Noe har trigget følelsene jeg hele tiden prøver å holde i sjakk.
Jeg vet hva som utløste det, men jeg behøver ikke si hva det var. Det holder at jeg plasserer sinnet der jeg mener det hører hjemme.
For over tolv år siden, trodde jeg det var begynnelsen på slutten. Men nei, det var det ikke. Det var begynnelsen på det som bare har blitt være.
Jeg trodde, for tolv år siden, at rehabiliteringen hadde begynt.
Avhengig av rus på statens regning. Metadon. Gratis. Til den rusavhengige. Fra staten.
LAR. Legemiddel assistert rehabilitering. Etter så mange år leter jeg fremdeles etter r’en; rehabilitering.
Jeg vil med en gang si at for noen har LAR vært en redning. Det har vært redningsplanken som skulle til for å gjøre en forandring i livet – og det har lyktes. Heldigvis. Jeg vil også si at det finnes andre preparater enn metadon, men dette legemiddelet er det mest avhengigskapende og har flere farlige bivirkninger, bl.annet er det respirasjonsdempende.
Men den gangen, for tolv år siden, trodde jeg, kanskje naivt, at det var begynnelsen på slutten, for nå begynte jo rehabiliteringen.
For å få et vedtak i LAR, skulle all annen behandling være prøvd. Med andre ord, brukerene var voksne mennesker som hadde prøvd mange andre medikamentfrie behandlinger uten å lykkes.
Fikk du et vedtak i LAR,
skulle du bl.annet levere rene urinprøver med jevne mellomrom.
Det varte en stund, og selv om det stoppet opp og det ikke ble levert fler prøver, var det heller ingen som etterlyste det. Det var ingen som sa at man ikke kunne få den daglige dosen metadon uten rene prøver. Så hvorfor gidde stresset med å tisse på kommando på et legekontor når ingen etterlyste det allikevel?
Så er det sidemisbruket. Altså misbruk av andre rusmidler samtidig med lovlig inntak av metadon hver dag. Til og med «mannen» i gaten forstår jo at det må være farlig. Som å leke med livet, bortsett fra at det er ikke no’ lek. Det er blodig alvor.
Så er det innlegelser som følge av årelangt lovlig bruk av metadon OG sidemisbruk, men hvem har ansvaret…?
Den det gjelder eller staten? Du kan godt si at den som misbruker har selv ansvar for eget liv, men når du er avhengig av det som staten gir deg uten at r’en i lar – er til stede, hvem har da ansvaret? Og om du dør i en overdose etter at du har tatt din daglige lovlige dose metadon kombinert med illegale rusmiddler, hvem har da ansvaret?
Hadde bare den enkle tingen som å levere urinprøver blitt krevd, hadde man avdekket urene prøver. Da kunne man holdt igjen, eller gitt mindre metadon. Men man kan visst ikke ta noe fra noen når man har fått et vedtak, selv om det går ut over liv og helse. Det minner meg om ansvarsfraskrivelse fra staten. For det er vel dem som har ansvaret når det er dem som gir?
Jeg spurte fastlegen en gang om dette for flere år siden. «Alle» i rusteamet vet at det misbrukes illegalt samtidig med det lovlige, men ansvar? Nei, det var det ikke noe enkelt svar på, men hva var best; pest eller kolera?
Er det virkelig det eneste det handler om? Finnes det ikke flere valg enn to onder?
For meg er det et enkelt svar: den som deler lovlig ut, har ansvar.
Hvorfor skriver jeg om dette igjen? Jo, fordi jeg aldri vil gi opp troen på at det må finnes noe annet å tilby en rusavhengig enn metadon. Det må være flere valg enn pest eller kolera.
LAR har kapitulert.
Får jeg vondt i hode, tar jeg en Paracet og (forhåpentligvis) forsvinner hodepinen.
En rusavhengig får mer av det preparatet han/hun allerede er avhengig av. Det må vel være den eneste pasientgruppen som blir behandlet med preparater som gjør deg værre?
Jeg tenker at skal metadon ha den virkningen det var tenkt, må det stilles krav til brukeren – som at det skal det leveres rene urinprøver og at man må være sysselsatt med noe meningsfylt i hverdagen. To overkommelige ting for brukeren.
Om dette ikke følges, må metadonen trappes ned for så å bytte til andre preparater. Fra LAR sin side må det være fast oppfølging hos legen (metadon er en enorm belastning på indre organer) og oppfølging i et rusteam med det formål at man skal trappe ned på metadon på en riktig og sunn måte, med god oppfølging – kall det gjerne ettervern.
Men dessverre; sånn er det ikke. Jeg trodde det var sånn, den gangen for så mange år siden nå, men realiteter er noen annet enn ønsketenkning.
Det spiller egentlig ingen rolle hvem jeg skriver om – dette gjelder mange – men jeg har heller ingen problemer med å si at det er som mor til rusavhengig jeg skriver. Dette er ikke en fagartikkel, men personlig erfaring.
Hvorfor ble det gitt et vedtak i LAR til en som bare var nitten år, når noe av betingelsen var at ALL annen medikamentfrie behandling skulle være prøvd først?
Er det lov å gi opp mennesker så tidlig?
Hva forteller hjelpeapparatet deg når det eneste tilbudet de har til deg er et preparat som gjør deg mer avhengig en du noen gang har vært?
Er noen et håpløst tilfelle?
Jeg vet hvem han er uten rus og metadon.
Jeg ser det inni meg, et bilde jeg vil ha for meg selv.
Jeg elsker deg, vennen min💙
