Det var den sommeren han fylte 17. Han hadde vært borte i flere døgn, og på en merkelig måte begynte jeg å resignere. Jeg vet det kan være farlig å skrive det, for det er mange som leser uten å forstå.. Men jeg har mange minner som dukker opp, og kanskje det er årstiden vi er i som gjør at tankene begynner å vandre tilbake i tid…

..fordi alle årstider forbindes med minner – alle har en dato som betyr noe for dem, enten det er gode eller vonde minner. Noen merkedager vil man helst glemme, og noen markeres med glede. Sånn er det for meg og helt sikkert for deg. 

Men det var altså den sommeren han fylte 17, og jeg hadde tatt kontakt med hjelpeapparatet i stor fortvilelse over at det gikk mer og mer opp for meg at alt som skjedde nå, var utenfor min kontroll, jeg klarte ikke å hanskes mer med utfordringene. Dagene gikk, nettene gikk, og du vet, for meg kunne han ikke bli funnet fort nok, og det ble ikke tatt godt i mot da jeg en gang sa til politiet at de måtte få ræva i gir å begynne og lete etter han..i fortvilelse over min egen maktesløshet, og i fortvilelse over at de ikke var ute å lette etter MIN gutt..Ja ja, jeg var nok ikke den første hysteriske mammaen de hadde møtt..

Men så kom endelig telefonen, da, som jeg gikk å ventet på – sent på kvelden. Det var bare denne ene telefonene jeg ventet på, en samtale jeg ikke visste noe om..Den ene samtalen..Og de øyeblikkene du ikke vet hvem som ringer, etter at du har sagt “hallo”, er de mest nervepirrende. Er det politiet, eller er det fra sykehuset, eller kan det være presten..? 

Det var fra sykehuset..lettelse, tross alt..skadet i ansiktet, sting og blodutredelse i øyet – men i live..min gutt i live..storebror var i live..

 Tusen tanker går gjennom hodet., følelses registeret spiller på alle de strenger som er å spille på..!! 

Den gang var han 17..og mange minner har det blitt opp i gjenom.. Minner blir ikke glemt, men gjemt i hjerte. Og kjærligheten – ja, du vet, hva skal man med den om det ikke er for å sløse den bort på de man elsker så høyt ♥