I dag er jeg innom bloggen min for å ønske deg en fin kveld og en god ny dag når den kommer.
En dag er på hell, og personlig har jeg hatt en super fin dag på jobb med gode kollegaer.
Til deg som kanskje leser i bloggen min for første gang, vil jeg bare kort fortelle deg at jeg mistet min eldste sønn i oktober i fjor. Han ble bare 34 år.
Savnet er stort, ubeskrivelig. Han var så omsorgsfull og vi delte bl.annet mye humor. Men det har ikke vært mye humor siden jeg mistet han, men her om kvelden skjedde det noe, og det var det jeg hadde lyst til å dele med dere som leser i kveld.
Vi hadde veldig lik humor, og ofte tullet vi på en slags vestlands dialekt og dro strikken langt med en tullete dialog. Det skal sies at jeg har sørlandsdialekt og han østfoldsdialekt med et lite snev av sørlandsk. Vi lo godt av oss selv og det vi snakket om.
Her om dagen var det noe i et program på tv som vi hadde tullet mye med, om han hadde vært her. Mannen min minnet meg på det, og jeg så på bildet av han og lo godt, og gjentok det jeg nettopp hadde hørt som minnet meg om oss. Det var som han lo med meg, og jeg gav han en 👍🏼.
Sorg går i mange faser, og jeg tror at en sorgprosess ikke bare består utelukkende av det triste, men at man kan minnes med å le. Minnes det fine, det gode, det humørfylte.
Høres det rart ut?
Jeg byttet profilbilde på fb her om dagen. Tok et med han og meg. Han er en del av meg, vil alltid være det, og jeg vil minnes han, huske han gjennom tårer og smil – alltid ❤️
For en fin tekst å lese. <3
Klem til deg
Tusen takk, snille du, så fint å høre 🩷🩷