Rommet Mitt Skriveglad dame om gleden ved å se det store i det lille, at små endringer kan gi store forandringer. Jeg skriver om sorgen over å miste et voksent barn, min kristne tro, interessen for «shabby-chic» på min måte, om raushet og respekt💚

Å sove godt om nettene er ikke lengre en selvfølge. Er det alderen, tro? Eller er det at ettersom tiden går får man litt mer å tenke på, ta stilling til, fundere over, beslutninger som skal tas, ting å forholde seg til..you name it!! Det kommer gjerne på nettene..!

Så da jeg spurte legen min om noe å sove på, fikk jeg det. Sover jeg som et barn nå? Nei, gjør nok ikke det. For det første må jeg jo planlegge når jeg skal legge meg. Ok, kanskje halv ellve en kveld, så da må jeg ta pillen ca en time før. På denne timen blir jeg trøttere og trøttere – naturlig nok – så om jeg holder ut denne timen, kommer jeg meg inn i sengen og sovner – om ikke på sekundet, så på minuttet. Så sover jeg en fire fem timer, før resten av natten består av en tilstand av å drømme de merkligste ting.

Så har jeg vært hos nevrolog fordi jeg har hatt mere hodepine enn vanlig de siste månedene, og siden jeg aldri hadde vært hos en slik og fått utredet hodepinene som jeg har hatt i veldig mange år, syntes både jeg og legen at det kunne være greit.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg gikk fra nevrologen oppmuntret og glad, fordi min hodepine heldigvis ikke er noe annet enn migrene – som er ille nok. Så da var det bare å hent nye uprøvde migrene medisiner. Og et par dager etterpå fikk jeg bekreftet at disse funket bra, selv om hele meg hadde en “uggen” følelse i kroppen. Men man må jo regne fordelene og ulempene opp mot hverandre.

Så var det dette med bivirkninger, da, fordi jeg fortsatte min grubling på hvorfor jeg skulle ha så mye mer hodepine enn før. Jeg gikk virkelig i meg selv, for veldig ofte er det jo ting man selv kan gjøre noe med for å bedre situasjonene. 

Ok – mer hodepine enn vanlig vil si oftere inntak av migrenemedisiner. Dårlig nattesøvn MED sovetabletter – jeg begynte å bli frustrert over det her. Så jeg  tok fram vedlegget som lå i pakningen til sovetablettene og begynte å lese. 

Sovetablettene som legen anbefalte meg som det beste alternativet kan gi meg bivirkninger som depresjon, vektøkning, søvnighet (!) HODEPINE og UNORMALE DRØMMER. (Dette er bare noen av de vanlige og mindre vanlige bivirkningene) 

Så altså – mine sovetabletter er egentlig til en annen pasientgruppe, men siden en av bivirkningene er søvnighet, får jeg dem, som legens beste alternativ, selv om unormale drømmer holder meg våken halve natten, og en hyppigere hodepine som igjen gjør sitt til at jeg må ta oftere migrenemedisin, som igjen gjør meg “uggen” ( i mangel av et bedre ord) en god stund etter inntaket.

Dilemmaet er altså at jeg tar en tablett for å sovne – hvilket jeg gjør med den bivirkningen at jeg har unormale drømmer halve natten, som igjen gjør sitt til at jeg sletts ikke føler meg uthvilt og i form, og jeg får hyppigere hodepine som en følge av sovetabletten…ja ja, hva skal man si og konkludere med?

Kanskje at den perfekte pillen ikke finnes på noen som helst måte..? en ting er i hvertfall sikkert: jeg ønsker ikke å ta en pille som skal hjelpe mot en ting, men som gir mer av en annen ting, som igjen gjør at jeg må ta mer av noe annet for at det skal hjelpe mot det første…! Så det så!!

Den usminkede sannheten er vel at man innimellom kjenner seg ganske tom. Motivasjonen er borte, og man undrer seg over hvorfor.

Den usminkede sannheten er også at livet er godt. Foruten migrenen min som ble enda mer kartlagt hos nevrologen i dag, er jeg frisk, har livslyst og kjærlighet i livet mitt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men på radioen i dag, da jeg var ute og kjørte, ble det satt ord på det. Høysensitiv, eller bare sensitiv. Jeg har mange ganger i mitt 49 år lange liv undret meg over meg selv. Følsomheten, empatien, det sterke ønske om å bety noe for andre, jeg gråter lett, er nærtagende og redd for å si noe galt, såre andre, man har en mer intens reaksjon på kritikk ved å gå veldig i selv for å finne ut hva man sa eller gjorde galt, man er ganske detalj orientert og legger fort merke til de små detaljene..Kanskje det er derfor jeg har så stor interesse for detaljer i interiør og generelt?

Foruten det jeg hørte på radioen i dag med prinsessen, goglet jeg “høysensitiv” og jeg måtte smile for meg selv – det var så mye som stemte. Og det gav egentlig en god følelse. I stede for å bli fortvilet over meg selv fordi jeg reagerer så sterkt i enkelte situasjoner, vet jeg heller hva det kommer fra – eller hva det er.

Og når man kjenner seg tom for motivasjonen, som innlegget begynner med, er det kanskje en naturlig følge av at man er sensitiv, fordi man gir alt, går inn med hele seg, man vil så gjerne at det man gjør skal være vellykket, man vil være til stede og nær. Så er det ikke noe galt med meg, da, jeg må bare ta det ekstra lille hensynet til meg selv.

Er det en ressurs eller bare negativt å være sensitiv?

En som betyr mye for meg sa at dette er sterke og gode egenskaper. Det var første gangen noe så det utfra den vinkelen. Det var godt å høre, husker jeg.

Så får jeg – og du – være den jeg er – med mine sterke og svake (?) sider. Og bare da kommer mitt – og ditt – fulle potensiale til sin rett. Og bare da lever jeg – og du – til fulle♥

– jeg lever med alle mine følsomme sanser –

Her om dagen hadde jeg en prat med en jeg har blitt godt kjent med. Jeg prøver å holde han på avstand, men jeg er nødt til å forholde meg til han fordi han har god kontakt med noen av mine nærmeste. Jeg har kjent han i mange år nå, og det er egentlig ganske rart for jeg vil egentlig ikke ha noe med han å gjøre. Vennskap for meg er trygghet, få energi og gi energi, fortrolighet og hygge. Men man kan ikke flykte og stikke hode i sanden, så derfor forholder jeg meg til han, så godt jeg kan.

Han heter Narkotika, og jeg har ikke noe godt å si om han. Han har også en veldig god samarbeidspartner som heter Alkohol. Det de har felles er at de har ødelagt livet til svært mange mennesker. På en merksnodig måte får de alltid venner, men det er nok for at de ofte er på steder hvor det er mange unge samlet, som i skolegårder, diskoteker og hjemmefester.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I begynnelsen er de ganske hyggelige og sjarmerende. De for deg i godt humør og man glemmer det som kanskje er tungt og vanskelig for en liten stund. Det som er dumt er at ettersom tiden går, blir vennskapet ganske intens, og man henger sammen hver dag – ofte om nettene også. Det igjen går jo utover skole, arbeid og forpliktelser.

Det blir et usunt avhengighets forhold – og ofte ødelegger det gode relasjoner i familier, på arbeidsplasser og vennskap. Man klarer ikke å avsløre hvem Narkotika og Alkohol er før det er for sent.

Disse to bryr seg ikke om hvem man er og hvor man kommer i fra. Og det tragiske er at de i begynnelsen av vennskapet er så spandable og generøse, men ettersom tiden går vil de ha betalt for vennskapet, og da bryr de seg ikke om man har god råd eller ikke. Man blir på en måte en marijonett som bare gjør det man må gjøre når man er venner med disse to. Man blir fullstendig avhengi, og trenger dem morgen, middag, kveld og natt. Man blir underkuet i dette vennskapet og allikevel vil man ha dem som venner. Helt uforståelig for dem som er vitne til det, fordi som regel blir familier og gode relasjoner ødelagt. Selv om familiemedlemmer – og ofte mødre – prøver å hjelp, nytter det ikke. Vennskapet har blitt en forbannelse, og selv om den som har blitt avhengi prøver å bryte vennskapet, er det utrolig vanskelig. Det er vondt å være vitne til for dem som elsker den som er rammet så høyt.

Det blir et skrudd kjærlighets forhold som ingen kan forstå. Man har blitt fullstendig avhengi av Narkotika og Alkohol –  som ikke under noen omstendigheter er det de utgav seg for i begynnelsen. Det er ingen som kan gå inn å bryte det som har blitt til et kjærlighets forhold. Bare den som har blitt avhengi kan gjøre det, og siden det er så vanskelig å se for seg livet uten, er det dessverre mange som velger å være i dette forholdet – til tross for at familie relasjoner er ødelagt, mange har droppet ut av skole og utdannelse og mange har mistet jobben. I stede for dette er det det ofte slik at vennskapet blir mer og mer intens og Narkotika og Alkohol tar seg mer og mer betalt – og det igjen gjør jo sitt til at den avhengige gjør kriminelle handlinger for å få tak i penger. Ja, faktisk så blir man psykisk og fysisk ødelagt.

Dessverre er det ofte slik at de som ikke klarer å bryte dette vennskapet, ender sitt liv i klørne på dem som i begynnelsen utgav seg for å være venner. Og det kan se ut som at først da er Narkotika og Alkohol fornøyde.

Tragisk, men sant, og tilbake sitter dem som elsket den som ble avhengig så høyt – som hjelpeløse vitner til at et liv ble ødelagt og borte.

Til minne om dem som tapte kampen mot disse to ♥

Noen ganger er det godt å flykte litt fra hverdagens nyhetsbilde som bombaderer oss med nyheter fra hele verden. Men jeg er ikke en struts som stikker hode i sanden. Tvert i mot – jeg liker å følge med på nyhetene, men noen ganger blir det bare for mye.

Ikke før vi har hørt om et terrorangrep, skjer det et nytt et annet sted. Jeg tenker på alle disse menneskene som opplever det på nært hold, enten fordi de bor i landet eller har mistet noen kjære i angrepet. En ufattelig tragedie for de berørte. 

Jeg fikk helt vondt inni meg da jeg så gjengen som plaget en psykisk utviklingshemmed i Amerika et sted (husker dessverre ikke hvor) Forsvarsløs ble han tvunget til å drikke av doskålen og plaget på det værste. Hvor onde kan vi mennesker bli mot hverandre?

 Og hva med han som hermet etter en funksjonshemmed journalist? Hva slags empati og respekt bor det i han – som attpåtil har hele verdens oppmerksomhet mot seg?  Hva slags forbilde er egentlig han? 

Og hva med ungdom som plager ungdom mens det filmes og attpåtil blir lagt ut på sosiale medier? Hva er det som skjer, egentlig…?

For meg som bor her i lille Østfold, blir det noen ganger for mye av de vonde og destruktive nyhetene. Jeg trenger en liten virkelighets flukt. Og min virkelighets flukt går ofte til et interiørmagasin.

Da studerer jeg bildene, tipsene og drømmer meg bort. Det er sjeldent jeg kommer meg gjennom hele magasinet med en gang, fordi det er så mange tips og ideer jeg får lyst til å prøve ut. Banalt? Ja, det får så være – men en ting er sikkert – da slapper jeg av. Og forresten, er det egentlig en flukt? Det handler om å ha det trivelig rundt seg i harmoniske omgivelser, og hvor viktig er ikke det for at man skal trives?

Apropo trivsel..Jeg leser en bok for tiden som heter “Gartner i eget liv” Den er en metafor på hjertet. En gartner er jo en som steller i, blant annet, hager. Gartneren bestemmer hva som skal plantes og sås, og han bestemmer hva som skal lukes vekk eller fortsatt få gro. Ofte er det et gjerde rundt en hage, fordi gartneren ikke er likegyldig til hva som kommer inn der. Syntes det er fantastiske metaforer for hvor viktig det er å bevare hjerte sitt.

 Og hva skjer om jeg ikke har kontroll med hva og hvem som slipper inn der? Og hva skjer om jeg ikke er bevisst på hva som får gro der, og om jeg er likegyldig til hjerte mitt? 

Jeg ser på hjerte mitt som en hage – jeg steller det og jeg har et gjerde rundt det slik at jeg har bedre kontroll på hva som kommer inn. Jeg lar ikke hva og hvem som helst gå inn å så sine tanker og ideer uten at jeg godkjenner det først. Og skulle det hende at noe har kommet inn fordi jeg glemte å gå rundt i hagen å luke og beskjære, passer jeg på å ta en skikkelig opprensing. Som alle andre hager kan det fort bli overgrodd av ugress om jeg ikke passer på. 

Jeg bestemmer selv hva som skal være i hagen – eller rettere sagt – hjerte mitt ♥ Men det gjør seg ikke selv. Og det er ikke alltid like lett å luke ut og rydde opp om man lar det gå for lang tid, det vet alle som har hager. De samme prinsipper gjelder hjerte – og jeg er ikke likegyldig til mitt hjertes hage ♥ Det er mitt hjerte – og selve livet går ut fra det..

Lykke til med å ta en opprydding i hagen din 🙂

Ja, jeg er opptatt av det. Jeg er mamma til en metadon bruker. 

Og jeg spør igjen: er norsk ruspolitikk en human politikk? Jeg syntes ikke det..for hvordan skal man løse en avhengighet ved å gi et medikament som er like avhengighets skapende? For det er det som skjer. Heroinavhengighet blir ikke borte ved å gi metadon – tvert i mot. Det ses på som en livslang medisinering.

Tanken var at det skulle være en hjelp i en overgang for å bli heroin fri. Allikevel er det svært mange som har sidemisbruk.

Tanken var at det skulle minske faren for overdoser. Allikevel påvises metadon jevnlig ved overdoser.

Tanken var at det skulle være en hjelp på veien mot å leve et liv med arbeid og sunne aktiviteter. Allikevel ser vi liten eller ingen oppfølging.

 Så hvorfor fungerer det ikke som staten hadde tenkt? Trodde de virkelig at problemet var løst ved å erstatte heroin med metadon? Og har de kalkulert med alle bivirkningene? For som med all annen medisin, har også metadon bivirkninger. For eksempel så gir metadon mer vann i kroppen. Det kan skyldes problemer med hjerte, lever eller nyrer. Men i disse tilfellene vil det altså si at metadon går utover hjerte, lever og nyrer. Metadon kan også påvirke pustesenteret i hjernen, og føre til dødsfall. 

Andre bivirkninger er overvekt, kvalme, oppkast, forstoppelse, angst , depresjon, apatisk, føler hverken glede eller sorg, 

Så hva gjør staten med alle disse bivirkningene som er en følge av “medisinen” de gir?  De lager i hvertfall problemene mye større enn de behøver å være – fordi staten må jo også ta ansvaret og kostnadene for behandlingen av de alvorlige bivirkningen.

Og da kan man jo begynner å regne ut hva det vil koste å ha en rusavhengig i medikamentfri behandling, kontra kostnadene ved å gi metadon resten av livet OG kostnadene ved å behandle bivirkningene.

Ved å ha et godt utbygd behandlings apparat – og med det mener jeg blant annet behandling lengre enn tre til seks måneder, og ett godt og langvarig ettervern – så kan man behandle de som er motivert og ønsker det, på en god medikamentfri måte. Og det er HELE menneske som trenger behandling, for er det noe en rusavhengig trenger, så er det å bli sett som et helt menneske som trenger behandling til både det psykiske og fysiske. Og da er ikke løsningen å gi metadon som erstatning for heroin.

Fordi at når alt kommer til alt, er dette bare en liten del av HELE bilde – eller av hele MENNESKE. Har staten kapitulert overfor denne gruppen mennesker som har et litt annet og – etter mange år med misbruk – en svært sammensatt problemstilling i livet sitt?

De har jo også fått status som en pasientgruppe – så hvorfor behandles disse pasientene med den medisinen de skal bli friske fra og som i  tillegge gir dem flere sykdommer som en følge av bivirkningene? Når en pasient kommer til sykehuset med et brukket ben, gir man ikke vedkomne en krykke og sier lykke til. Det blir behandlet med røngtenbilde, gips og to krykker. Og ved alvorlige og kompliserte brudd, er det oppfølging i form av trening etter at gipsen er tatt av, nye bilder og kanskje krykker enda lengre.

Er det for mye jobb og behandle hele menneske på veien mot å bli rusfri? Det er altfor enkelt å gi et vedtak i LAR – Legemiddel assistert rehabilitering. Og jeg bare spør: hvor er rehabiliteringen?

 Den rusavhengiege selv har en kjempejobb foran seg når han eller hun ønsker å bli rusfri. En så stor jobb at det er mange som ikke klarer det, som ikke orker å tenke på det, engang. For jobben ved å bli rusfri, jobben for å holde seg rusfri, jobben det er å finne sin plass i sammfunnet, er for mange for stor. Men for dem som gjør det – og klarer det – stor det stor respekt av. For de finnes.Men så mange andre kunne også klart det om behandling og ettervern var godt utbygd og at hvert enkelt menneske fikk den oppfølging og hjelp på veien som det trengte ♥ Det er ingen enkel jobb – men den er ikke umulig. 

Om staten tror det er umulig, har de dessverre gitt opp. Og ved å gi en rusavhengig metadon som behandling, mener jeg de velger den enkleste løsningen for den det gjelder. Og ved å gi opp har man mistet troen på at hvert menneske kan klare det som tilsynelatende ser umulig ut – men som ikke er det. Det tar bare litt lengre tid ♥

Stille og rolig denne romjuls morgenen. Traktet meg kaffi og tent lys – etter at shæferen vår pep og gav klart signal om at den måtte akutt ut – og det måtte den virkelig – stakkars, godt man blir kjent med signalene dyrene gir når det er noe utenom det vanlige.

For meg er også romjul en tid for ettertanke og refleksjoner. Julaften, med alle sine forventninger er over, og det går mot et nytt år. Og hva er det man alltid sier..”nytt år nye muligheter” Er ikke det ett litt slitt uttrykk? Det er jo forsåvidt sant, men jeg tenker at hver dag er en ny mulighet. En ny mulighet man må ta vare på og gjøre det beste ut av. 

Har julen så langt blitt det du tenkte og forventet? Vi har jo alle våre forventninger i denne høytiden. Det som ikke ble som tenkt i fjor håper man skal bli annerledes neste år. Det er alltid lov å håpe. Kunsten er å ikke “gå i kjelleren” om det ikke ble som man håpet likevel. Man lærer seg å takle gjentakende skuffelser, for det ble ikke helt som jeg heller hadde tenk, men jeg tar vare på det som er godt – for det er det mye av.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nytt år. Egentlig trenger man jo ingen spesiell anledning for å gjøre noe godt, men julen er en ypperlig anledning å gjøre det i. Det ligger liksom i luften at man skal være gode mot hverandre. Men det som er viktig er vel det man gjør mellom nytt år og jul og ikke nødvendigvis mellom jul og nyttår. Det er jo bare en kort uke, mens resten av året er alle hverdagene hvor man trenger litt omtanke og omsorg fra hverandre.

Ikke utsett til i morgen det du kan gjøre i dag – ikke utsett å vise noen godhet, omtanke og et ord av vennlighet til i morgen om du kan gjøre det i dag. Tenk så tragisk om muligheten ikke kom?  Om dagen i dag var siste anledning? Jeg har ofte hatt i tankene dobbeltdrapet i Kristiansand i desember. Hun som bare skulle lufte hunden sin, ser to ungdommer som er “på” hverandre og skal inn å skille dem. Hva skjer? Hun blir selv drept – et tilfeldig offer som mistet livet. Hun var på min alder. Hun hadde hund, hun og. Skulle bare ut å lufte, som jeg og må. Hun var sikkert i gang med juleforberdelser og planlegging. For en uventet og tragisk vending livet tok. Det kunne vært hvem som helst. Mine tanker har virkelig vært hos familien.

Om man setter livet i perspektiv, tror jeg man mye oftere vil ha behov av å si noe godt til hverandre, vise litt mer omsorg, snakke hverandre fram og ikke tilbake. 

Nyttårsaften er rett rundt hjørnet.En typisk vennefestkveld der man samles i festlig lag og gir hverandre lykkeønskninger i det klokken slår midnatt og himmelen lyses opp av fyrverkeri. Jeg har også vært på nyttårsfester opp gjenom årene, men alltid har jeg hatt et vemod inni meg når klokken slår. Hva vil det nye året inneholde? Så mange tanker..Vil det bli et bedre år for min rusavhengie sønn?  Kommer vi til å miste noen i det nye året? Kommer det til å inneholde store omveltninger og forandringer? Vil skole og utdanning gå bra for yngstemann (sånne typiske mammatanker, for det har gått veldig bra) Dette er garantert noe alle mennesker spør seg selv om på denne kvelden som skal være så lystbetont med nyttårsforsetter som mer trening, mer sunn mat, mindre sukker og søtt, slutte å røyke, slanke seg, shoppe mindre…listen er lang…

Uansett så ønsker jeg deg lykke til med det du står i. Husk å ta vare på deg selv – for før du gjør det, har du ikke det ekstra du trenger for å ta vare på andre. Du vet hva sikkerhetsinfoen på fly er: ta oksygenmasken først på deg selv, så skal du hjelpe andre med det samme. Syntes det er et godt bilde på hvor viktig det er med egenomsorg. Det er ikke egoismne, og faktisk så står det i bøkenes bok, Bibelen, at du skal elske din neste SOM DEG SELV. 

Jeg har bare lyst til å ønske alle der ute en riktig god jul og et velsignet godt nytt år.

Det er favoritt høytiden min ♥

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men ord blir fattige innimellom, for hva er en god jul og et godt nytt år? Er en god jul bugnende bord med masse mat og drikke og et juletre med masse gaver under? Sammen med familien hvor det bare råder harmoni og glede? Og hva er et godt nytt år? Er det forfremmelse med høyere inntekt som igjen gjør at vi kjøper et større og nyere hus og større og nyere bil? Er det muligheten for å dra på enda mer ferier med enda mer luksus?

Eller finnes lykken i de små nære ting? 

Jeg har vært ute i god tid i år med julegaver. Ikke at jeg har så veldig mange å kjøpe til, men det skal gjøres og jeg legger sjelen min i gavene. Allikevel kan jeg kjenne på at jeg tenker når jeg går en tur i byen eller på kjøpesenteret: har hver enkelt fått nok? Kanskje jeg burde kjøpe litt mer til den eller den…

 På nyhetene viser de repotasjer med mennesker i vår egen verdens del – ja, bare et par timer unna med fly – som lever i stor fattigdom. Jeg så en pappa som syklet med guttungen sin på stangen 6 km hver vei for at han skulle få skolegang. De bodde på et rom med murvegger, men holdt motet oppe. Han gikk på snekker kurs og levde for drømmen om en gang få sitt eget hjem med møbler han hadde laget selv.

Ting får litt perspektiv, kjenner jeg, der jeg lurer på om alle mine kjære har fått nok gaver av meg. Jeg tror at et godt nytt år for denne pappaen vil være å fullføre snekker kurset og få jobb slik at han kan livnære seg og sin familie.

 På julaften i år er vi kun to – det blir en rolig og fredfull kveld, og jeg gleder meg til den – men på 1.juledag kommer sønnene mine – yngstemann med sin samboer. Det ser jeg veldig fram til – for det er ingen selvfølge. Rus har ofte gjort at julen ikke blir som planlagt. Og mange med meg har det slik. Det blir for tøft for den rusavhengige å møte familien. Det er lettere å ruse vekk de følelsene som nær familie frembringer, og heller utebli. Vel viten om at mammahjerte gråter – men forstår.

Presset her hjemme for å få en god jul, er stort. All reklame forteller om glede, gaver, mat, men vi vet, gjør vi ikke? at det er MANGE som lever over evne i desember – alt for at man ønsker å være med, ikke skille seg ut, når det gjelder alt det som man mener hører julen til.

Jeg tenker at det er viktig at vi ikke glemmer den sorg, nød og fortvilelse som er rundt oss – ikke bare en flytur unna – men i hver enkelt by i vårt eget land bak de fire veggene. Og jeg ønsker ikke å ta hverken julefreden og gleden fra noen, men kanskje bare minne oss om at julen er mer enn gaver og god mat. Så – igjen – jeg ønsker hver enkelt av dere en RIKTIG GOD JUL og ET VELSIGNET GODT NYTT ÅR. Jeg håper du har det bra, og at freden i hjerte er sterkere enn alle tingene – for det er jo ikke materielle ting som kan gjøre oss lykkelig, men indre fred og harmoni. Og du vet – det var bud om en stor GLEDE som hyrdene i Betlehem fikk vite om denne julenatten for så lenge siden. Og til slutt:

Bevar hjerte ditt fremfor alt det du tar vare på, for LIVET går ut fra det♥

Redde øyne med tårer som renner – på en ung mann.

Det rørte meg da jeg så dette på nyhetene her om dagen. Nyheter om mennesker på flukt, avviste asyl søknader, folk som søker kirkeasyl, krig og sult –  det er dessverre daglige nyheter, og det er ikke alltid jeg blir like påvirket – men akkurat dette innslaget gjorde meg trist og frustrert på hans vegne og på norges vegne.

Den unge mannen skulle legge seg etter at han var ferdig med å lese til matteprøven han skulle ha neste dag. Midt på natten blir han vekket av lommelykter som lyser han midt i ansiktet. Fortumlet og redd blir han, bedt om å kle på seg og får håndjern på. Politiet tar han med i bilen og kjører han til politihuset og setter han på glattcelle. De lukker døren uten et ord.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Snakker vi om en forbryter? Nei, en ung mann på et asyl mottak som søker trygghet i Norge. Han skulle ikke få være her. Vi hadde ikke plass til han. Vi syntes ikke det var grunn nok at han rømte fra Afganistan for å søke trygghet i et av verdens rikeste land.

Etter natten på glattcellen fikk han vite av politiet at asylsøknaden var avslått og kjørt til flyet som tok han tilbake til Afganistan og Kabul.

Jeg har vunnet i lotto. Jeg er født i Norge. Jeg har det trygt og godt. 

Jada, jeg vet at det kan sies mye om flyktninger og asylsøkere, og jeg også vet at ikke alle har rent mel i posen. Men akkurat DENNE hendelse gjorde meg så ydmyk i for hold til at jeg er norsk statsborger, ingen kan vekke meg midt på natten, sette meg på glattcelle og sende meg tilbake til ett land jeg ikke er trygg i. 

Og nå er det jul..familienes høytid med tente lys, gaver, samhold, glede, masse god mat..og apropos jul..Lurer på hvordan Josef og Maria hadde blitt tatt i mot i dag, tro?

 Keiseren hadde bestemt at hele verden skulle registrere seg. Og Josef måtte dra fra Nasareth hvor han bodde, til Bethlehem siden hele slekten hans kom der fra, for å bli registrert der. Med seg hadde han sin unge forlovede som ventet barn – ikke hans biologiske barn, men Guds. Han fikk kanskje et troverdighets problem da han skulle fortelle hvem han og hans gravide forlovede var..ble han trodd, tro? De fikk ihvertfall ikke plass noe sted, og da hun skulle føde, var det i en stall som stod ledig. Det kan kanskje sammenlignes med et nedslitt asylmottak i dag?

Julens budskap, som handler om fred, smuldrer snart bort i all nød, sorg og fortvilelse – vi ser det hver dag på nyhetene – ikke bare ute i den store verden – men også i vårt eget lille land. Når jeg ser mødre som holder ungene sine i hendene, der de går over ruiner, som en gang var hjemmet deres, i bunnløs fortvilelse, er det ikke vanskelig, for meg ihvertfall, å tenke på meg selv og mine barn. Tenk om det var meg? 

Nøden og fortvilelsen virker så uendelige – skal det aldri ta slutt? 

En stor glede ble fortalt hyrdene. Hyrdene var nederst på rangstigen i datidens samfunn. Jeg tror kanskje de kan sammenlignes med dem som sitter med koppen foran seg i dag… Men denne julenatten var det altså dem som ble fortalt at det var skjedd noe helt spesielt i en stall i Betlehem. 

Tiden er forandret men mennesker er mennesker til evig tid. Vi har samme følelser når det gjelder glede, sorg, takknemlighet, fortvilelse, sinne. Hva kan man fortelle alle som er på flukt fra krig og elendighet? Hvilken stor glede skal man fortelle dem?

Den store Gleden og Freden som ble gitt menneskeheten den natten, er ikke i ting og omgivelser. Det er jo store deler av verden et eksempel på.

Jeg tror at det kun kan oppleves i hjerte ♥ 

Det beste med minner og tradisjoner er å lage dem – og ingen tid på året er vel mer full av tradisjoner er advent og jul. Og ettersom tiden går har minner og tradisjoner blitt viktigere for meg.

Jeg er mamma til to flotte gutter. Den ene er rusavhengig, og alle som har dette tett på livet vet hvor uforutsigbare dagene er.

En jul for noen år tilbake var livet ganske lyst hva det angikk. Han var i behandling, jeg var glad og øvrig familie var glad. Vi skulle feire julaften sammen dette året – jeg, kjæresten min og BEGGE sønnene mine. Det var en stund siden og jeg gledet meg. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men i bakhodet mitt lå en tvil. Jeg ville ikke ta den til meg. Det var jo ingen grunn til det. Det gikk jo så bra nå.

På julaften, på dagen, skulle jeg hente han på jernbanestasjonen. Permisjon fra behandlingen i to døgn.

 På lille julaften, på kvelden, kom telefonen. Han var reist fra behandlingsplassen. Til Oslo og gaten. Den lille tvilen min hadde rett. Og kanskje det var en grunn til at jeg hadde fått den i hjertet mitt, fordi da telefonene kom, ble jeg svært overrasket, men jeg fikk ikke sjokk. Jeg kunne bare ikke forstå at han hadde gjort det valget fremfor å feire jul med oss.. Det valget vil jeg aldri forstå, men etter så mange år nå forstår jeg at jeg aldri kommer til å skjønne den rusavhengige og de valg han gjør.

Det var en ganske irrasjonell følelse på julaften..Vi tre med kos og hygge, samtidig som jeg visste at han var på gaten i hovedstaden. 

Rusens vesen er ikke til å fatte. Det har jeg erkjent for lenge siden. Jeg kan ikke gjøre valgene. Det må han gjøre, og jeg må respektere dem.

Tradisjoner og minner – vi lager dem underveis – og vi bestemmer dem langt på vei selv. Livet er ingen selvfølge, derfor er jeg så takknemlig for livet her og nå, for morgendagen vet jeg ikke noe om ♥

I dag laget jeg mandelmakroner, men fordi jeg ikke hadde malt mandlene godt nok, ble de mislykket, og dermed legger jeg selvsagt ikke noe bilde ut på verken fb eller insta 🙂 Og sånn er det vel med de fleste av oss – vi ønsker å vise fram det som er vellykket. Som vellykket bakst, glade mennesker, stemningsfulle øyeblikk, vakkert interiør osv. Men jeg leste en overskrift på et blad da jeg satt på et venterom her om dagen:

Roen finnes i det ufullkomne.

Kjæresten min, som smakte på makronene, sa jeg ikke måtte kaste dem fordi han syntes de var så gode. Ufullkomne og, i mine øyne, mislykket, men gode for han, for han så ikke på formen, og visste vel egentlig ikke hvordan de skulle se ut, men uten fordommer og med ett åpent sinn, var de mislykkede makronene mine gode for han 🙂

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Roen finnes i det ufullkomne.

Jeg begynte å “tygge” på den setningen, og neste spørsmål blir selvfølgelig hva er ufullkomment og hva er fullkommet? Det går an å oppleve noe fullkomment i det ufullkomne, og motsatt, men hvem har det riktige svaret?

Det er vel rett og slett et definisjons spørsmål. 

Noen syntes kobber er penest nypusset og blank – andre syntes kobber er penest med patina. Den som har mest jobb her, er jo den som stadig må pusse kobberet for at det skal holde seg blankt. De som syntes det er penest med patina, slipper å pusse og gni for å holde kobberet blankt, og har dermed mindre jobb. Men det er jo et spørsmål om hva man liker best..

Vi mennesker er  opptatt av å ha en pen fasade, og det er ikke noe galt i det. Men ved å snakke sant om livet – med alt hva det inneholder – av glede og sorg – frigjør man noe i seg selv, tror jeg. Det er slitsomt å stadig må pusse kobberet – eller fasaden, om du vil –  for å holde det blankt og fint når patina kan være så vakkert..

 Kanskje skuldrene er litt lavere om man finner roen i det som ikke er så fullkomment – hva nå det er..? Alt jeg vet er at jeg er glad i patina ♥