Noen ganger er det godt å flykte litt fra hverdagens nyhetsbilde som bombaderer oss med nyheter fra hele verden. Men jeg er ikke en struts som stikker hode i sanden. Tvert i mot – jeg liker å følge med på nyhetene, men noen ganger blir det bare for mye.

Ikke før vi har hørt om et terrorangrep, skjer det et nytt et annet sted. Jeg tenker på alle disse menneskene som opplever det på nært hold, enten fordi de bor i landet eller har mistet noen kjære i angrepet. En ufattelig tragedie for de berørte. 

Jeg fikk helt vondt inni meg da jeg så gjengen som plaget en psykisk utviklingshemmed i Amerika et sted (husker dessverre ikke hvor) Forsvarsløs ble han tvunget til å drikke av doskålen og plaget på det værste. Hvor onde kan vi mennesker bli mot hverandre?

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

 Og hva med han som hermet etter en funksjonshemmed journalist? Hva slags empati og respekt bor det i han – som attpåtil har hele verdens oppmerksomhet mot seg?  Hva slags forbilde er egentlig han? 

Og hva med ungdom som plager ungdom mens det filmes og attpåtil blir lagt ut på sosiale medier? Hva er det som skjer, egentlig…?

For meg som bor her i lille Østfold, blir det noen ganger for mye av de vonde og destruktive nyhetene. Jeg trenger en liten virkelighets flukt. Og min virkelighets flukt går ofte til et interiørmagasin.

Da studerer jeg bildene, tipsene og drømmer meg bort. Det er sjeldent jeg kommer meg gjennom hele magasinet med en gang, fordi det er så mange tips og ideer jeg får lyst til å prøve ut. Banalt? Ja, det får så være – men en ting er sikkert – da slapper jeg av. Og forresten, er det egentlig en flukt? Det handler om å ha det trivelig rundt seg i harmoniske omgivelser, og hvor viktig er ikke det for at man skal trives?

Apropo trivsel..Jeg leser en bok for tiden som heter “Gartner i eget liv” Den er en metafor på hjertet. En gartner er jo en som steller i, blant annet, hager. Gartneren bestemmer hva som skal plantes og sås, og han bestemmer hva som skal lukes vekk eller fortsatt få gro. Ofte er det et gjerde rundt en hage, fordi gartneren ikke er likegyldig til hva som kommer inn der. Syntes det er fantastiske metaforer for hvor viktig det er å bevare hjerte sitt.

 Og hva skjer om jeg ikke har kontroll med hva og hvem som slipper inn der? Og hva skjer om jeg ikke er bevisst på hva som får gro der, og om jeg er likegyldig til hjerte mitt? 

Jeg ser på hjerte mitt som en hage – jeg steller det og jeg har et gjerde rundt det slik at jeg har bedre kontroll på hva som kommer inn. Jeg lar ikke hva og hvem som helst gå inn å så sine tanker og ideer uten at jeg godkjenner det først. Og skulle det hende at noe har kommet inn fordi jeg glemte å gå rundt i hagen å luke og beskjære, passer jeg på å ta en skikkelig opprensing. Som alle andre hager kan det fort bli overgrodd av ugress om jeg ikke passer på. 

Jeg bestemmer selv hva som skal være i hagen – eller rettere sagt – hjerte mitt ♥ Men det gjør seg ikke selv. Og det er ikke alltid like lett å luke ut og rydde opp om man lar det gå for lang tid, det vet alle som har hager. De samme prinsipper gjelder hjerte – og jeg er ikke likegyldig til mitt hjertes hage ♥ Det er mitt hjerte – og selve livet går ut fra det..

Lykke til med å ta en opprydding i hagen din 🙂

Ja, jeg er opptatt av det. Jeg er mamma til en metadon bruker. 

Og jeg spør igjen: er norsk ruspolitikk en human politikk? Jeg syntes ikke det..for hvordan skal man løse en avhengighet ved å gi et medikament som er like avhengighets skapende? For det er det som skjer. Heroinavhengighet blir ikke borte ved å gi metadon – tvert i mot. Det ses på som en livslang medisinering.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Tanken var at det skulle være en hjelp i en overgang for å bli heroin fri. Allikevel er det svært mange som har sidemisbruk.

Tanken var at det skulle minske faren for overdoser. Allikevel påvises metadon jevnlig ved overdoser.

Tanken var at det skulle være en hjelp på veien mot å leve et liv med arbeid og sunne aktiviteter. Allikevel ser vi liten eller ingen oppfølging.

 Så hvorfor fungerer det ikke som staten hadde tenkt? Trodde de virkelig at problemet var løst ved å erstatte heroin med metadon? Og har de kalkulert med alle bivirkningene? For som med all annen medisin, har også metadon bivirkninger. For eksempel så gir metadon mer vann i kroppen. Det kan skyldes problemer med hjerte, lever eller nyrer. Men i disse tilfellene vil det altså si at metadon går utover hjerte, lever og nyrer. Metadon kan også påvirke pustesenteret i hjernen, og føre til dødsfall. 

Andre bivirkninger er overvekt, kvalme, oppkast, forstoppelse, angst , depresjon, apatisk, føler hverken glede eller sorg, 

Så hva gjør staten med alle disse bivirkningene som er en følge av “medisinen” de gir?  De lager i hvertfall problemene mye større enn de behøver å være – fordi staten må jo også ta ansvaret og kostnadene for behandlingen av de alvorlige bivirkningen.

Og da kan man jo begynner å regne ut hva det vil koste å ha en rusavhengig i medikamentfri behandling, kontra kostnadene ved å gi metadon resten av livet OG kostnadene ved å behandle bivirkningene.

Ved å ha et godt utbygd behandlings apparat – og med det mener jeg blant annet behandling lengre enn tre til seks måneder, og ett godt og langvarig ettervern – så kan man behandle de som er motivert og ønsker det, på en god medikamentfri måte. Og det er HELE menneske som trenger behandling, for er det noe en rusavhengig trenger, så er det å bli sett som et helt menneske som trenger behandling til både det psykiske og fysiske. Og da er ikke løsningen å gi metadon som erstatning for heroin.

Fordi at når alt kommer til alt, er dette bare en liten del av HELE bilde – eller av hele MENNESKE. Har staten kapitulert overfor denne gruppen mennesker som har et litt annet og – etter mange år med misbruk – en svært sammensatt problemstilling i livet sitt?

De har jo også fått status som en pasientgruppe – så hvorfor behandles disse pasientene med den medisinen de skal bli friske fra og som i  tillegge gir dem flere sykdommer som en følge av bivirkningene? Når en pasient kommer til sykehuset med et brukket ben, gir man ikke vedkomne en krykke og sier lykke til. Det blir behandlet med røngtenbilde, gips og to krykker. Og ved alvorlige og kompliserte brudd, er det oppfølging i form av trening etter at gipsen er tatt av, nye bilder og kanskje krykker enda lengre.

Er det for mye jobb og behandle hele menneske på veien mot å bli rusfri? Det er altfor enkelt å gi et vedtak i LAR – Legemiddel assistert rehabilitering. Og jeg bare spør: hvor er rehabiliteringen?

 Den rusavhengiege selv har en kjempejobb foran seg når han eller hun ønsker å bli rusfri. En så stor jobb at det er mange som ikke klarer det, som ikke orker å tenke på det, engang. For jobben ved å bli rusfri, jobben for å holde seg rusfri, jobben det er å finne sin plass i sammfunnet, er for mange for stor. Men for dem som gjør det – og klarer det – stor det stor respekt av. For de finnes.Men så mange andre kunne også klart det om behandling og ettervern var godt utbygd og at hvert enkelt menneske fikk den oppfølging og hjelp på veien som det trengte ♥ Det er ingen enkel jobb – men den er ikke umulig. 

Om staten tror det er umulig, har de dessverre gitt opp. Og ved å gi en rusavhengig metadon som behandling, mener jeg de velger den enkleste løsningen for den det gjelder. Og ved å gi opp har man mistet troen på at hvert menneske kan klare det som tilsynelatende ser umulig ut – men som ikke er det. Det tar bare litt lengre tid ♥

Stille og rolig denne romjuls morgenen. Traktet meg kaffi og tent lys – etter at shæferen vår pep og gav klart signal om at den måtte akutt ut – og det måtte den virkelig – stakkars, godt man blir kjent med signalene dyrene gir når det er noe utenom det vanlige.

For meg er også romjul en tid for ettertanke og refleksjoner. Julaften, med alle sine forventninger er over, og det går mot et nytt år. Og hva er det man alltid sier..”nytt år nye muligheter” Er ikke det ett litt slitt uttrykk? Det er jo forsåvidt sant, men jeg tenker at hver dag er en ny mulighet. En ny mulighet man må ta vare på og gjøre det beste ut av. 

Har julen så langt blitt det du tenkte og forventet? Vi har jo alle våre forventninger i denne høytiden. Det som ikke ble som tenkt i fjor håper man skal bli annerledes neste år. Det er alltid lov å håpe. Kunsten er å ikke “gå i kjelleren” om det ikke ble som man håpet likevel. Man lærer seg å takle gjentakende skuffelser, for det ble ikke helt som jeg heller hadde tenk, men jeg tar vare på det som er godt – for det er det mye av.

Nytt år. Egentlig trenger man jo ingen spesiell anledning for å gjøre noe godt, men julen er en ypperlig anledning å gjøre det i. Det ligger liksom i luften at man skal være gode mot hverandre. Men det som er viktig er vel det man gjør mellom nytt år og jul og ikke nødvendigvis mellom jul og nyttår. Det er jo bare en kort uke, mens resten av året er alle hverdagene hvor man trenger litt omtanke og omsorg fra hverandre.

Ikke utsett til i morgen det du kan gjøre i dag – ikke utsett å vise noen godhet, omtanke og et ord av vennlighet til i morgen om du kan gjøre det i dag. Tenk så tragisk om muligheten ikke kom?  Om dagen i dag var siste anledning? Jeg har ofte hatt i tankene dobbeltdrapet i Kristiansand i desember. Hun som bare skulle lufte hunden sin, ser to ungdommer som er “på” hverandre og skal inn å skille dem. Hva skjer? Hun blir selv drept – et tilfeldig offer som mistet livet. Hun var på min alder. Hun hadde hund, hun og. Skulle bare ut å lufte, som jeg og må. Hun var sikkert i gang med juleforberdelser og planlegging. For en uventet og tragisk vending livet tok. Det kunne vært hvem som helst. Mine tanker har virkelig vært hos familien.

Om man setter livet i perspektiv, tror jeg man mye oftere vil ha behov av å si noe godt til hverandre, vise litt mer omsorg, snakke hverandre fram og ikke tilbake. 

Nyttårsaften er rett rundt hjørnet.En typisk vennefestkveld der man samles i festlig lag og gir hverandre lykkeønskninger i det klokken slår midnatt og himmelen lyses opp av fyrverkeri. Jeg har også vært på nyttårsfester opp gjenom årene, men alltid har jeg hatt et vemod inni meg når klokken slår. Hva vil det nye året inneholde? Så mange tanker..Vil det bli et bedre år for min rusavhengie sønn?  Kommer vi til å miste noen i det nye året? Kommer det til å inneholde store omveltninger og forandringer? Vil skole og utdanning gå bra for yngstemann (sånne typiske mammatanker, for det har gått veldig bra) Dette er garantert noe alle mennesker spør seg selv om på denne kvelden som skal være så lystbetont med nyttårsforsetter som mer trening, mer sunn mat, mindre sukker og søtt, slutte å røyke, slanke seg, shoppe mindre…listen er lang…

Uansett så ønsker jeg deg lykke til med det du står i. Husk å ta vare på deg selv – for før du gjør det, har du ikke det ekstra du trenger for å ta vare på andre. Du vet hva sikkerhetsinfoen på fly er: ta oksygenmasken først på deg selv, så skal du hjelpe andre med det samme. Syntes det er et godt bilde på hvor viktig det er med egenomsorg. Det er ikke egoismne, og faktisk så står det i bøkenes bok, Bibelen, at du skal elske din neste SOM DEG SELV. 

Jeg har bare lyst til å ønske alle der ute en riktig god jul og et velsignet godt nytt år.

Det er favoritt høytiden min ♥

Men ord blir fattige innimellom, for hva er en god jul og et godt nytt år? Er en god jul bugnende bord med masse mat og drikke og et juletre med masse gaver under? Sammen med familien hvor det bare råder harmoni og glede? Og hva er et godt nytt år? Er det forfremmelse med høyere inntekt som igjen gjør at vi kjøper et større og nyere hus og større og nyere bil? Er det muligheten for å dra på enda mer ferier med enda mer luksus?

Eller finnes lykken i de små nære ting? 

Jeg har vært ute i god tid i år med julegaver. Ikke at jeg har så veldig mange å kjøpe til, men det skal gjøres og jeg legger sjelen min i gavene. Allikevel kan jeg kjenne på at jeg tenker når jeg går en tur i byen eller på kjøpesenteret: har hver enkelt fått nok? Kanskje jeg burde kjøpe litt mer til den eller den…

 På nyhetene viser de repotasjer med mennesker i vår egen verdens del – ja, bare et par timer unna med fly – som lever i stor fattigdom. Jeg så en pappa som syklet med guttungen sin på stangen 6 km hver vei for at han skulle få skolegang. De bodde på et rom med murvegger, men holdt motet oppe. Han gikk på snekker kurs og levde for drømmen om en gang få sitt eget hjem med møbler han hadde laget selv.

Ting får litt perspektiv, kjenner jeg, der jeg lurer på om alle mine kjære har fått nok gaver av meg. Jeg tror at et godt nytt år for denne pappaen vil være å fullføre snekker kurset og få jobb slik at han kan livnære seg og sin familie.

 På julaften i år er vi kun to – det blir en rolig og fredfull kveld, og jeg gleder meg til den – men på 1.juledag kommer sønnene mine – yngstemann med sin samboer. Det ser jeg veldig fram til – for det er ingen selvfølge. Rus har ofte gjort at julen ikke blir som planlagt. Og mange med meg har det slik. Det blir for tøft for den rusavhengige å møte familien. Det er lettere å ruse vekk de følelsene som nær familie frembringer, og heller utebli. Vel viten om at mammahjerte gråter – men forstår.

Presset her hjemme for å få en god jul, er stort. All reklame forteller om glede, gaver, mat, men vi vet, gjør vi ikke? at det er MANGE som lever over evne i desember – alt for at man ønsker å være med, ikke skille seg ut, når det gjelder alt det som man mener hører julen til.

Jeg tenker at det er viktig at vi ikke glemmer den sorg, nød og fortvilelse som er rundt oss – ikke bare en flytur unna – men i hver enkelt by i vårt eget land bak de fire veggene. Og jeg ønsker ikke å ta hverken julefreden og gleden fra noen, men kanskje bare minne oss om at julen er mer enn gaver og god mat. Så – igjen – jeg ønsker hver enkelt av dere en RIKTIG GOD JUL og ET VELSIGNET GODT NYTT ÅR. Jeg håper du har det bra, og at freden i hjerte er sterkere enn alle tingene – for det er jo ikke materielle ting som kan gjøre oss lykkelig, men indre fred og harmoni. Og du vet – det var bud om en stor GLEDE som hyrdene i Betlehem fikk vite om denne julenatten for så lenge siden. Og til slutt:

Bevar hjerte ditt fremfor alt det du tar vare på, for LIVET går ut fra det♥

Redde øyne med tårer som renner – på en ung mann.

Det rørte meg da jeg så dette på nyhetene her om dagen. Nyheter om mennesker på flukt, avviste asyl søknader, folk som søker kirkeasyl, krig og sult –  det er dessverre daglige nyheter, og det er ikke alltid jeg blir like påvirket – men akkurat dette innslaget gjorde meg trist og frustrert på hans vegne og på norges vegne.

Den unge mannen skulle legge seg etter at han var ferdig med å lese til matteprøven han skulle ha neste dag. Midt på natten blir han vekket av lommelykter som lyser han midt i ansiktet. Fortumlet og redd blir han, bedt om å kle på seg og får håndjern på. Politiet tar han med i bilen og kjører han til politihuset og setter han på glattcelle. De lukker døren uten et ord.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Snakker vi om en forbryter? Nei, en ung mann på et asyl mottak som søker trygghet i Norge. Han skulle ikke få være her. Vi hadde ikke plass til han. Vi syntes ikke det var grunn nok at han rømte fra Afganistan for å søke trygghet i et av verdens rikeste land.

Etter natten på glattcellen fikk han vite av politiet at asylsøknaden var avslått og kjørt til flyet som tok han tilbake til Afganistan og Kabul.

Jeg har vunnet i lotto. Jeg er født i Norge. Jeg har det trygt og godt. 

Jada, jeg vet at det kan sies mye om flyktninger og asylsøkere, og jeg også vet at ikke alle har rent mel i posen. Men akkurat DENNE hendelse gjorde meg så ydmyk i for hold til at jeg er norsk statsborger, ingen kan vekke meg midt på natten, sette meg på glattcelle og sende meg tilbake til ett land jeg ikke er trygg i. 

Og nå er det jul..familienes høytid med tente lys, gaver, samhold, glede, masse god mat..og apropos jul..Lurer på hvordan Josef og Maria hadde blitt tatt i mot i dag, tro?

 Keiseren hadde bestemt at hele verden skulle registrere seg. Og Josef måtte dra fra Nasareth hvor han bodde, til Bethlehem siden hele slekten hans kom der fra, for å bli registrert der. Med seg hadde han sin unge forlovede som ventet barn – ikke hans biologiske barn, men Guds. Han fikk kanskje et troverdighets problem da han skulle fortelle hvem han og hans gravide forlovede var..ble han trodd, tro? De fikk ihvertfall ikke plass noe sted, og da hun skulle føde, var det i en stall som stod ledig. Det kan kanskje sammenlignes med et nedslitt asylmottak i dag?

Julens budskap, som handler om fred, smuldrer snart bort i all nød, sorg og fortvilelse – vi ser det hver dag på nyhetene – ikke bare ute i den store verden – men også i vårt eget lille land. Når jeg ser mødre som holder ungene sine i hendene, der de går over ruiner, som en gang var hjemmet deres, i bunnløs fortvilelse, er det ikke vanskelig, for meg ihvertfall, å tenke på meg selv og mine barn. Tenk om det var meg? 

Nøden og fortvilelsen virker så uendelige – skal det aldri ta slutt? 

En stor glede ble fortalt hyrdene. Hyrdene var nederst på rangstigen i datidens samfunn. Jeg tror kanskje de kan sammenlignes med dem som sitter med koppen foran seg i dag… Men denne julenatten var det altså dem som ble fortalt at det var skjedd noe helt spesielt i en stall i Betlehem. 

Tiden er forandret men mennesker er mennesker til evig tid. Vi har samme følelser når det gjelder glede, sorg, takknemlighet, fortvilelse, sinne. Hva kan man fortelle alle som er på flukt fra krig og elendighet? Hvilken stor glede skal man fortelle dem?

Den store Gleden og Freden som ble gitt menneskeheten den natten, er ikke i ting og omgivelser. Det er jo store deler av verden et eksempel på.

Jeg tror at det kun kan oppleves i hjerte ♥ 

Det beste med minner og tradisjoner er å lage dem – og ingen tid på året er vel mer full av tradisjoner er advent og jul. Og ettersom tiden går har minner og tradisjoner blitt viktigere for meg.

Jeg er mamma til to flotte gutter. Den ene er rusavhengig, og alle som har dette tett på livet vet hvor uforutsigbare dagene er.

En jul for noen år tilbake var livet ganske lyst hva det angikk. Han var i behandling, jeg var glad og øvrig familie var glad. Vi skulle feire julaften sammen dette året – jeg, kjæresten min og BEGGE sønnene mine. Det var en stund siden og jeg gledet meg. 

Men i bakhodet mitt lå en tvil. Jeg ville ikke ta den til meg. Det var jo ingen grunn til det. Det gikk jo så bra nå.

På julaften, på dagen, skulle jeg hente han på jernbanestasjonen. Permisjon fra behandlingen i to døgn.

 På lille julaften, på kvelden, kom telefonen. Han var reist fra behandlingsplassen. Til Oslo og gaten. Den lille tvilen min hadde rett. Og kanskje det var en grunn til at jeg hadde fått den i hjertet mitt, fordi da telefonene kom, ble jeg svært overrasket, men jeg fikk ikke sjokk. Jeg kunne bare ikke forstå at han hadde gjort det valget fremfor å feire jul med oss.. Det valget vil jeg aldri forstå, men etter så mange år nå forstår jeg at jeg aldri kommer til å skjønne den rusavhengige og de valg han gjør.

Det var en ganske irrasjonell følelse på julaften..Vi tre med kos og hygge, samtidig som jeg visste at han var på gaten i hovedstaden. 

Rusens vesen er ikke til å fatte. Det har jeg erkjent for lenge siden. Jeg kan ikke gjøre valgene. Det må han gjøre, og jeg må respektere dem.

Tradisjoner og minner – vi lager dem underveis – og vi bestemmer dem langt på vei selv. Livet er ingen selvfølge, derfor er jeg så takknemlig for livet her og nå, for morgendagen vet jeg ikke noe om ♥

I dag laget jeg mandelmakroner, men fordi jeg ikke hadde malt mandlene godt nok, ble de mislykket, og dermed legger jeg selvsagt ikke noe bilde ut på verken fb eller insta 🙂 Og sånn er det vel med de fleste av oss – vi ønsker å vise fram det som er vellykket. Som vellykket bakst, glade mennesker, stemningsfulle øyeblikk, vakkert interiør osv. Men jeg leste en overskrift på et blad da jeg satt på et venterom her om dagen:

Roen finnes i det ufullkomne.

Kjæresten min, som smakte på makronene, sa jeg ikke måtte kaste dem fordi han syntes de var så gode. Ufullkomne og, i mine øyne, mislykket, men gode for han, for han så ikke på formen, og visste vel egentlig ikke hvordan de skulle se ut, men uten fordommer og med ett åpent sinn, var de mislykkede makronene mine gode for han 🙂

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Roen finnes i det ufullkomne.

Jeg begynte å “tygge” på den setningen, og neste spørsmål blir selvfølgelig hva er ufullkomment og hva er fullkommet? Det går an å oppleve noe fullkomment i det ufullkomne, og motsatt, men hvem har det riktige svaret?

Det er vel rett og slett et definisjons spørsmål. 

Noen syntes kobber er penest nypusset og blank – andre syntes kobber er penest med patina. Den som har mest jobb her, er jo den som stadig må pusse kobberet for at det skal holde seg blankt. De som syntes det er penest med patina, slipper å pusse og gni for å holde kobberet blankt, og har dermed mindre jobb. Men det er jo et spørsmål om hva man liker best..

Vi mennesker er  opptatt av å ha en pen fasade, og det er ikke noe galt i det. Men ved å snakke sant om livet – med alt hva det inneholder – av glede og sorg – frigjør man noe i seg selv, tror jeg. Det er slitsomt å stadig må pusse kobberet – eller fasaden, om du vil –  for å holde det blankt og fint når patina kan være så vakkert..

 Kanskje skuldrene er litt lavere om man finner roen i det som ikke er så fullkomment – hva nå det er..? Alt jeg vet er at jeg er glad i patina ♥

Hva er det med meg og nattesøvn? Kl er 03.54 i skrivende stund, og jeg har ligget våken en time. Det vil si st jeg våknet ca 02.53, og det vil igjen si at jeg har sovet ca 3 timer. 

Alt for lite, spør du meg. Og hvor blir det av skjønnhets søvnen? Det der med å få nok søvn, som igjen vil si ca 8 timer pr natt? Blir ikke mye skjønnhet på meg med tre timer, altså. Et av mange gode råd for god helse og skjønnhet som jeg stadig leser om er altså at du må få 8 timers søvn..men kjære deg, da, hadde det bare vært så enkelt..

Og hva er greia med å ikke få sove? Det vil si, jeg sovner etter en god stund, men jeg våkner altså opp etter noen få timer, og hvorfor det, tro? Jo da, tankekjør, bekymringer, gjøremål, ting som skal klaffe, planlegging..

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jeg vet det ikke er noe unikt problem, men like fult et problem. Kan hun ikke bare ta en sovepiller, da, tenker du kanskje? Jo da, det kan jeg nok, men nå har jeg urokkelig tro, hver kveld, på å at denne natten blir anderledes.. jeg legger meg egentlig like optimistisk hver kveld, jeg 🙂 

Men, altså, da jeg, i natt igjen, våknet på en umenneskelig tid, på et hotellrom i barndommens by, med barndommens venninne på et annet rom på vår årlige venninnetur, tenkte jeg at hvorfor ikke bruke tiden til noe konstruktivt? Som for eksempel å skrive? 

Så i lojalitet til alle mine søvnløse lesere – og andre – sov godt, pass på å få 8 timer – eller som meg selv, ca 3, 4 timer, og ta snart fatt på en ny dag, frisk og opplagt 🙂

Vi går min favoritt høytid i møte. Jeg elsker å sitte ned å hente inspirasjon i interiør magasiner som bugner av jul, eller bare suge inn atmosfæren som kommer i mot meg. Jeg planlegger i hode ting jeg har lyst til å gjøre, ting jeg må gjøre, når jeg skal gjøre det og hvordan jeg håper at alt skal klaffe. Jeg liker å planlegge, og det bor nok en perfeksjonist i meg 🙂

Men jeg har i mange år nå kjent en som ikke bryr seg så veldig mye om mine ønsker, og som ikke tar hensyn til min planlegging, som ikke tar hensyn til at jeg gleder meg veldig over denne vakre høytiden. Som godt kan si at jeg kommer, men som allikevel uteblir til fordel for noe annet.

Navnet er Rus.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Mr.Rus bryr seg ikke, heller ikke den som ruser seg. Mr.Rus er bare glad for at han har en som er avhengig av han.

Julehøytiden har i mange år nå ikke blitt som planlagt, fordi Mr.Rus blåser i mine ønsker. Han og den som er avhengig av han, går uansett sin egen vei. Som mamma kan jeg intet gjøre – bare være der ♥ 

Å stå på nært hold å se hvordan rusen ødelegger, se på at destruktive valg blir tatt, ta innover seg at det jeg sier, ikke når inn, være glad for at det gikk bra denne gangen også, er ganske enkelt sagt: tøft. Jeg vet faktisk ikke hvilke ord jeg kan bruke for å beskrive akkurat de følelsene.

Men det blir alltid jul, fordi tiden står ikke stille, og livet er mangfoldig og også innholdsrikt – med dager som veksler.

På en fb side som heter “Tanker fra tårnet”, hvor Svein Schøgren deler tanker fra livet, leste jeg, fritt oversatt, at de eneste som ikke gjør feil, har brist og mangler, er uten hjerte og kalde, er statuer. Jeg syntes det var en god sammenligning. Det er så lett å dømme, se på livet med svart/hvite øyne, sitte på sin høye hest og dømme. Jeg er glad jeg ikke er en statue. Jeg er glad for at Livet har gitt meg et hjerte som banker og følelser som bruser i meg ved glede og sorg. 

Nå skal jeg fortsett å kikke i magasinet jeg la fra meg da tankene måtte tastes ned – og du – jeg ønsker deg fine dager med mye glede i hjerte ♥

Hva gjør deg glad og hva gjør deg trist? Er du bevisst på det? 

Jeg tror det er kjempeviktig. Ta litt mer kontroll over eget liv er bare en grad av nødvendighet for å være tilfreds, harmonisk og i vater med seg selv.

En lang periode i livet mitt var jeg langt nede psykisk. Jeg var utslitt etter å kjempe, prøve å få det til. Jeg søkte ut i lange gå turer med musikk i ørene. Trailere og biler kom i full fart. Jeg stod å kikket på trafikken. Jeg så traileren komme og tenkte “hopp”, så vil alt være over..

Det er mange ting i omstendighetene man kunne tenke seg å forandre. Det kan være en relasjon du ikke trives i lengre – det kan være både venner, familie, jobb og andre ting. Hvor mange har sikkert irritert seg over en kollega, eller vært i et vennskap som ikke gir noe lengre, ja, til og med i familie relasjoner kan man kjenne seg tom og utladet.

Men kan man forandre andre? Får man gjort noe med omstendighetene slik at JEG får det bedre?

Nei, det fungerer ikke slik. Jeg får ikke gjort noe med omstendighetene, men jeg kan gjøre noe med MEG SELV.. 

Jeg hoppet ikke den dagen for noen år tilbake, men da traileren passerte meg i full fart skjønte jeg hvor langt nede jeg var. Det gikk opp for meg at jeg får ikke forandret omstendighetene, forandringen måtte begynne med meg selv. Og en prosess begynte..

Hvor viktig er det ikke i alle situasjoner å gå inn i seg selv og kjenne etter hva hjerte sier – tørre å stole på hva jeg kjenner.

 Tør vi å la hverandre si hva vi tenker? Enten det er jobb relatert, familiært, vennskap eller andre ting. Og hvordan er det å være den som sier i fra om mottakeren ignorerer, ler hånlig og eventuelt avviser både det du sier og føler? Og – i tilfelle det er slik – hva er det som gjør at mottakeren reagerer slik? Det må kanskje en psykolog gi svar på, men en ting vet jeg: Fakta kan man diskutere, men følelser må respekteres. Kanskje man faktisk ikke oppnår noen ting ved å si i fra – uansett hva det gjelder og uansett hvem det er til  – men man gjorde det for sin egen del – og DET er like viktig..

Lykke til med å lage gode relasjoner – enten nye eller fornye gamle..!