Så er det Verdensoverdose dag igjen. 31.august.
En dag som ikke går ubemerket bort fra min side.

Jeg har rus i tett og nær relasjon. Jeg er mor og i foredraget jeg har holdt i ulike sammenhenger, snakker jeg om å være mor til en rusavhengig.
Det er intet mindre enn en mors værste mareritt.

Hvorfor mitt barn? Hva har jeg gjort galt? Hva kunne jeg gjort og ikke gjort for at det ikke skulle gått så slik?

Alle disse fasene og spørsmålene har jeg vært igjenom.

Men tiden gikk, jeg med den, og det kjæreste jeg hadde.
Nettet snørte seg sammen og «plutselig» går det opp for deg at det som skjer med han, er utenfor din kontroll. Tross alle iherdige forsøk.

Han ble eldre og det ble som en umulig oppgave å snu den onde spiralen han kom inn i mer og mer.

Men hvor var jeg på vei..? For veien er kort for en mor som setter sitt eget liv på vent, som har lett for å glemme det eller de andre barna man har, til hun selv havner i depresjon og fortvilelse over å være så maktesløs.
Alt var til slutt utenfor min kontroll.

Jeg måtte ta tak i meg selv.
Og det gjorde jeg, den dagen for en del år siden.

Jeg tok valget om å leve MED rustematikken, og ikke FOR den.
Jeg forstår at det kan være vanskelig å forstå – men om man ikke skal miste seg selv oppi dette marerittet som man ikke vet hvordan ender, så må det være slik. En mor – jeg – har også et liv skal leves. Jeg skulle ikke bare eksistere.

Det var litt av tankende jeg hadde lyst til å dele med deg i dag, 31.august, Verdensoverdosedag.

Kampen mot narkotika er ikke tapt, ennå er mulighetene her for at livet skal seire, men mine tanker går til alle dem som tapte kampen🤍🖤