Skille på liv og død er marginalt. Blir det livet eller døden?
Da legen på legevakten sa han var svært syk og måtte videre til sykehuset, skulle jeg kjøre etter ambulansen. Det gav jeg opp, for blålysene ble satt på. Jeg visste ikke utfallet – bare noe av alvoret.
Framme på akutt mottaket ble jeg tatt i mot av en sykepleier som viste meg veien videre til der sønnen min ble tatt i mot av leger og sykepleiere, som var i fult beredskap for å ta seg av han.
Feberen steg, blodtrykket falt, venefloner ble satt inn, væske av ulike slag ble tilført den altfor tynne og slitne kroppen..
Bilder ble tatt, prøver ble tatt, blod ble tappet og han ble etter de første viktige analysene av situasjonen, lagt på overvåknings avdelingen.
Et mørk og rolig rom med en sykepleier der de eneste lydene var pipingen av apparater som viste feber, blodtrykk, puls, hjerteslag ol.
Jeg var i ferd med å miste han – og da ville jeg bare være der – holde hånden, se på han..
At vi var sammen denne ettermiddagen – jeg, han og hans bror, var nok ikke en tilfeldighet. Det ser jeg. Vi hadde avtale om og møtes på cafe da hodesmertene kom som kastet på han. Hele kroppen krympet seg i smerte.
Jeg kjørte han hjem, ble han med inn. Krumbøyd gikk han inn på badet og kastet opp. Og som da han var liten gutt holdt jeg også nå håret hans borte fra å falle ned i ansiktet. En typisk ting en mor gjør.
Inne på sofaen begynte han å fryse unormalt og ble mer og mer borte for meg.
Jeg ringte 113, og i noen sekunder mens jeg ventet på svar, var jeg redd for å ikke bli tatt på alvor siden jeg ikke kunne komme utenom å si noe om at han var rusavhengig. Jeg forklarte situasjonen, og ambulansen kom på ett minutt – bokstavlig talt.
Jeg vet han ikke hadde levd i dag om vi ikke hadde vært sammen. Det stod om livet til det kjæreste jeg har.
Skillet mellom livet og døden er så lite, og allikevel den helt store forskjellen.
Det har vært unntakstilstand i livet mitt den siste tiden. Jeg har vært som en bjørnemamma med unger – og vi vet hvordan en binne er når noe truer ungene hennes.
Jeg har bare hatt ett behov, og det har vært å være nær han. Ingenting annet har betydd noe. Skulle jeg miste han, skulle jeg være der når det skjedde.
Jeg har kommet tidlig til sykehuset, sittet og sett på han, kikket på skjermene med sine kurver som går opp og ned, holdt hånden, hvisket navnet hans, vasket ansiktet og hendene hans, passet på at dyne har vært godt rundt han, kjent på pannen, strøket han over håret og grått.
En ung kropp som sa stopp, som ikke greide mer – men som lever.
Han lever. Og jeg er takknemlig forat livet seiret denne gangen ♥ Min elskede skatt..
#livet #døden #mamma #familie
