siden, grudde jeg meg til han kom til å spørre meg om hva jeg jobbet med. Og da jeg famlende fortalte at jeg hadde uføretrygd, var det akkurat som det ikke gjorde noe lengre, og jeg kjente bare at det ikke var så farlig å la fasaden sprekke, for sprekken slapp jo inn lys♥

Skammen og nedverdigelsen for meg rundt denne tematikken er i dag borte.. Jeg buser ikke ut med det, og det er ikke det første jeg forteller folk, men jeg skjuler det ikke lengre!

Så hva jobber jeg med – og jobber jeg,  jeg som er uføretrygdet? Svaret er at det mange ting å fylle livet sitt med som gir mening uansett🧡

Er det bare tomt og svulstig å si at det ikke er ytre omstendigheter som gjør meg lykkelig?

Kan en tur med hunden i skogen, mens jeg plukker med meg en bukett liljekonvaller gi meg lykkefølelse? Er det bare en fet bankkonto som kan gjøre meg lykkelig, eller kan en kanne med kaffe tatt med hjemme ifra og nytes på en benk i parken, gi meg lykkefølelse?

Kan en billig restplass til syden gjøre meg lykkelig, eller må det være en tur fra øverste hylle til de mest hotte stedene for at lykkefølelse skal komme?

 Hmm.. jeg kan selvfølgelig bare svare for meg selv, og du kan bare svare for deg. MEN jeg vet – med hånden på hjerte – at jeg er lykkelig i de små ting. En selvplukket bukett med liljekonvaller gjør meg lykkelig, og den lykkefølelsen blir delt, og blir dermed dobbel så stor, når jeg kommer hjem, setter den på bordet, og samboeren min oppdager den 🙂  

Jeg tror, og vet, at vi altfor ofte tror at lykken ligger i ting. Ja da, jeg blir lykkelig jeg og av å kjøpe meg ting, men lykken i livet mitt ligger tross alt ikke der. MIN lykke ligger i mitt INDRE, og når den ligger der, kan jo omstendighetene være så omskiftende de bare vil – for det er de jo for oss alle uansett. Jeg vet også at det sikkert er mange meninger om hva som gir lykke og ikke, fordi det nettopp er mange ytre omstendigheter som styrer hvor lykkelig vi er. Sykdom, store psykiske påkjenninger, altfor dårlig økonomi, arbeidsløshet, dårlige relasjoner, rus relaterte situasjoner osv er ikke faktorer som er med på å gjøre deg og meg lykkelige, men om vi kan finne lykken inni oss, tror jeg at alt som påvirker oss negativt, ikke er det som styrer livet vårt. Det er det indre som skal og bør gjøre det. Men hvordan komme dit? Jeg tror ikke det er noe fasit svar på det. Det er en prosess som må foregå i hver enkelt, som det har gjort for meg. Og nå er den den indre freden, den indre lykken, som styrer meg. Og jeg har erfart at når det er slik, så kan de ytre påkjenningene komme, fordi jeg er sterkere når lykken, eller styrken i livet, sitter inni meg og ikke rundt meg ♥

Men så er jeg også så heldig da, at jeg har en del bonuser i livet mitt som også gjør meg lykkelig – som f.eks kjæreste min som har hjulpet meg mye med denne prosessen, mine to sønner som gir meg så mye på hver sin måte, hunden vår, og gode trygge venner. 

Håper du også vet hvor du finner lykken – og om ikke, ønsker jeg deg lykke til på veien dit ♥

Hjerte har sine grunner som fornuften ikke kjenner ♥ Dette står i min almanakk denne uken. Og jammen er det mye sant i det.  Men må ikke hode og hjerte være enige? Jo da, det er alltid greit når de er det, men innimellom er det ikke alltid at de er det. Fornuften sier “dette klarer du ikke”. Hjertet sier “jo, kom igjen, du får det til” Fornuften sier “du tør aldri å prøve”. Hjerte sier ” om du ikke prøver går du glipp av det fantastiske som venter deg”

Du har hørt uttrykket “ingen er bare det du ser”? Jeg har mange ganger lurt på hvorfor vi er så raske til å konkludere noe før vi faktisk har undersøkt fakta –  eller til og med sannheten? Tenk hvor feil vi kan ta om noen eller noe fordi vi ikke har sjekket litt mer. Hvorfor er det slik? Er det for mye jobb å ta den telefonen å si “hei, jeg har hørt..” Jeg er har blitt overasket innimellom over hvor lite man er interessert i menneske bak det man hører eller leser.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg skrev et leser innlegg i en avis en gang om dette emnet. Noe alvorlig hadde skjedd og jeg forsto godt at det ble en avis sak om det. Det som gjorde så vondt var måten journalisten skrev om det på – både nedlatende og ironisk i forhold til den det gjaldt. Jeg gikk ned til avisredaksjonen og spurte etter journalisten og sa, “hei, jeg er mammaen til den du skriver om” Jeg formidlet henne at bak det du skriver er det MENNESKER med sine historier. INGEN er bare det du ser, og INGENTING er bare det du ser. Kanskje det gjorde noe med henne, kanskje ikke…men jeg fulgte hjertet mitt ♥

Ja da, jeg visste klokken ikke var mye da jeg sjekket den på nattbordet – 04.12. Jeg bestemte meg for å stå opp og begynne å skrive tankene mine ned. Kan jo likeså godt benytte tiden i stede for å ligge og prøve å få sove igjen 🙂 

Det skrives og snakkes en del om hvor krevende småbarns tiden er – og ja, det er den virkelig. Nattevåk, gråting, mating, mangel på søvn osv. Og når jeg nå ser tilbake og sammenligner den tiden, med tiden da alt begynte å bli usikkert og man ikke helt visste hva det var “ungen” din gjorde da han gikk ut for å treffe venner, eller om han i det hele tatt gikk til skolen etter at du hadde fått opp en utrolig trøtt 13/14 åring. Eller da jeg hver dag ringte til skolen får å få vite om han hadde vært der i det hele tatt. Da, i mine øyne, gode venner ble byttet ut med venner du knapt fikk hilst på, eller da jeg hentet han i arresten, 16 år, etter å ha vært savner i tre døgn,og tenkte med meg selv da jeg så han høy på pepper, at nå tar jeg noen skritt inn i en ukjent verden som kommer til å være en stor del av livet mitt i mange år – ja, da var kanskje ikke små barns tiden så ille! Men jeg vet at alt er relativt og at man ikke alltid kan sette ting opp mot hverandre. Man kan faktisk ikke ALLTID tenke at mine problemer er jo ingenting sammenlignet med dem eller de, og så skal det være en trøst – det fungerer ikke sånn.

Hva når det mamma sier ikke er så viktig lengre, når han begynner å ta valg og gjør ting som er helt fremmed og ukjent for deg, kontra disse små vakre skapningene, hvor det er dine ord, som gjelder? Ja, jeg vet de har sterke viljer, MEN det er mamma/pappa som bestemmer. Det var jeg som bestemt når de skulle legge seg, det var jeg som bestemte at det de ikke skulle ut noe mer den dagen. Jeg la fram tøy som ble tatt på, jeg hadde kontroll over tv, jeg kunne bestemme at nå er det tid for å klippe håret, når vi skulle spise middag, at de skulle være med hit eller dit, ja, man kan jo til og med lede dem inn i de aktivitene vi ønsker – sport, musikk, dans osv Hva skjer når det ikke går lengre? Når endringene er så alvorlige og man blir stående maktesløs å se på? Hvilken betydning har ordene dine når det kjæreste du har begynner med det værste en mamma kan tenke seg? Har man da fått de barna man fortjener, som en skrev noe om her om dagen, har man feilet som mor, har jeg ikke gjort en god jobb som mamma, er det MIN skyld at det har blitt sånn? Dette er faktisk spørsmål jeg som mamma har stilt meg selv mange ganger. Og om noen mener om seg selv at de har klart og gjøre en bedre jobb med barnet sitt, så pass på så ikke glorien kveler deg! 

Og selv om søsken vokser opp under samme forhold, med samme foreldre, samme regler, samme kjærlighet, så er de ulike som natt og dag. Hvordan kan livet til to bli så helt forskjellig? 

Noen ganger – ennå –  blir jeg liggende å analysere alle årene. Går tilbake, alvorlige episoder kommer for meg, som da jeg hentet han etter overdose, eller jeg stod ved sykehus sengen etter timer med tortur – det skjærer i et mamma  hjerte. Men jeg tenker også på den andre som har fått meg til å le i de mørkeste stunder, som har spurt om vi ikke skal gjøre noe koselig sammen…Har jeg mislyktes som mamma? Nei, vet du, jeg tror ikke det ♥ Har livet gjort noe med meg gjennom alle disse årene? Helt klart, man er ikke “svart/hvit” lengre, man ser at livet er ganske nyansert, man blir ydmyk og er ikke så hard mot andre. Og jeg er ikke redd lengre for at fasaden skal sprekke, for sprekker slippe jo inn lys, og DET er jo befriende ♥