Om du tør å åpne deg litt, for man normalt noe igjen. Jeg sier normalt, fordi det er ikke alltid det er slik. Men jeg åpnet meg litt her om dagen og fortalte at jeg er egentlig ganske sliten og ikke visste om jeg orket å holde på lengre med en bestemt sak – som er hjertebarnet mitt. En sak jeg brenner for, men som man fort kan bli utbrent i.

Men problemet mitt er, eller var kanskje? – at siden det er hjertebarnet mitt, har det også vært vanskelig for meg å si noe om det. Som at jeg begynner å bli for sliten til denne oppgaven og at jeg ikke har klart å delegere ut fordi jeg har vært redd for at det ikke kom til å bli gjort som jeg ønsket og så for meg.  Noen som kjenner seg igjen, eller er jeg unik her? Jeg tror ikke det ♥ Jeg vil helst gjøre det på min måte, for da blir det som jeg har tenk og sett for meg. Og man skal ikke undervurdere en som har et hjertebarn, eller en visjon. Det er noe mer enn en “vanlig” jobb. Det er livet, det er det man brenner for – det er et hjertebarn.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men da jeg åpnet meg, noe som ikke var planlagt, ble jeg nesten overrasket over hvor mye disse menneskene ønsket å være der for meg. Hvor mye hjertebarnet MITT betydde for DEM.

Tør vi strekke ut en hånd å si: jeg er sliten, i den tro at en hånd blir strukket tilbake? Noen ganger må man bare ta sjansen, og jeg hadde ikke planlagt det, men da jeg skjønte at jeg faktisk var på vei til å åpne meg litt, tok jeg sjansen, og hender ble rakt tilbake. Det er lov å si at jeg vet ikke om jeg klarer mer – for om du noen ganger i livet skal finne ut om noen er der for deg, er det når du er svak. Det er en sjanse å ta, men den kan være verdt det.

Full av nytt mot, ny inspirasjon og ny glede over hjertebarnet mitt, går veien videre – sammen med de utstrakte hendene.