Jeg pakket sekken da jeg kom hjem i dag. Foredraget gjorde inntrykk på meg, og jeg trengte tid alene. Jeg tok med meg tankene mine, kaffi på termos, en bok jeg leser for tiden, og gikk ut og opp på fjellet vi har i nærheten der vi bor.
Satte meg på en av benkene som er der i det vakre terrenget og lot tankene flyte fritt.
Foredraget ble holdt av en mamma som hadde mistet sin sønn i selvmord. Om hennes vei videre i livet. Ikke det å bli ferdig med sorgen, men lære seg å leve med den.
Jeg kjente meg så igjen – og hvordan er det mulig? Reaksjonene og følelsene hennes kunne jeg identifisere meg med, og det var så sterkt å sitte der og huske at sånne følelser og reaksjoner har jeg også hatt og har. Hvorfor er det slik – min sønn lever jo? ♥
Jeg sammenligner ikke sorger – det er ikke mulig – men å miste det kjæreste man har i selvmord kontra det å miste det kjæreste man har til rusen – hadde flere likhetstrekk enn jeg var klar over.
For da det stod på som værst med rus og kriminalitet, følte jeg at jeg hadde mistet han, men jeg kunne jo ikke sørge som om han var død, for det var han jo ikke. Men jeg hadde mistet han til noe som var fullstendig utenfor min kontroll – det var som døden. Jeg har sørget, og gjør det på mange måter ennå, men jeg har lært meg å leve med den.
Og det er det det handler om.. så lenge det er liv er det håp. Og DET er mer hva jeg kan si en dem som lever med sorgen etter å ha mistet det kjæreste de har – til døden. Og mens jeg slipper å gå til en grav, er jeg ydmyk overfor livet og kan faktisk i disse dager glede meg over at han skal være med i ett helhetlig utrednings prosjekt – frivillig.
Da jeg reiste meg fra benken, var det som jeg var klar. Jeg hadde fått plassert alle følelsene mine etter foredraget tidligere denne dagen og alle likhetstrekkene. Det var godt – og den beste medisin var nettopp det å ta med seg følelsene og inntrykkene UT på tur..!!
Og det ligger utrolig mye legedom ute i Guds frie natur – og det er helt gratis 🙂
